«Ghetto Justice», et teaterstykke regissert av Karen Nikgol, spiller første helgen i september på Black Box teater. Siste visning er søndag 8. september, klokken 19.00.
Aggressive rop uten appell

Ambisiøs multikunst på lavt nivå

«Ghetto Justice» er som en masturbasjon som ikke fører til noe, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Anmeldelse av Karen Nikgols «Ghetto Justice», vist på Black Box første helg i september.

For mange vil dette være skrekkeksempelet på moderne teater, og vi klandrer dem ikke.

«Ghetto Justice» beveger seg i yttergrensene av hva teater kan være og er en salig blanding av kreativitet som utfordrer tålmodigheten. Det lånes fra flere andre plattformer, som videokunst, dans, elektronika og rap.

Karen Nikgol står for regi og dramaturg Gry Ulfeng deler manusarbeidet med regissøren. Sammen har de laget en skildring av det kriminelle liv, som angriper samfunnets maskuline krav og tilbøyeligheter.

Manuset tynt og scenene lange

Klokken nærmer seg 19.00 på Sofienberg i Oslo, og Black Box teater fylles opp av et særs ungt og hipt publikum. Vi blir presentert en prolog i foajeen (en samling drita videosnutter filmet med selfiekameraet på en iPhone i Hellas), før bjellen ringer for å introdusere to akter inne på teaterets hovedscene, skilt med en pause.

Første akt handler om et liv utenfor loven. Det iskalde, kriminelle liv. Fire hvite vegger omgir scenen som blir til en åpen horisont. Her projekteres videokunst, som både gir et inntrykk av sted, samt et løst handlingsforløp. Vi følger motorsykkelbanden GT7000, som skal begå et ran.

Gjengmedlemmenes frustrasjon og lengsel etter tilhørighet blir skreket ut i nokså platte replikker. Effekten av at alle skriker er mer utmattende enn gripende, og gjør det vanskelig å få med seg alt som blir sagt. Mye av handlingen blir derimot formidlet gjennom dans og musikk, men også her bevitner vi spinkle trinn.

«Ghetto Justice» er kreativ med sin religiøse symbolikk. Scenografien er et fremtredende lyspunkt, men et av de få. (Foto: Anna Penkova.)

Kriminalitetens disipler

Nikgol går dypt inn i et miljø, der han søker kjernen i et forvridd tankesett, men ender med å gå seg vill. Gjenglederen, spilt av Sebastian Tjørstad, som vi blant annet kjenner fra Kjersti Horns oppsetning av «Styrtet engel» (2013) er dessuten den eneste skuespilleren som stikker seg ut fra et robust ensemble.

Tjørstad spiller den enøyde konge. Den som hersker over dem som ikke får sett verden, men selv han kan styrtes til fordel for menneskelig renovasjon. Rollen hans ser ut til å reflektere rundt gudstro og blind radikalisme.

Tjørstads likheter til Jesus minner om Pasolini sin filmatisering av Matheus-evangeliet, der Jesus er mer en Che anno år 33, enn en guddommelig messias.

Sammenligningen blir først tydelig når karakteren presenterer ti nye bud for oss. Ti groteske og fandenivoldske bud som symboliserer den gamle pakten. Det oppfordres både til fadermord, incest og kannibalisme. «Du skal ikke sove!» lyder også et bud, og det blir umulig for oss å ikke tenke på Arnulf Øverland, og hans vonde forvridning av Jesu første ord på korset. Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør! 

I en av scenene sitter Tjørstad, som refereres til som «Pappa», ikke ulikt Maestro-skikkelsen fra Kaizers Orchestra sitt univers, på en oljetønne. Her skuer han ned på ondskapens disipler som mer enn noe annet ønsker sannhet. Monologen Pappa holder for dem er hans versjon av Jesu bergpreken. Dette er forøvrig stykkets beste scene. Prekenen er gripende, men fremmedgjørende. Det gir oss et nytt blikk på den kristne messiasskikkelsen og byr på flere tolkninger, som radikalisering, manipulasjon og kanskje mest påfallende; påminnelsen om at Jesus og hans disipler ble ansett som kriminelle av sitt eget folk. 

Masturbasjon som ikke fører til noe

Selv om historien har en rød tråd er stykket nærmere tre timer med pausen inkludert. Det er minst to timer for langt. Det ingen tvil om at første akt burde blitt kuttet bort, og andre akt ville blitt løftet betraktelig med et bedre manus og strammere regi. Nikgol imponerer dessverre ikke som noen skuespiller-instruktør, og heller ikke koreografien er særlig imponerende. Man gir dessuten opp Nikgols søken etter sannhet ettersom forsøkene hans er såpass svake.

«Det er akkurat som en slags masturbasjon som (naturligvis) ikke fører til noe, men gir det hele et skjær av den «kunstneriske» skapelsesprosess, som denne kunstart har bruk for,» som Stravinskij sa om den moderne jazzen i 1957. Det er den samme følelsen man sitter igjen med etter Nikgols eksperimentelle tilnærming til teaterscenen.

«Ghetto Justice» er ofte estetisk tilfredstillende, noe som gir dybde til teksten. Enkelte sceniske grep vil trolig også stå som blant teaterhøstens fineste. Det blir derimot gjort flere forsøk på toveiskommunikasjon mellom tekst og det ytre, noe som har varierende effekt.   

Det svakeste elementet, annet enn manuset, må sies å være videokunsten. Der scenografien virkelig løfter stykket står videoene i fare for å trekke det ned igjen. Gerilja-dokumentasjonen av motorsykkelbanden er ikke bare uinteressant, men frustrerende lite forseggjort, noe som preger hele første akt.

Imponerende scenografi til hult innhold

En som derimot virkelig imponerer er scenograf og kunstner Erik Tidemann, som sammen med Nikgol har skapt en virkningsfull scene som åpner for flere forførende grep som styrker den første timen av «Ghetto Justice». Innholdet er likevel såpass hult at hele akten kunne blitt kuttet uten at man ville savnet noe.

Scenografien gir oss mer å tygge på i andre akt. Veggene som før skapte en horisont er nå lukket, først som et klaustrofobisk gatehjørne, og siden som en glatt fengselsmur. Denne akten er heller ikke dialogtung, men det snakkes mer og stemmene er heldigvis dempet.

Utover andre akt blir kulissene stadig fler og symbolverdien tyngre. Lyset veksler panisk mellom rødt og blått. For så vidt et fint grep, som gir assosiasjoner til både det norske flagget samtidig som det simulerer sirener. Det blir tatt i bruk flere religiøse symboler. Mest fremtredende er de mange korsene som elegant dukker opp på ulikt vis. Symbolene bidrar til scenens eksplosive uttrykk, men de assosiative kvalitetene til kors og pyramider har det med å overgå kunstnerens visjon.

Når alt dette er sagt vil jeg kalle «Ghetto Justice» et mislykket kunstverk med en udefinert visjon. Dette handler blant annet om at avantgarde-tilnærmingen svekker innholdet. Det er også scener som er så malplasserte at man spør seg selv om det er gjort bevisste valg bak dem. Det er riktignok ikke ulikt det moderne teateret å distansere seg fra normen, men det blir noe annet når man distanserer seg fra publikum. «Ghetto Justice» tilføyer lite til scenekunsten og gir verken ny forståelse av kriminelle tenkemåter eller sannheter. Det inneholder riktignok noen ingredienser som kunne bidratt til å gjøre noe større, men resultatet er kjedelig.