Disse er nominert til Årets visningsrom

Akershus kunstsenter

Selv om vi liker at det knirker i gulvet i den gamle lærerbygningen hvor Akershus kunstsenter finner sted, kommer det mange utfordringer med et hus som ble bygget i 1892, særlig når det skal romme kunst. Kunstsenteret er derfor snart på vei inn i nye lokaler, men vi både håper og tror at de vil ta med seg både sjarmen og kvaliteten med i flyttelasset.

Akershus kunstsenter har nemlig vist oss at det så absolutt nytter å løfte blikket utenfor Oslos kjerne. Det sjarmerende, gamle lokalet, som ligger noen steinkast unna Lillestrøm stasjon, har gjennom året hatt en rekke interessante utstillinger som har mottatt strålende kritikker. Særlig skal de ha for deres satsing på formidling, og da ikke bare i form av omvisning og workshops, men også ved å bruke uterommet som en forlengelse av utstillinger. Dette så vi blant annet i utstillingen «Truth is Flexible», som spredte seg over flere deler av byen. Her viser de en vilje til utfordre utstillingsformatet, samtidig som de sikter på å tiltrekke seg et bredere publikum. De har en pragmatisk holdning til sin egeninntjening, og lager utstillinger med spons fra både offentlige og private givere. På et samlet sett generøst budsjett, lager de store kunstopplevelser.

Kunstnerforbundet

Kunstnerforbundet har gjennom året åpnet den ene imponerende utstillingen etter den andre, og nærmest blitt et kvalitetsstempel i seg selv. Få er mer ambisiøse enn dette kunstnereide galleriet, når det gang på gang inviterer til trippel- og kvadruppelåpninger, og hver gang klarer å skape helhetlige sammenhenger som bidrar til særs gode kunstopplevelser for publikum.

For å trekke fram noen, kan vi nevne trippelutstillingen med Tiril Hasselknippe, Elisabeth Harr og Andreas Siqueland, som tross vidt forskjellig uttrykk, møttes i det man kan si å være en vakker dystopi. Det er også verdt å nevne Kunstnerforbundets ferskere utstilling, hvor hele fire utstillinger møttes i en utforskning av lek og alvor, med kunstnerne Herman Mbamba, Ingrid Askeland og Hilde Jørgensen, Una Line Ree Hunderi og Sidsel Hanum. Ikke bare viser det kuratorisk teft, men stor produksjonskapasitet som ender gang på gang i kvalitet. Gi dem flere gallerier!

LNM

Er det noen som virkelig har imponert oss med aktivitet dette året, så er det Landsforeningen norske malere sitt egne visningsrom. De har totalforvandlet galleriet med bare dager i mellom, og utfordret vår forståelse av hva maleri kan være – og hva et visningsrom kan være.

Særlig imponert var vi over utstillingen med Andreas Siqueland, hvor visningsrommet i seg selv fungerte som selve lerretet. Veggene var dekket til randen med Siquelands penselstrøk, og utforming ble således både et formidlingsgrep og et utstilt verk i seg selv. Ikke lenge etter at Siquelands utstilling var tatt ned, var visningsrommet totalforvandlet til det som minnet om et tenåringsrom, med veggene dekket i en syrlig lillafarge og et rødt vegg-til-vegg-teppe som vekket en skrekkblandet fryd i oss. Her hadde de latt kunstner Rina Eide Løvaasen fått skape sitt helt eget univers, og med dette viser LNM at de har en evne og vilje til å forsvare maleriets relevans, og samtidig vist at «den hvite kuben» er ut, ved å praktisk talt bevise at uambisiøs kuratering kanskje bare er en dårlig unnskyldning på latskap.

Munchmuseet

I stedet for å bare pakke ned sakene, fremstår Munchmuseet i 2019 – museets flytteår fra Tøyen til Bjørvika – som et ytterst ambisiøst prosjekt. De holder åpent så lenge som mulig, og viser en stor vilje til å holde varmen i det gamle arbeidermuseet på Tøyen, fram til de takker for seg.

Ikke bare holder de lokalene varme. Munchmuseet har hatt noen av sine mest interessante utstillinger på lenge i året som har gått, med vågale publikumsmagneter, som likevel ikke går på kompromiss med kunstnerisk kvalitet. Deriblant «Svaneprinsessen», som var den første store utstillingen i 2019. På engasjerende vis viste utstillingen til vår sterke kulturhistoriske relasjon til Russland, som opplevdes som en viktig påminnelse i en tid preget av politisk splittelse mellom øst og vest. Vi kommer heller ikke unna farvel-utstillingen «Exit», som er den siste store utstillingen på Tøyen, hvor de slo til med herlig mimreutstilling som viste både en varme og en selvironi vi håper blir med inn i Lambdas ruvende tårn.

Norsk billedhoggerforening

Carl Berners plass er mer enn bare en overdimensjonert rundkjøring. I Hekkveien 5 finner vi vakre Villa Furulund, en sveitservilla fra 1878, som siden fjor høst også har vært Norsk billedhoggerforening sitt visningsrom. Det er ikke bare enkelt å lage utstillinger i et lokale hvor det særegne interiøret roper om sin del av oppmerksomheten. Men Norsk billedhoggerforening har klart å bruke det unike bygget til sin fordel, med kuratering og utstillingsdesign som heller spiller på lag med det som allerede er der.

Gjennom året har de hatt et imponerende program som har vist både eldre og nyere kunstnerskap fra det tredimensjonale, visuelle kunstfeltet.

Å reaktualisere eldre kunstnerskap gjennom yngre stemmer har på mange måter vært en gjenganger hos Norsk billedhoggerforening. Det startet med den kritikerroste utstillingen «Bare mennesket lager rette linjer», hvor abstrakt skulptur ble utforsket i både form og materialbruk av kunstnerpionerer som Aase Texmon Rygh, og til helt nyutdannede kunstnere i oppstartsfasen. Etter dette har de gang på gang gitt oss solide utstillinger, kvalitet hogget i stein, som både tar hensyn til historien og samtidig hele tiden utforsker nye uttrykk.