Ja, da, vi har hørt det før: Rocken er død. Ikke bare begynner utsagnet å bli gammelt, det er også rimelig utdatert hvis en ser på dagens musikklandskap. For heldigvis er det noen som ikke noterte seg rockens begravelse, og som holder den gående naivt og lekende. Sånn høres det i alle fall ut når de norske nykommerne i pønk-duoen Brenn dundrer avgårde med gitaren på sitt debutalbum «Elsker».
Brenn kom plutselig ut av ingenting og snudde opp ned på forventningene en har til nye band. Duoen, bestående av Rémy Malchère og Edvard Smith, er verken særlig ydmyke eller selvhøytidelige, og det er kanskje nettopp dette som gjør at de på kort tid har bygget seg opp et solid publikum. Bandet fra Lillestrøm og Lillehammer spilte i sommer både på eminente Roskilde og Øyafestivalen, og nå er de altså klare for sin store debut i albumformat.
Les også: Søte, men også farlige: Brenn har kommet for å bli
Følelsesspill med smil om munn
«Elsker» åpner rett på, og uten noe særlig snikksnakk. «Mystikk» er en herlig vinglete låt som på mange måter fanger essensen av duoen. Gitardreven, skiftende, uforutsigbar og med en håndgripelige entusiasme, durer låten avgårde.
I pønkens ånd, er ikke noen av låtene særlig mye lengre enn 2:30. Med tanke på energinivået, er det kanskje like greit.
Det er tydelig at de norske pønkpionerene Honningbarna har hatt sin innflytelse på Brenn. Likevel er sistnevnte betraktelig mer poppete enn det cello-ledete Kristiansand-bandet.
På debuten staker Brenn ut sin egen kurs i det norske musikklandskapet. De spiller hardt, men har likevel en nerve av både selvbevissthet og sårbarhet innbakt i de rytmetunge låtene. Fremdriften går fort så det gjelder å henge med.
«Keen» har allerede gått sin seiersrunde på radioen over sommeren. Låten er nok en av bandets mer kommersielle hits, men til tross for tekstens følelsesspill, kan en ikke la være å synge med med et smil om munnen.
Én ting er sikkert. Brenn er befriende lite opptatt av det vakre. Både musikken og utrykket er upretensiøst og ærlig, og det er lite som tyder på at kulhet og kred står øverst på duoens ambisjonsliste. Alle, også Brenn, har nok interesse i å bli anerkjent, men det virker likevel ikke som at Brenn higer særlig etter den pompøse prakten som preger store deler av det internasjonale rocklandskapet.
Les også: Gitaren står opp igjen fra de døde
Heftige beats og frenetisk gitar
«Du sover» har en rampete komposisjon som eksemplifiserer at Brenn gjerne, og ofte, kaster regelboken for hvordan låter burde bygges opp – rett ut av vinduet. De gjør heller litt som de vil. Av og til blir det litt masete, men stort sett er det oppmuntrende å konsumere låter med en slik uvisshet.
Gjennom korte lydsnutter får man også små lysglimt av Brenn. Bak gitaren går de hardt ut og dundrer på, og en kan ofte lure på hva som skjuler seg bak masken av heftige beats og frenetisk gitar, og til tider om alt bråket kan bli litt for blasert?
Albumets lengste spor, «Snill gutt», er også tatt et merkbart hakk ned. Her får vi se en annen og mye sårere beretning fra Brenn. I retningsløs desperasjon, stiller duoen spørsmål som de fleste nok skulle ønske de kunne stille høyt. Låten er mer reflektert og viser at Brenn har flere sider enn de vi blir presentert for i løpet av albumet.
Lyrisk sett er ikke Brenn her for å pakke noe som helst inn. Budskapet, hva enn det nå er, leveres uten filter – ofte i en slags naiv tankestrøm. Ordbruk og fremstilling er ofte simplistisk, litt naivistisk, og det er kanskje dette som gjør at Brenn så lett resonnerer hos folk. Det du hører er det du får, uten særlig mange løse tråder eller knotete utforminger.
Når albumet rundes av med «Lillestrøm», står en i fare for leggkrampe. Vi innser å ha trampet taktfast gjennom elleve spor, en imponerende utgivelse i tiden for de korte EP-ene. For «Elsker» er en catchy utgivelse full av sjarm, glimt i øyet og med fenomenalt gitararbeid. Albumet er keitete, sjarmerende, direkte og fullt av liv, ikke så ulikt bandet selv. En ønsker seg kanskje litt mer variasjon, men det er ikke til å stikke under en stol at Brenn har laget høstens mest energiske utgivelse.
