Presis samtidsskildring

Voksne mennesker i hermetegn

Med handlingen lagt til den norske skjærgården, skildrer Marie Auberts sterke romandebut «voksenlivet» ærlig, humoristisk og treffsikkert, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Marie Aubert (f. 1979) debuterte med en novellesamling til strålende kritikker i 2016. Nå er hun aktuell med romandebuten «Voksne mennesker» (2019). Subjekts litteraturanmelder kommenterer.

Da Marie Aubert debuterte med novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem?» i 2016 ble hun møtt med strålende kritikk. I dag er hun aktuell med sin andre utgivelse, en roman med tittelen «Voksne mennesker», som allerede flere måneder før lansering er solgt til en rekke utenlandske forlag.

I «Voksne mennesker» (2019) viderefører forfatteren den ensomme og selvkritiske karrierekvinnen med et ønske om et mer etablert liv: Er det i dag et kriterium å ha samboer og barn for å defineres som voksen? Og vil vi reprodusere oss, egentlig?

Forfatter Marie Aubert (f. 1979) er aktuell med romandebuten «Voksne mennesker» (2019)».

Livet begynner ved fylte 40

«En venninne sa i bursdagsmiddagen min, som en slags trøst, at jeg så bra ut, like etter sa hun at det var fint å være alene fordi man ble godt kjent med seg selv på den måten, og jeg tenkte at det hadde vært ok heller å bli kjent med noen andre.»

Ida er en singel og barnløs arkitekt på nylig fylte 40 som føler seg forbigått av både venner og lillesøsteren Marthe. Den biologiske klokken har begynt å tikke, og hun har derfor i forkant av sommerferien undersøkt mulighetene for å fryse ned egg i Sverige. Dette er noe hun har tenkt å dele med nærmeste familie når de skal samles på sommerhytta for å feire morens 65-årsdag. Marthe, med samboer og bonusbarn, tar likevel oppmerksomheten fra det hele, og julihelgen utvikler seg til å bli farget av søskensjalusi og rivalisering. 

«Life begins at forty!» er en gjentakende frase i romanen. Underliggende her er tanken om at etter fylte 40, har de faste rammene mer eller mindre blitt spikret for livet: Fast inntekt, partner, muligens barn og ikke minst det at en har funnet en trygghet i seg selv. Foreløpig kan romanens jeg-person bare krysse av for ett av disse voksen-kriteriene, og Ida blir slik en representant for den moderne karrierekvinnen med andre prioriteringer. Når det er sagt, betyr det ikke at et ønske om et annet liv er fjerntliggende for den selvkritiske kvinnen.

«Det kjennes som om jeg prøver på et eller annet og ikke får det til»

Det Marie Aubert gjør er å finne et språk for en del paradokser ved det voksne livet, som kan virke uløselige. Når er man egentlig voksen? Handler det bare om å ha kjæreste eller å ikke ha kjæreste? Eller om å ha barn eller å ikke ha barn?

Det å ha en definisjon på når en blir voksen, ser stadig mer absurd ut. Skal vi tro Marie Aubert er det i alle fall ikke etter fylte 18 år, for ser en bort fra barnegråt, er det store likheter mellom Marthes bonusbarn på 6 og de voksne søstrene.

Presis samtidsskildring

Ensomhet og familieproblemer er alvorlige tema, men det stanser ikke Aubert fra å flette inn humoristiske sekvenser som kan sammenliknes med det som er å finne i Bridget Jones. Aubert serverer presise beskrivelser av dagens populære datingarena, Tinder, samt skildringer av småbarnslivet sett fra utsiden. Selv kan romanens tittel, «Voksne mennesker», stå som en markant ironisk kommentar til hele voksentilværelsen. For selv om det i media har vært fokus på at unge stadig har mer voksne bekymringer, ser det også ut til at dagens voksne er yngre til sinns.

Gjennom lange og korte setningskonstruksjoner simuleres den opplevelsen Ida har av sin omverden. Med en slik bevissthetsstrømsteknikk skapes det en altoppslukende verden som blir lett gjenkjennelig og vanskelig å legge fra seg. På tross av at hovedpersonen objektivt sett fremstår som delvis usympatisk med sin sterke sjalusi, er det lett å sympatisere med karakteren Aubert tegner opp for oss.

Både på det tematiske og språklige planet viser romanen stor påvirkning fra forfatterens novellekunster. Marie Aubert har tidligere uttalt seg om at hun foretrekker novelleformen ettersom hun da blir raskt ferdig. Dette er trekk som er å gjenfinne i romanens siste kapitler.

Avslutningen virker noe forhastet, uferdig og for åpen. På en annen side, gir det leseren muligheten til å avgjøre Idas skjebne: Skal voksne mennesker defineres av hvorvidt de føder barn eller ikke?