At vi som mennesker kommer sammen gjennom grooven er ikke et populærkulturelt fenomen. Ikke i det hele tatt.
Under en utgraving på 1950-tallet, av en tjue tusen år gammel boplass i Mezin i Ukraina, fant sovjetiske arkeologer en samling bein fra mammut.
Det var et hoftebein, et skulderblad, et lårbein og to kjevebein, som alle var dekorert med oker, og som hadde tydelige merker etter slag. En interessant ting var at slagmerkene var plassert der beinene hadde best klang.
I tillegg ble det funnet to klubber til å slå med. Kunne det tolkes som et fullstendig rytmeorkester fra istiden?
Arkeologer tolket det slik, og hadde riktignok mange skeptikere. Men ingen har kommet med andre eller bedre forklaringer på hva disse gjenstandene kan ha blitt brukt til.
De ble dessuten funnet i ei felles hytte – ikke blant de private bolighyttene – så den musikalske tolkningen er nok ikke så fjern som den for noen kan virke: Istidens mammutjegere drev ikke bare med jakt, men hadde, som alle mennesker, behov for å komme sammen, utveksle historier, musisere og danse.
Rave anno 13 000 f. kr.
Funnet fra tundraen i Ukraina er sjeldent både fordi dateringen er så tidlig, og fordi det utgjør instrumenter for et fullstendig orkester. Men en rekke andre arkeologiske funn, fra senere i steinalderen, kan tolkes som rytmeinstrumenter, for eksempel gjennomborede skjell, nøtter og tenner som folk har hengt på seg som en slags rytmisk lydparfyme.
Steiner i alle størrelser har blitt brukt både til rytme og melodi, og trommer kjenner vi tilbake til yngre steinalder, blant annet fra den såkalte traktbegerkulturen i nåværende Tyskland.
I tillegg til avbildninger av dansende mennesker, viser funnene at musikk, dans og rytme har vært med oss lenge. En 15 000 år gammel helleristning fra hulen Trois-Frères i Frankrike illustrerer en dansende figur med noe som ser ut som et instrument – kanskje en munnbue.
Det er et menneske utkledd som bison, og er blitt tolket som en trollmann eller sjaman. Det kan ha vært en musiker, danser og sjaman som i transe prøver å komme i kontakt med en annen verden.
Dermed kan man spørre seg om man har ravet siden tidlig steinalder, men det er ikke engang så tidlig.
Verken sjamanen i Trois-Frères, istidsorkesteret på tundraen eller de første sikre musikkinstrumentene som er rundt førti tusen år gamle, er spesielt tidlige i menneskehetens evolusjon. Det moderne mennesket, Homo sapiens, oppsto for rundt tre hundre tusen år siden, mens de tidligste spor etter menneskelignende forfedre og -mødre er rundt seks millioner år gamle. Når oppsto musikken, og når ble den første dansen danset?
Rytmisk synkronisering er en urkraft
Svaret er selvfølgelig ikke et tidspunkt, for det var nok et resultat av evolusjon og prosesser som har tatt lang tid. Men to hendelser var kanskje viktige impulser for utviklingen.
Det ene er at vi begynte å gå på to bein. Det var et viktig fysiologisk grunnlag for å kontrollere og koordinere rytme.
Det andre er redskapsproduksjon. Fra de første steinøksene for over tre millioner år siden, har kunnskapen om å lage redskaper blitt overført fra generasjon til generasjon, som en slags sosial øvelse av gjentatte, rytmiske bevegelser.
Gjennom årenes løp ble arbeidet koordinert og utviklet som en biologisk tilpasning. Dette fundamentale grunnlaget for musikk og dans – evnen til å synkronisere med en intern eller ekstern puls – kalles, på engelsk, entrainment, og er noe som skiller oss fra dyrene.
Vel, noen dyr, særlig papegøyer og andre som er flinke til å herme, klarer dette til en viss grad.
Entrainment, eller rytmisk synkronisering, er en urkraft, en musikalsk og biologisk evne som alle mennesker er utstyrt med. Den er sosial, den knytter oss sammen, og den knytter oss til musikk og rytme. Dette er helt konkret, og handler også om hjertefrekvens. Forskning har vist at folk som synger eller danser sammen samkjører hjerteslagene sine. Grooven er biologisk, og slik sett naturlig.
Vi kommer alltid til å flyte med grooven
Samtidig er groove, beat, drive, swing eller hva enn vi kaller det, en ikke-målbar dimensjon, fordi det handler om opplevelse. Det er vanskelig – ofte helt umulig – å skille opplevelsen fra den fysisk klingende musikken.
Vi har alltid hatt tilgang til urrytmen, men særlig i vestlig «kunstmusikk» har det vært en lang tradisjon for å sitte stille høre på musikken, via intellektet. En grunnleggende annen tilnærming er å «lytte» gjennom kroppen.
Det å gi seg hen til musikk gjennom dans eller annen bevegelse forklarer litt av suksessen til jazzen og rocken helt fra begynnelsen, og enda mer suksessen til groovebaserte retninger som house, techno, trance, rave og elektronika.
At vi flyter med i grooven, som musikere, dansere eller bare mennesker, er ikke et populærkulturelt fenomen. Vi kommer alltid til å gjøre det, og vi har alltid gjort det, fordi det er noe dypt kulturelt og biologisk som går langt tilbake i menneskets evolusjonshistorie.
Artikkelen ble først publisert i Sommerøya magasin.
