En tenker kanskje at det siste Oslo trenger er enda et «nytt og hipt» gitarband, men den gang ei.
Wingdings kaster regelboken i søpla og lar alle dører stå på vidt gap med sin gitardrevne psych-bop. Mens trioen, bestående av Jenny Jorde Lunde, Teodor Dyste Lyngstad og Eirik Grove, minner litt om en live-action cast fra Mummitrollet.
De begynte nærmest som en heldig vri, men siden har de tre funnet både sound og etos i bandet Windings. Med en god blanding av fandenivoldsk lekenhet og den slags sårbarhet som best kommer frem blant nære venner, har bandet klart å skape musikk som resonerer, selv i dagens mettede musikklandskap.
Les også: Gitaren står opp fra de døde. Igjen!
«Åja, det er et band»
– Vi var veldig nære å hete Ryan Gosling Fanclub, forteller gruppen, som til sist landet på «pre-internett»-fonten Wingdings.
Wingdings er en slags emoji-forfar, og det skal vise seg at denne fonten er mer definerende for gruppen enn det en først ser for seg. Bandet beskriver seg selv som en gruppe «siste liten»-folk hvor entusiasme og energi ofte virker å trumfe planlegging. Så med dette i bakhodet er det kanskje ikke så merkelig at de også oppstod litt på slump.
Lunde, som i utgangspunktet jobbet med prosjektet under navnet Verdana Letters, fikk etter flere manskapsutskiftninger med seg Grove og Lyngstad som vikarer, og derifra eskalerte ting raskt.
– Det kom et punkt hvor Eirik og jeg på en måte skjønte at vi var med. Og da ble alle låtene bare sånn … Vreng på alle tingene!, sier Lyngstad.
Prosjektet, som før hadde vært Jenny sitt, tok plutselig form som noe mer, og «plutselig var det sånn: ‘Åja, det er et band, og vi er i bandet’».
– Jeg var også bestemt på at jeg ville lage en EP ganske fort. Så, da det virket som Eirik og Theo var gira og ville være med videre, og så skjedde mye av bandets identitet der. Låtene og hvordan vi jobbet sammen utviklet seg. Vi fant litt ut av hvilke roller vi ville ta. Jeg tror det var en fin måte å finne ut av ting på, å være i studio å jobbe så tett og intenst sammen i en kort periode, sier Lunde.
Plass til å leke
Keene på å vise sine kunster i et miljø allerede er tettpakket med «ones to watch» setter Wingdings fore med få rammer og en leken visjon. Trio-formatet gir også mye plass å boltre seg på, noe Grove trekker frem som positivt:
– Jeg synes det er veldig moro i dette bandet fordi det er en gitarist, og det har vært en stor utfordring for meg å fylle all den plassen i midten. Når vi er så få så blir det veldig mye av hvert individs preg.
Lunde påpeker dog at selv om friheten er morsom, kommer den og med større ansvar:
– Det er veldig kult at det ikke låser seg til noen rammer på noe vis. At man bare lar ting skje litt. Samtidig, når du er en trio, så har du jo ganske stort ansvar per person. Det blir jo sånn at alle må gi alt for at det ikke skal føles tomt.
Kunne vært gift. Alle tre
Lekenheten som bandet stadig trekker frem bunner kanskje i den tryggheten det er å jobbe med folk du kjenner godt. Alle ledd blir beskrevet som ganske åpne og underholdene, likevel understreker de at det også er en sårbarhet som ligger i materialet.
– Musikken er jo litt sånn som vi er, sier Lyngstad.
– Vi er veldig nære. Vi bor sammen, stort sett. Hele livet vårt foregår innenfor sånn 100 meter. Vi er jo bare veldig «close», og da kan musikken også være veldig sår.
Selv om Wingdings er et band hvor det ikke har vært noen regler for hva som er «innafor» eller «lov», betyr ikke det at alt går knirkefritt.
– Det kan jo bli helt sykt hett på bandøvinger hvis man er uenige om ting. Og det har vært hett. Det har tatt tid å lære litt hvordan en skal jobbe sammen. I det vi går inn i det band rommet er jo stemningen helt annerledes enn hva den er hjemme i stua, forteller Grove.
Men som i god par-terapi er det tydeligvis kommunikasjon som er nøkkelen, overraskende nok.
– Vi har blitt veldig flinke til å kommunisere. Det er god trening på å være gift. Vi kunne vært gift alle tre, ler Lyngstad.
Selv de mest givende kreative prosjekter har en bakside, noe wingdings fikk føle på. Et hvert band i startsfasen kan sikkert kjenne på frustrasjonen over administrativt arbeid. Så, etter mye kaving med musikkbransjens administrative papirmølle så Wingdings seg rett og slett så lei at bestemte seg for å gi ut låten «Two-Sided Ways» på Urørt.
– Grunnen til at det har tatt så lang tid å gi ut er bare sånn: «Åh, man må gjøre det ordentlig. Man må sende noen mails til noen labels, og sånn». Men midt oppi det hele så var det sånn: «Nei, fuck it, nå blir det urørt», og det var helt sykt digg.
Grobunn for gitarmusikk
Å påberope seg gitarmusikkens død er vel i disse dager omtrent like aktuelt som dubstep. Selv om konkurransen om plassen kanskje er hardere nå, gjør også aktualiteten det mulig å tøye sjangerspekteret.
– Det er så kult at det er grobunn for gitaren igjen nå. Pom Poko er én ting, Mall Girl er en annen, sier Grove, som i studio ble uventet konfrontert med gitarmusikkens stigende status.
– Da vi spilte inn, så møtte vi en businessdude som lurte på hvordan det gikk, og jeg bare: «Det er sykt moro, jeg får spille dritmye gitar». Så svarte han: «kult, gitar er jo inn for tiden». Det er så rart, disse greiene har vi aldri tenkt på, at gitarband er inn. Så da han sa det, var jeg sånn, «yeah right», men så viser det seg jo at blant annet Pom Poko, Brenn, Mall Girl og Girl In Red gjør det så bra. Og er alle de er superbra band med utrolig kul musikk! Det synes jeg rett og slett er dritstas.
– Det er litt som da du spilte gitar da du var liten og så plutselig ble Guitar Hero en greie. Så begynte alle å sette pris på gitar. Nå føler jeg det skjer igjen», legger Lyngstad til.
Håper det treffer en nerve
Til tross for trenders ringvirkning synes Wingdings tydeligvis det er viktig å holde forventningene noenlunde realistiske.
– Å bli spilt på radio har aldri vært målet i seg selv, sier Lunde.
– Det er mer det å lage musikk som man selv virkelig digger og kan stå for. Så vil det jo forhåpentligvis bli plukket opp av andre som føler det er ektefølt, da..
Wingdings gir ut dobbelsingelen, «Best Of Us» og «Two-Sided Ways» på Rhodos Records 2. august.
