Lars Vaular er ute med sin første fullengder siden 2013. «Flere steder alltid» kommer godt med i 35-åringens discografi, men vitner dessverre om at peaken har vært. Vi håper fortsatt på en ny, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse).
Gode, gamle Vaular

Lars Vaular er fortsatt god, men ikke bedre enn seg selv

Opp gjennom årene har Lars Vaular pushet grensene for stadig å imponere. Ikke denne gangen, men «Flere steder alltid» er fortsatt full av kvalitet, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Lars Vaular illustrerer det rødglødende raseriet og indignasjonen når Greta Thunberg taler verdenseliten midt imot i New York.

Lars Vaular kommer høyt opp på listen over Norges viktigste rappere. Det har han gjort siden han rappet om kompiskjøring i duoen «Tier’n og Lars» i tidlige 2000-år.

Bergenseren er stadig relevant, og har imponert med ikoniske album som «Helt om natten, helt om dagen» (2010), som han vant Spellemannprisen for i klassen hiphop, ikke ufortjent. Store deler av karrieren har Lars Vaular dyrket et tekstunivers som greier å være intrikat og forståelig på samme tid.

35-åringen har pushet grensene for hvordan en rapper kan presentere musikk. I musikkvideoen «Det ordner seg for pappa» (2015) viser han seg sårbart gjennom ballettdansen, som avsluttende Øya-performer i 2017 stilte han i brudekjole, og i sin EP-trilogi «666 alt» (2015), «666 gir» (2015) og «666 mening» (2015) virket musikken å være stilt i djevelens tegn.

På sin nyeste plate, «Flere steder alltid» (2019), forsøker Vaular å gå nye veier igjen. Dessverre lykkes han ikke like godt som vanlig.

Rett på klubben

«Flere steder alltid» er et gjennomarbeidet stykke album. Ikke rart, med tanke på at den siste fullengderen fra Vaular kom så sent som i 2013. Der han tidligere rappet på oversendte beats, virker det enda mer tydelig at han denne gangen har vært med fra start til slutt. Det noe klubbete lydbildet på det nye albumet forsterkes av samarbeidet med blant annet Røyksopp.

Lars Vaular rappende på klubb-beats er neppe nytt, og man får fort assosiasjoner til hans kanskje mest kjente låt, «Rett opp og ned» (2010). Denne gangen høres det derimot mer voksent ut. Låter som «To minutter», «Våken» og «Kroppsspråk», alle fra det nyeste albumet, står ut som sterke innertiere.

På sistnevnte spor, trekker Vaular oss på keitete vis ned i sin egen usikkerhet. Dette gjør han på en måte som kun hører ham til. Han synger i det som nærmest er en ballade om samlivsbrudd, og bruker stemmen på en måte han ikke har gjort før. At han fremfører låten acapella i musikkvideoen, tilfører dessuten en ekstra dimensjon.

Men selv om albumet høres fantastisk gjennomarbeidet ut, glir flere av låtene nærmest inn i hverandre på en uheldig måte. Flere av låtene kjennes gjenbrukt. Vitner det om at Vaulars peak er forbi?

«Våken» røsker oss ut av søvnen

Det skapes derimot et tydeligere skille mellom sporene når Lars rapper på klubbeats, kontra mer tradisjonelle raplåter som «Stille barn». Dette skyldes muligens noe så enkelt som at vi har blitt bortskjemte på smak, siden han har sluppet flere EP-er som har vært både konsentrert og mesterlig sammensydd.

På sitt beste rapper Vaular sømløst og kommer med tankevekkende linjer, som vi nærmest har begynt å forvente. Vaular er fortsatt god, bare ikke bedre enn seg selv.

Et av høydepunktene fra den nye skiven er «Våken». På en beat som nærmest knipses fremover på flamencovis, får man føle på en fatalistisk søvnløshet som nærmest rir samfunnet som en mare. Låten oppsummerer alt det mørke og illevarslende som preger nyhetsbildet. «Våken» er en låt som får oss til å forstå det rødglødende raseriet og indignasjonen når Greta Thunberg taler verdenseliten midt imot i New York.

Låten minner om en manglende kontakt mellom politikere, befolkning og flokkmentaliteten som herjer på Twitter. Det er en sang om hvordan mareritt har blitt virkelige. Låten ser like mye innover som utover, og illustrerer hvordan det er å være søvnløs i 24 timer, «angstende» i sengen til det blir lyst og være oppriktig redd for hva fremtiden bringer. Vaular har evnen til å formidle dette.

Løftes av andre

Et annet, mer underfundig øyeblikk fra det nye albumet er «Gospel». En anekdotisk fortelling om da han ble bitt av en familiehund som endte opp avlivet. Vaular snakker nærmest som i en skit, og det låter generelt bra med det nye soulhåpet Kamara med på sporet. Andre høydepunkter er «To minutter» og King Skurk One på gjestevers på «Denne veien er brolagt». Sistnevnte oser av sjarm og glede og er i knallform på en Westcoast-beat, mens han rapper om den hellige treenigheten, nemlig penger, dop og politiforakt.

Så der den ikoniske rapperen lenge har løftet andre rappere opp og frem, kan man kanskje si at Lars Vaular nå spiller med sine featurers i en likestilt vennetjeneste.

Noen ting er han likevel best i. Det kan nemlig også sies at overgangen fra «Framover» til «Kroppsspråk» er blant de beste vi har hørt på en norsk skive. Den inneholder flere linjer som bare Lars Vaular kan si, blant annet «Eg kan aldri få livsforsikring, eg e så dope».

Albumet er fullt av kontraster, både når det gjelder beats og tekstvalg. Vaular er i det ene øyeblikket breial, og i det neste draget snakker han om indre demoner. På mange måter blir heller ingen spart når han caller ut gamle kompiser som ber om hjelp.

Albumet ser på mange måter både i fortiden, nåtiden og fremtiden. Akkurat som Lars har tatt runder med seg selv, får han lytteren til å gå flere runder i tenkeboksen. Muligens er den viktigste lærdommen fra plata at vi alle noen ganger må stoppe opp og finne ut hva vi egentlig vil i livet. Ingen setter bedre ord på det enn den bergenske tekstsmeden. Forhåpentligvis blir det noe av Spektrum-konserten nå.