Forvillet og imponert

Javisst går det an å nyte Vill vill vest som en vanlig, dødelig publikummer

Miss Tati spilte til full jubel på USF Verftet og var et av de store høydepunktene under Vill vill vest. (Foto: Olve Austefjord.)
Miss Tati spilte til full jubel på USF Verftet og var et av de store høydepunktene under Vill vill vest. (Foto: Olve Austefjord.)
Subjekts folkelige representant dro på Bergens kuleste musikkbransjefestival.
Sjanger Dette er en nyhet. Artikkelen skal fortelle om noe som har hendt, og på en tilstrebet saklig og nøytral måte.
Saken er Musikkbransjefestivalen Vill vill vest gikk av stabelen for fjerde gang i Bergen i år.

For mange er Vill vill vest musikk-Bergens viktigste bransjefestival. Men kommer den til å fungere for oss som står utenfor dette musikkuniverset?

Det er bare meg som spør meg selv, idet jeg bestemmer meg for å ta turen alene lørdag kveld.

Festivalen arrangeres for fjerde gang i Bergen. Tidligere har musikkbransjefestivalen foregått over to dager, men i år er den utvidet med en hel ekstra aften på USF Verftet. Nytt er det også at musikkselskapene selv står for programmet denne kvelden, og ikke programkomiteen, som de andre to foregående dagene. Det har visst noe å si: Det er ikke lenger musikalitet som gjelder, men kommersielle interesser. Men altså. Jeg er jo bare en vanlig jente og skal først og fremst ut for å danse.

Musti (Foto: John Patrick)

Musti imponerer

Både torsdag og fredag ble de nærmere 70 konsertene arrangert på venues spredt rundt omrking i byen. Lørdagens festiviteter er til stor glede for dem som ikke liker å bevege seg de store avstandene. For alle de 25 artistene på kveldens program er fordelt på fire ulike scener, samlet under ett og samme tak. På tross av noe overlapping på spilleplanen, bestemmer jeg meg for å sjekke ut alt. En umulig oppgave, skjønner jeg fort, men prøver likevel.

Annonse

Innenfor de store glassdørene på Verftet er det folksomt allerede klokken åtte. Jeg ser et par kjente ansikter, men ikke andre enn de som er koblet til bransjen på et vis. Rart, tenker jeg. Er ikke dette også en musikkfestival?

Jeg beveger meg til Studio USF i overetasjen, hvor en sinna tenåring ikledd rød tracksuit og svettebånd fra Adidas beveger seg rolig på scenen og rapper på norsk. Musti, et hittil ukjent navn, imponerer med en kombinasjon av smoothe beats og god flow. Bare 18 år gammel, oppvokst i London og på Tøyen i Oslo, men later til å ha god teft for sjangeren. Så god at jeg bestemmer meg for å ta tak i henne etter konserten. Hva er det som inspirerer noen til å bli en artist?

– Jeg var skikkelig sint, fordi mamma hadde glemt eplet mitt i matpakken, forteller Musti.

Artisten forteller om en oppvekst hvor hun var mye sinna. Noe hun gjorde musikk av:

– Det skulle visst gå utover læreren. Hun tok meg ut av klasserommet.

Hun fortsetter, denne gangen på flytende britisk:

– Fuck, I hate my teacher, I want my apple, but i don’t have my apple.

Nok et godt eksempel på hvordan følelser kan bli til kunst.

Mental Overdrive er visst en legende innen norsk technomusikk, men hvorfor spilte han så tidlig, spør Subjekts folkelige anmelder. (Foto: Oline Rio.)

Litt for tidlig for rave

En kort halvtime senere spilles det elektronisk musikk av Mental Overdrive på Verftets største scene, Røkeriet. Mannen bak artistnavnet, Per Martinsen, også kjent som Technobestefar, har satt sammen et techno-sett med det jeg tror er gode visuals.

Musikken fungerer godt som mental rens, men er ikke kvelden litt for ung for denne type musikk? De 50 andre tilskuerne i rommet later til å være enige. Bortsett fra svak hodevrikking, er det ikke mye bevegelse.

Likevel er det noe rart som skjer. Grafikken gir meg assosiasjoner til alt fra Route 66 til heksedans. Og det fungerer, selv om jeg ikke forstår meg på det hele. Det hele er så deilig at jeg blir stående stille i mørket for meg selv for å få med meg alt, selv om jeg ikke kan si at jeg stortrivdes.

Erik Aas gir rap-sjangeren et nytt gir. (Foto: Synne Sofi Bårdsdatter.)

Andre sider av musikken

Neste artist på Røkeriets scene er Finding Neo. Med en blanding av indie-rock, jazz og soul, skiller gruppen seg klart ut fra techno-settet til bestefar. Vokalist Andrea Ådland (18) later til å være godt scenevant, og danser sammen med enkelte av tilskuerne. Men de fleste, inkludert meg, har kapret en plass i salen for å få med seg et av kveldens høydepunkter: Eirik Aas.

Til stor jubel og begeistring fra publikum, går det røde teppet til side og babyfjeset, kjent fra rapgruppen Hester V75, entrer scenen med en gjeng på seks mann bak seg.

Dessverre er det problemer med lyden i starten, men de henter seg inn igjen. Det er vel lov å nevne at man blir stolt over å være bergenser de drøye 20 minuttene konserten varer. Eirik Aas har gått fra å kjøre ren rap i Hester V75 til å utforske andre sider av musikken.

– Jeg er ikke redd for at folk ikke skal se på meg som rapper, så lenge det fortsatt ser på meg som artist, sier Aas.

(Foto: Isak Okkenhaug.)

Indisk bybanekaos

Jeg forflytter meg til overetasjen hvor Verdensrommet venter med en kombinasjon av R&B og elektronika. Bandet består av Andreas Høvset og Vetle Junker. Det er mykt og deilig å høre på, og det virker å være slik publikum oppfatter dem. De koser seg. Enkelte kjærestepar vagger sammen til den rolige beaten, men jeg får ikke med meg den siste låten: Må rekke Eddy & Zino på den store scenen.

Dessverre kommer jeg meg ikke dit. Det som tidligere var folksomt, har plutselig begynt å ligne tilstanden klokken fire, en ettermiddag på Bybanen. Eller kanskje bedre forklart som stappfullt tog i India, for dere som ikke er kjent med Bergen.

To bongotrommer forsøker å komme seg gjennom folkehavet, og jeg blir presset opp til overetasjen igjen. Ja, faktisk dyttet. Men godt er det, for der venter Solå. På scenen står Sol Sunnanå Eriksen, kjent som Solå, sammen med en gitarist. Med en klar og lys stemme vinner hun raskt kveldens pris for beste vokal med sin lo-fi R&B.

Miss Tati var et soleklart høydepunkt. (Foto: Olve Austefjord.)

Vill vill sør

Klokken nærmer seg midnatt, og kveldens høydepunkt for mange er like rundt hjørnet. Begeistringen har spredt seg i publikum, og jeg overhører:

– Miss Tati blir så syyykt!

Plutselig går sceneteppet opp til stor jubel fra den fulle konsertsalen.

På scenen står Miss Tatis Angola 70. Bestående av Miss Tati, to sangere/dansere/musikere, to bongotrommer, en saksofonist, og så videre. Det er vanskelig å telle hvem som er hvem, og hva som er hva, de er multitalenter. Men samspillet mellom dem gir kveldens desidert beste show: Rå dansing til fengende rytmer. Og hvem skulle tro en bongotromme-solo kunne fungere så bra?

Sikkert noen, men ikke jeg.

Les også: Mer Miss Tati, takk!

Saus sauser det til. (Foto: Synne Sofi Bårdsdatter.)

Fra rap til disco

Hva er Vill vill vest uten ekte Bergens-rap?

Inne i Sardinen er det ikke like folksomt, ironisk nok med en rapgruppe bestående av noen av de største navnene innen Bergens-rap, med gruppemedlemmer fra Hester v75, Dårlig vane og A-laget. Sammenslåingen har fått navnet Saus. Passende.

Til svak jubel fra publikum roper en av guttene:

– Vi er kanskje Bergens dårligste rapgruppe!

Jeg har hørt verre før, men etter tre låter holder det. Den sausete blandingen blir for forutsigbar. Når klokken nærmer seg 01.00 er det uheldigvis klart for siste konsert, med Norges nye discoprins, Cavego. Publikum danser til «From Californebu to Nordnes», noe om indikerer at 70-og 80-tallet fungerer i 2019, og det blir en fin avslutning på en kvelden.

Ikke bare overrasket programmet positivt med et bredt spekter av ny, norsk musikk; hele atmosfæren ute på Nordnes stod over all forventning.

Dommen er klar: Man kan altså kose seg på Vill vill vest uten å være et bransjetryne.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar