I Subjekt-spalten Kunsthistoria ønsker vi å trekke frem kunstnere som har utfordret sosiale konvensjoner og laget stor kunst «på tross av sitt kjønn», og nyansere fortellingen om kunsten generelt.
Kvinner har systematisk blitt utestengt og diskriminert i de store kunstinstitusjonene opp gjennom tidene. Det er ingen hemmelighet. I Linda Nochlin sitt berømte essay «Why Have There Been No Great Woman Artists?» skriver hun med rett at det ikke er kvinnelige kunstnere som har manglet talent eller vilje opp gjennom. Det er snarere institusjonelle rammer og faktorer som har hindret kvinnelige kunstnere i å vokse frem blant de mest kjente.
Og nei, det er ikke engang slik at talent og originalitet har mest å si. For ikke lenge siden skrev vi i Subjekt at det aller viktigste for en kunstners berømmelse, er kunstnerens nettverk. I Nochlins essay trekkes dette også frem som avgjørende faktor: At kvinner historisk sett har vært svakere stilt enn menn i disse nettverkene. Når så mange tilfeldige (mer eller mindre) aspekter spiller en rolle, må man bare kalle den skammelige kvinnerepresentasjonen i kunsthistoriebøkene for en systemsvikt, og gå inn for å skrive om på historien manuelt: Kunsthistoria.
Tidligere har vi skrevet om noen av 1500-, 1600- og 1700-tallets kvinnelige kunstnere. Denne gangen tar vi for oss kvinnelige kunstnere som du bør vite om fra 1800-tallet.
Les også: Bohemprinsessen Oda Krohg var 1800-tallets svar på en it-girl
Julia Margaret Cameron
Britiske Julia Margaret Camoren (1815-1879) begynte sin karriere som fotograf i godt voksen alder. Til sin 49-årsdag fikk hun sitt første kamera i presang av sin datter, som ble starten på en kort, men innholdsrik karriere.
Etter at hun mottok sitt første kamera, hadde Camerons familie nylig flyttet til Isle of Wight, en populær ferieøy sted for Storbritannias kulturelle elite. Filosof og historiker Thomas Carlyle, forfatter Charles Dickens, oppfinneren John Herschel og poet Alfred Lord Tennyson var blant disse, og Cameron begynte å raskt å fotografere dem.
Selv om hun var godt inne i varmen hos eliten, var hun like interessert å fotografere «mannen i gata». Angivelig skal hun ofte ha fulgt etter tilfeldige mennesker på gata som hun mente hadde et særegent utseende, og overtalt dem til å stille som modeller.
Hennes tilnærming til fotografiet var eksperimentell og radikal. I motsetning til andre fotografer fra samme periode, som var opptatt av en skarp presisjon i fotografiet, var Camerons arbeider mykere, og gjerne litt «ut av fokus». Et fremtredende eksempel er hennes fotografi av Thomas Carlyle fra 1867, hvor halvparten av historikerens ansikt ligger i skyggen, og lyset er det som lager konturene. Ved å viske ut overgående detaljer mente Cameron at essensen i mennesket kom fram – de følelsene som ligger i uttrykket. Selv beskrev hun det slik: «Når jeg har hatt slike menn foran kameraet, har hele min sjel forsøkt å gjøre sin plikt overfor dem ved å registrere trofast både indre og ytre egenskaper.»
Rosa Bonheur
Franske Rosa Bonheur (1822-1899) er av mange betraktet som 1880-tallets mest berømte kvinnelige maler. Hun vokste opp i Paris, men hadde en sterk dragning mot landsbygda – noe som preget kunstnerskapet.
Bonheurs store suksess i et ellers mannsdominert felt skyldes mye hennes foreldre og deres sosialistiske overbevisninger. De var en del av en radikal utopisk sekt, grunnlagt av Comte de Saint-Simon (1760-1825), som ikke bare trodde på likestilling mellom kvinner og menn, men også på en framtidig kvinnelig Messias.
Cameron dedikerte seg til en realistisk skildring av moderne husdyr – da særlig hester – og studerte faget nøye ved å lese zoologibøker og utføre detaljerte studier på slakterier. Hun fikk sitt første store gjennombrudd i 1848 på Parisersalongen, hvor hun stilte ut åtte maleri som hun fikk en medalje for.
«The Horse Fair» fra 1853 er imidlertid hennes mest berømte verk. Det monumentale maleriet skildrer et hestemarked i Paris, og var et av forrige århundres mest populære bilder og har gitt Bonheur en markant plass i kunsthistorien.
Berthe Morisot
Berthe Morisot (1841-1895) var også en fransk maler. Hennes kunstnerskap startet med at hun og hennes søster Edma kopierte malerier de så på Louvre. Senere studerte de under flere læremestere, deriblant den franske landskapsmaleren Camille Corot. Mellom 1850 og 1860 stilte de ut kunsten sin hele fem ganger på Parisersalongene. Det var også her de møtte Édouard Manet, som gjorde Morisot mer og mer grepet av impresjonismen.
De vokste opp i en vellykket borgerlig familie, som støttet søstrenes veivalg. Søsteren Edma ga imidlertid opp malerkarrieren etter at hun giftet seg, men Moriost fortsatte, også etter at hun giftet seg og fikk barn med Manets bror, Eugène.
Morisots hovedmotiv var kvinneskikkelsen, og beskrivelser av kvinners liv. Som alle impresjonister på den tiden malte hun det hun så. Dette speiler også tidens grenser for hva en kvinne kunne gjøre på den tiden. Hun malte ikke by- og gatemotiver som sin venn Manet. Men selv om hun ikke kunne kommentere det moderne bylivet på samme måte som sin svoger, malte hun likevel høyst moderne bilder.
Mary Cassatt
Amerikanske Mary Cassatt (1844-1926) var en betydelig grafiker og maler innen impresjonismen. Lik Morisot var også kvinnefiguren Cassats hovedobjekt. Hun skildret ofte kvinners sosiale og private liv, med særlig fokus på nærheten mellom mor og barn.
Hun studerte ved Pennsylvania Academy of Fine Art i Philadelphia mellom 1861 og 1865, og flyttet senere til Paris hvor hun bosatte seg. På midten av 1870-tallet stilte også hun ut på Parisersalongene, men møtte varierende mottakelse, før hun ble tatt inn i varmen av på slutten av 1870-årene.
Cassatt og hennes samtidige verdsatte bølgen av feminisme på 1840-tallet, som ga kvinner tilgang til utdanningsinstitusjoner på nyskapende høyskoler og universiteter. Selv om hun ikke eksplisitt kom med politiske uttalelser om kvinners rettigheter i sitt eget arbeid, var hennes skildringer av kvinner konsekvent gjort med verdighet, og viste til et dypt og meningsfylt indre liv.
