Daglig leder for U.F.O., Silja Leifsdottir, mener kommunen har et samfunnsansvar for å tilrettelegge for synlige reklameinnretninger for mindre virksomheter. (Foto: Privat)
Den usynlige kunsten

Hvis Oslo skal profileres som kunstby, må kommunen ta større ansvar

Bare de pengesterke har råd til å plassere reklame i offentlige rom. Det er et problem, skriver Silja Leifsdottir.
Saken er Daglig leder i Utstillingsguide for Oslo (U.F.O.), Silja Leifsdottir, mener kommunen har et samfunnsansvar for å tilrettelegge for synlige reklameinnretninger for mindre virksomheter.

I all iveren over nybyggene, risikerer Oslo kommune å gå glipp av en unik sjanse til å fortelle et lokalt og internasjonalt publikum hele historien om Oslos mangfoldige kunstscene. Oslobyrådets budsjettforslag røper at prioriteringene er de store prestisjebyggene, og at kutt i kulturtilskudd svekker de mindre institusjonene. Det gjør det verdt å stille spørsmål ved om det ikke er mulig å ha to tanker i hodet samtidig? Både de store, nye kulturbyggene og de små og mellomstore institusjonene?

Som Oslo kommunes nye kunstplan så fint sier: «Den nære dialogen mellom de ulike aktørene, fra kunstnere, kulturprodusenter og formidlere, til små og store institusjoner, har vært helt sentral for Oslos mangfoldige kunstscene (…) Den internasjonale oppmerksomheten Oslo har fått de siste årene må også tilskrives de mindre institusjonene og de kunstnerdrevne visningsrommene.»

Jeg er redd for at kunstplanens ensidige satsning på Oslobiennalen som kunstformidling, brukes som unnskyldning for kommunens manglende strategi for synliggjøring av Oslos kunstscene. I dette debattinnlegget vil jeg komme med innspill på hvordan kommunens målsettinger kan ivaretas.

Les også: 29 kunstinstitusjoner i felles opprop mot kommunens kunstplan

Reklame for kunst

Først trenger vi å definere et skille mellom formidling (utstillinger, omvisninger, workshop, et cetera) og synliggjøring (markedsføring, reklame, et cetera). Det nytter nemlig ikke å bruke masse penger på et biennale hvis nesten ingen vet om den. Formidling og synliggjøring er to forskjellige ting.

En viktig felles utfordring for feltet er nemlig manglende synlighet i både mediene og i bybildet. Mange institusjoner er små med svært begrensede ressurser til å arbeide strategisk med publikumsutvikling og markedsføring. Dette handlingsrommet blir innskrenket ytterligere med kutt i Oslobyrådets budsjettforslag.

Parallelt med dette er mediebransjen i rask endring og gjør harde prioriteringer som påvirker kunstfeltet. Når kulturjournalistikk ikke prioriteres, verken i avis eller på TV, blir det enda vanskeligere for feltet å argumentere for kunstens samfunnsrelevans. Synliggjøring og tilgjengeliggjøring er viktige aspekter for å nå ut til nye publikumsgrupper og bidrar til å skape en bedre tilhørighet og eierskap til kunsten.

I Munchmuseets driftsbudsjett som ble foreslått økt med kr. 200.000.000, ligger det sikkert noen kroner til markedsføring. For hvis du vil være synlig for nye publikumsgrupper i Oslo må du regne med å betale en høy pris. Prislisten fra Clear Channel viser at det koster 318.000 kroner for 2550 plakater på utvalgte busser i Oslo per uke. Det koster kroner 455.000 for 100 reklametavler på leskur og bysykkelstasjoner i området rundt jernbanetoget i en uke. Dette er hele driftstilskuddet fra Oslo kommune til flere mindre institusjoner.

Forbud mot synliggjøring

I 2018 ble alle kommunale holdeplasser for buss og trikk overført fra Bymiljøetaten til Sporveien. Som et resultat av dette ble avtalen Bymiljøetaten hadde med Clear Channel om reklame på holdeplasser, overført til Sporveien Media. I 2018 kunne Sporveien media vise til 121.000.000 i inntekt.

Siden 1996 har det vært forbudt å henge opp plakater utenom på tavler som er godkjent av kommunen. Kommunen har et samfunnsansvar for å tilrettelegge for synlige reklameinnretninger for mindre virksomheter som kanskje ikke har økonomi til å konkurrere med de mest attraktive reklameplassene (jamfør paragraf 4.2 i skilt og reklameplansreguleringene for Oslo, 20.11.2013). Dette er et ansvar de ser ut til å neglisjere. Mulighetene for å henge opp plakater i det offentlige rom synker i takt med at flere kommersielle reklamemontere dukker opp i bybildet. Som en konsekvens sender man et alvorlig signal om at kun de pengesterke får lov til å uttrykke seg i det offentlige rom. For reklame har mye makt. Makt til å fortelle deg hva du burde bry deg om.

Se det for deg

Byer som Stockholm, Gøteborg, Amsterdam og Paris har på ulikt vis tilrettelagt for at byens kulturaktører kan synliggjøre seg for en rimelig pris på steder der folk ferdes. Jeg drømmer om en by der jeg kan lese om utstillinger, dans, teater og film mens jeg reiser med byens kollektivtilbud. Og tenk hvis alle turistene som kommer til Oslo for å se «Skrik» også finner veien til de små og mellomstore institusjonene. Da får kanskje visningsstedene bedre besøkstall, da kommer de besøkende kanskje tilbake, og så sprer det seg kanskje et rykte om at omtalen av Oslo som en mangfoldige kunstscene er en korrekt og velfortjent omtale. Og til slutt begynner kanskje flere folk å bry seg, også de som ikke har brydd seg før.

Kommunen har makt til å kontrollere innholdet i reklamen og bør gi kulturlivet mye bedre eksponeringsplass i byrommet. Den dagen avtalen med Clear Channel skal reforhandles bør reserverte og rabatterte reklameflater for hele Oslos kulturfelt, inn i avtaleverket, ikke kun kommunens egen virksomhet. Kommunen bør i tillegg tilrettelegge for flere reklameflater der mindre aktører kan reklamere gratis.

Et demokratisk vilkår

Det handler om hva slags byrom vi ønsker oss. Det handler om mangfold og i realiteten av ekskluderte stemmer fra viktige offentlige arenaer. Det handler om demokratiets vilkår i samfunnet vårt og om hvem som skal få lov til å være synlige og på hvilke premisser. Det handler om å sørge for at de små ikke blir usynlige og visner hen i skyggen av de store. De store bør løfte de små. Et premiss man lærer allerede som barn.

Oppmerksomheten som vil bli rettet mot Oslo i 2020 i forbindelse med åpningen av Munchmuseet, Deichmanske hovedbibliotek og det nye Nasjonalmuseet er en unik sjanse som bør komme både de store og små aktørene i feltet til gode. Hvis Oslo ønsker å profilere seg som kunstby, må kommunen sørge for at hele kunstscenen blir synlig.