Bergen internasjonale filmfestival, Biff, feiret 20 år med åpningsfilmen «I morgen danser vi» (2019), en film som har fått mye oppmerksomhet ved blant annet filmfestivalen i Cannes. Dette er den tredje spillefilmen til Levan Akin, som kom til åpningen av festivalen sammen med hovedrolleinnhaverne Levan Gelbakhiani og Bachi Valishvili, samt produsent Ketie Danelia.
Filmen er satt i Georgia, et konservativt samfunn på kanten av globalisering. Der møter vi noen unge dansere i Tbilisi, og følger dem mens de utforsker sin egen homoseksualitet og den seksuelle spenningen dem i mellom – noe som viser seg å true dansekarrierene deres.
Kjønnsroller i konservative tradisjoner
Dette er en fortelling om en ung danser som er i konstant konflikt med omgivelsene rundt seg. Merab (spilt av Levan Gelbakhiani) er den fødte danseren, da hele familien hans på et tidspunkt har vært profesjonelle dansere. Likevel finner han aldri helt innpass på dansekompaniet han danser i. Tradisjonell georgiansk dans er streng og disiplinert, noe som bare tillater at menn uttrykker seg maskulint. Det er selve «sjelen til nasjonen» de skal vise frem, og med liten toleranse for et feminint uttrykk.
Merab blir skjelt ut flere ganger for å være for leken med øyene og for myk i holdningen: «Det er ingen sex i georgiansk dans!»
Når den nye danserivalen Irakli (spilt av Bachi Valishvili) dukker opp, katalyseres det derimot nye drifter i Merab, som ivekkes følelser som ikke kan ignoreres. Kjemien mellom de to danserne er leken og søt, men kjærlighet mellom to menn er sosialt uakseptabelt, og konsekvensene for å bryte de konservative normene er alvorlige. I skjul deler Merab og Irakli av seg selv til hverandre, der dansescenene, med pas de deux, viser en delikat sårbarhet blandet med primitiv trang.
Portrett av strålende dans
Georgiansk dans sin storhetstid er forbi, det blir mindre og mindre rom for den i det moderne samfunnet. For Merab er dans noe han ikke kan gi slipp på. Desto mer motgang han møter for å kunne uttrykke sin seksuelle identitet, desto viktigere blir det for ham å skulle fortsette å danse. Det oppstår en dissonans mellom det å kunne uttrykke seg fritt, og å kunne utføre den tradisjonelle danseformen.
Dansescenene er nydelig intense, som scenen der Merab danser for Irakli etter at alle de andre har sovnet, og forførende sier «kom og få honningen din». For Merab blir det å danse som et frihetspust i et ellers kvelende samfunn. Filmen er vakkert redigert, der kameraet glir gjennom rom og tid i ett med klimatiske scener, noe som fremhever dansen. Publikumet blir forført av dansingen vist på lerretet, og kan kjenne den samme gleden og behovet for fri uttrykkelse i sin egen kropp.
En realistisk dansefilm
Filmen har en skinnende egenskap til å vise øyeblikk av genuin intimitet og farlig lekenhet. Vi lærer Georgia å kjenne med landets formelle og konservative tradisjoner, og føler byrden som følger med dem.
Skuespilleren gjør en strålende jobb, der spesielt Levan Gelbakhiani utfører en magnetisk prestasjon som sjarmerer, i tillegg til å være en begavet danser. Dessverre er sidekarakterene vel underutviklede der de utfører ensidige funksjoner for å drive fortellingen fremover, slik som karakteren av den håpløse broren. På den andre siden oppstår det en scene mellom Merab og hans bror med en emosjonell dybde som løfter hele filmen.
Jevnlig dukker det opp klisjeer i både plottet og blant karakterene, men dette er likevel en av de mer realistiske dansefilmene vi har sett på lenge. Temaene om LGBT+-uttrykk, og det konstante presset for å prestere i dansemiljøet, blir behandlet på en respektabel måte uten å overdramatisere, slik som for eksempel «Black Swan» (2010).
Den svenskfødte regissøren ble inspirert til å fortelle en slik historie etter at en Pride-parade i Tbilisi ble angrepet av en gruppe fra den ortodokse kirken i 2013. I forberedelser til filmen intervjuet han homofile i Georgia. Hans innsats resulterer i et ærlig forsøk på en «komme-ut-av-skapet»-historie som overrasker positivt. Sammen med de svært begavede skuespillerne, som sjarmerer oss i senk, er dette en film som absolutt er verdt å se.
