Oslo kunstforening er den eldste kunstinstitusjonen i Norge, og har holdt til i Rådmannsgården i Oslo siden 1936. De er en av 29 små og mellomstore institusjoner som signerte oppropet mot kommunens nye kunstplan 1. oktober. (Foto: Oslo Kunstforening).
En lovnad med liten troverdighet

Rauand Ismail ber om vår tålmodighet, men vi har ventet siden 1836

Det kommer stadig nye prosjekter og bygg som trumfer de allerede eksisterende aktørene. Byrådspolitikerens garantier om å prioritere annerledes i fremtiden har liten verdi.
Saken er Daglig leder i Oslo kunstforening, Marianne Hultman, og styreleder i Kunstnernes hus, Trond Hugo Haugen, kritiserer MDG-politiker Rauand Ismails tilsvar til oppropet fra 29 kunstinstitusjoner i Oslo.

«Jeg deler bekymringen for hvordan det skal gå med de små- og mellomstore visningsstedene, men kunstnerne i Oslo må huske hvem som har skylden for den uholdbare kunstnerøkonomien».

Det skriver MDG-politiker og bystyremedlem Rauand Ismail, i sitt svaroppropet fra 29 kunstinstitusjoner i Oslo 2. oktober.

At kommunens rødgrønne bystyre klandrer Stortinget og blå regjering, holder ikke som argument, så lenge Oslo selv ikke vil sette seg i førersetet som det beste eksemplet.

Les også: Dette er kunst-Norges 50 mektigste

Mangler en langsiktig strategi

At Oslo kommune heller ikke klarer å skille mellom kunstnernes behov og de små og mellomstore institusjonenes behov, er også problematisk. Ismail ber feltet om å forstå at «beslutningene er fattet for lengst, og når byggene står klare, må feltet også erkjenne at vi som politikere må finansiere de nye institusjonene våre».

Det er tydelig at det ikke foreligger noen langsiktig strategi for hvordan de små og mellomstore institusjonene, og med dette den eksperimentelle samtidskunsten som produseres innenfor det visuelle feltet, skal bli en integrert del av budsjettarbeidet i Oslo kommune – med prisjustert driftsstøtte som et minimum.

At visuell kunst kommer dårligst ut i den samlede budsjettfordelingen mellom de forskjellige kulturfeltene er rett og slett useriøst. Å fordele 8,8 millioner mellom 16 institusjoner snakker sitt tydelige språk. I snitt er det 550.000 kroner på hver – en sum som isolert umuliggjør lokaler, ansatte og produksjon.

Les også: – I år måtte vi prioritere de nye byggene

Opprettholder en skeivfordeling

Det ser fortsatt ut til å være en tro på at samtidskunst bare er relevant for selve kunstfeltet, mens musikk, litteratur og teater engasjerer mange fler enn utøverne selv. Skeivfordelingen fra Oslo kommune opprettholder dette inntrykket. For hvordan vil feltet kunne tilby kunstnerne rimelige lønninger, produsere utstillinger og formidle dem til et bredt publikum basert på, og vi gjentar, 8,8 millioner fordelt på 16 institusjoner?

Å produsere en utstilling er like krevende og kostbart som å sette opp en scenekunstforestilling eller en konsertserie – med samme nivå for annonsering, formidling og personal – og den skjer ikke i vakuum: Samtidskunsten er en del av et mye større økonomisk kretsløp. 

Det er nemlig mange involvert i produksjon av kunst, utstillinger og drift av institusjoner, foruten kunstnerne. Vi kan legge til alt fra transport- og forsikringsselskaper, håndverkere, fotolaboratorier, rammeprodusenter, forfattere, fotografer, designere, markedsførere, reklame, reiselivsnæring, lærere, regnskapsfører, revisorer og koordinatorer.

Ja, til og med og med byråkratene som jobber i Kulturetaten og Kulturrådet burde inn i denne ekvasjonen, for å nevne noen. I tillegg har vi arbeidsgiveransvar for ansatte, som har krav på forutsigbarhet ovenfor seg selv og egen familie.

Les også: – Oslo kommune svikter oss

Bygger ned de små og mellomstore

Et eksempel: Det har tatt Oslo Kunstforening ti år å øke bevilgningene med 500.000 kroner. Med prisøkningen og inflasjonen i samme periode, betyr det at bevilgningene reelt sett kun har økt med rundt 150.000 kroner.

Samtidig, er Oslo kunstforening en av institusjonene som mottar høyest finansiering fra Oslo kommune på det visuelle feltet. Støtten til for eksempel Kunstnernes hus, med en like lang historie som Oslo kunstforening, er kun på 4 prosent.

Resten av feltet har liknende tall. Å fortsette denne tendensen i Oslobudsjettet er å bygge ned de små og mellomstore institusjonene – ikke å styrke dem. 

En garanti med liten troverdighet

I et større perspektiv er kulturbudsjettet verken til for kunstnerne eller for de små og mellomstore institusjonene. Det er til for oss alle.

Det er derfor alvorlig at samtidskunstoppdragene til små og mellomstore institusjoner ikke blir sett på som en integrert del av det offentlig kulturtilbudet. Og den nye kunstplanen ser ikke ut til å endre dette.

Ismails garantier, «Fremover skal vi huske hvem som trenger kulturbudsjettene mest: Kunstnerne som lever og jobber i byen vår, og de små- og mellomstore visningsstedene som stiller ut kunsten deres», er, når vi ser i bakspeilet, ikke mye verdt. Det kommer stadig nye prosjekter og bygg som trumfer de aktørene som allerede eksisterer.

Å gjøre vår hverdag til en politisk satsning er krevende, men nødvendig. Og istedenfor å skylde på staten og blå regjering, kan Oslo kommune med rødgrønt byråd selv se hva de kan gjøre, i dialog med feltet. En start er å forankre Ismails garanti i kommende byrådserklæring.

Ventet lenge nok

Ismail ber om vår tålmodighet. For å sette det i perspektiv: Oslo kunstforening har vært tålmodig siden 1836, Kunstnernes Hus siden 1930.

Mange aktører på vårt felt er ikke nye, men leverer samtidig nytt hvert år. Etter mange år med hardt arbeid for å synliggjøre den kulturelle verdien av små og mellomstore institusjoner, gjennom samtaler, dialoger, kronikker og rapporter er vår tålmodighet nå over.

Vi vil ha en langsiktig budsjettplanlegging, som inkluderer små og mellomstore institusjoner side om side med de større museene i Oslo, og som ikke trenger å reforhandles etter hvert valg.

Marianne Hultman, Daglig- og kunstnerisk leder i Oslo Kunstforening.

Trond Hugo Haugen, Styreleder i Kunstnernes Hus.