«Alle forteller Depresno hvor bra han er, i tilfelle han blir det.»
Slik lyder i hvert fall omtrent tittelen på lyrikksamlingen vi får anbefalt av den 22 år gamle Bergensbaserte musikeren Bjarte de Presno Borthen.
22-åringen, som går under artistnavnet Depresno, ønskelig stavet dePresno, hevder at han blir inspirert av det meste. Alle mennesker, all kunst og ja, egentlig alt. Det forbauser oss dermed ikke at han besøker museet Kode en gang i uken, har sett St. Petersburg Ballett sin oppsetning av Svanesjøen alene, eller at han hadde Olav H. Hauges lyrikksamling foran seg da han skrev fjorårets OL-låt «Det lysner» for RiksTV.
I våres kom han ut med debutplaten «Technocolor», og nå er han aktuell med singelen «Wide Awake» sammen med artisten Iris, som slippes i dag.
Med hjerte for lyrikken
Vi møtte artisten, som for ordens skyld har gått på samme skole som undertegnede i oppveksten, i fødebyen for en prat om musikk, drømmer, livet og ikke minst: Litteratur.
– Det er ikke så lenge siden jeg begynte å lese ordentlig. Det er deilig fritid for meg. Når jeg ser serier og film, blir jeg så lett distrahert, men når jeg leser er jeg så investert i det at jeg bare er der. Også er det veldig inspirerende. Jeg leser og skriver en del lyrikk, faktisk!
Det er bare å glede seg. Men Depresnos egne dikt må vi nok vente et par år på, hvis de i det hele tatt noen gang blir publisert. I mellomtiden anbefaler han oss sterkt å lese Audun Mortensens lyrikkdebut fra 2009 med tittelen «Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det».
– Dette er en av de få bøkene der jeg satt igjen med en følelse av å ikke helt vite hva som skjedde, men at jeg ville det skulle skje igjen. Det er mye jeg ikke skjønner, men den lyriske verdenen han skaper er helt fantastisk.
Audun Mortensens lyrikksamling har et lyrisk jeg i midten av tjueåra som forsøker å utforske ulike sider ved det å leve. Dermed ikke så rart at Bjarte kjenner seg igjen i samlingen. På tross av at Bjarte hevder å både lese og skrive mye lyrikk, er det langt fra det han har på nattbordet nå.
– Akkurat nå holder jeg på med en, det er vel egentlig en …
Det står helt stille.
– Ehm. «New Ways to Fight Global Poverty»? En sånn svær fakta-på-en-måte-bok. Tror egentlig det er pensum på «sam.pol.»? Veldig tung, men sykt interessant, sier han.
Etter flere søk finner vi ut at boken har tittelen «Poor Economics: A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty.» Og ja, deler av den er pensum i faget «Challenges of Global Poverty» ved Universitetet i Bergen. Hvorfor Bjarte leser akkurat denne boken understreker hans genuine interesse for hele mennesket:
– Jeg har vokst opp i et hjem som bryr seg veldig mye om mennesker og menneskeverd. Denne boken tar opp de aller fattigste i verden og stiller spørsmål ved måten vi prøver å hjelpe på. Den er bare utrolig interessant!
Vi trives godt med surfing på nett, og vi viser Bjarte Dollar Street på siden til Gapminder. Dette er et verktøy funnet opp av Anna Rosling som med bilder skildrer hverdagslivet til ulike familier i verden utfra inntekt. Den menneskeglade musikeren blir lett fascinert av hva folk drømmer om å ha utenfor Norges grenser, men har likevel klart for seg hva han selv ønsker:
– Jeg har litt lyst på et piano, for det er en ting jeg prøver å bli flinkere på. Jeg har akkurat fått meg en fiolin, men det er jævlig vanskelig.
(U)heldigvis fikk vi ikke æren av å høre Bjarte spille fiolin. Til gjengjeld fikk vi høre han lese opp tre av sine favorittdikt fra «Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det» med samme dype og myke røst som er å finne i låtene hans.
Lar seg inspirere av alt
Artistens aller største drøm høres kanskje ut som livsvisdom i tråd med Nietzsches filosofi, men den blir også en representant for alle de ulike aspektene ved hans musikk så langt. Likevel har ikke artistdrømmen vært like tydelig for ham hele tiden:
– Jeg fikk min første gitar da jeg var fire, så musikken har alltid vært en stor del av meg. Men jeg har alltid vært for sjenert til å vise det frem til noen. Jeg tror det å bli artist var så uoppnåelig hodet mitt, helt fram til jeg fikk innspilling i studio i bursdagsgave av min bror. Det ga meg en ny selvtillit, og jeg forstod gradvis at musikkdrømmen var en drøm jeg hadde lov til å ha.
I dag fremstår artisten som langt fra sjenert. Bursdagsgaven som sparket det hele i gang, fikk han i 2013 av en av sine 21 fostersøsken. Oppveksten til 22-åringen er preget av langt flere kulturelle referanser enn de fleste av oss, for i tillegg til at foreldrene tok i mot fosterbarn med ulik etnisitet, har han så langt også reist til over 53 land. Derfor er det kanskje ikke så rart at Bjarte de Presno Borthen fremstår som en jordnær, verdensvant og menneskeglad person.
– Jeg blir betatt av mennesker hele tiden. Mennesker er det mest fantastiske i hele verden, og det er helt klart en inspirasjonskilde til musikken.
Musikken og drømmer
Depresno debuterte i 2015 med singelen «Forever». Tidlig ble den uvanlig dype røsten lagt merke til, og året etter signerte han kontrakt med Sony. I løpet av de siste fire årene har artisten og låtskriveren servert oss alt fra dansbare poplåter til mørkere kjærlighetssanger. Hele dette spekteret er å finne på hans debutalbum «Technicolor».
Når Depresno først har sluppet ett album, venter han ikke lenge med det neste. «Technicolor» er nemlig første del av et todelt album der siste del, «Monochrome», blir lansert i høst. Til sammen vil disse to utgjøre en vinyl og turné med navn: «Do You Dream in Technicolor or Monochrome?».
Vi har dermed mye mer i vente.
Ideen bak tittelen kommer av en diskusjon Bjarte og et par venner hadde om vi drømmer i farger eller svarthvitt. Et raskt googlesøk ga oss svaret på spørsmålet, og det er overraskende nok et felt det er forsket mye på. Hvis du er like nysgjerrig som oss, eller glad i å prokrastinere, er det verdt å gjennomføre et søk selv.
– Jeg drømmer veldig lite, men skulle ønske jeg gjorde det. Virker som en sånn rar, gøy og underbevisst greie som ingen helt skjønner egentlig. Tror jeg må bli flinkere til det.
Hør låten: DePresno slapp «Wide Awake» i dag
– Livet handler om kontraster
Etter å ha vurdert hvorvidt Bjarte bør skaffe seg en drømmedagbok eller ei for å få tilgang til sitt underbevisste liv, viser han heller til at musikken er sterkt preget av det følelseslivet han har tilgang til for øyeblikket. Bjarte betegner seg selv som et «ekstremt følelsesmenneske», noe vi kan gjenfinne i de følelsesladde låtene hans som kretser rundt tema som blant annet brudd.
– Det er jo veldig mye kjærlighet da. Men jeg vil ikke at musikken min skal bli plassert i en bås selv om mange andre vil det. Jeg lager alt mulig rart som et resultat av hvordan jeg føler meg. Fellesnevneren er at musikken føles ærlig.
For det er ikke lett å sjangerplassere Depresnos musikk. «Technicolor» inneholder alt fra melankolske kjærlighetslåter på grensen til ballader, til dansbar elektronisk pop med fengende beats. Bjarte røper at høstens album, «Monochrome», vil være en videreføring av det samme brede følelsesspekteret som allerede har kommet. Kontrastene som kommer til syne kan likevel sies å ha samme opphav.
– Jeg drømmer om å være lykkelig. Definisjonen min av lykke er at jeg klarer å sette pris på alt. Livet handler bare om kontraster, og det er så fint at det spekteret av følelser eksisterer. Å være lykkelig betyr ikke at jeg vil være der oppe hele tiden, men at jeg klarer å sette pris på alt det vonde også.
