Disse er nominert til Årets musikkutgivelse

«Both Lines Will Be Blue» av Carmen Villain (Smalltown Supersound)

Kosmisk perkusjon og jordnær fløyte er bare to av mange måter å beskrive Carmen Villains musikk på. Det er heller ikke musikk som trenger å beskrives, eller som nødvendigvis tillater beskrivelse. Flere har prøvd å finne ut hva Carmen Villain vil si, men på sin siste utgivelse og tredje album, «Both Lines Will Be Blue» er hun stum. Lydsporene på Carmen Villains siste plate bærer heller preg av både både det nære og det fjerne, med tidligere Sassy 009-medlem Johanna Scheie Orellana på fløyte.

I oktober spilte hun for utsolgt sal på Red Bull Music Festival. Selv om man ikke behøver ekspertkunnskap for å sette pris på albumet, er det vanskelig å ikke legge merke til hvordan Carmen Villain har latt seg påvirke av artister som Alice Coltrane, Pharoah Sanders og John Hassell med litt bakgrunnskunnskap. Albumet veksler hyppig mellom mørke og tunge sinnsstemninger til fjærlett optimisme, ofte i ene og samme spor. Man kan spørre seg om det faktum at hele utgivelsen er instrumental skaper større avstand mellom musikken og lytteren, eller om det faktisk gjør det stikk motsatte, nemlig å åpne for en dypere instrumental og intern dialog. Selv beskriver hun musikkproduksjon som en slags meditativ tilflukt. På samme måte representerer utgivelsen «Both Lines Will Be Blue» en mulighet til meditativ tilflukt for sine lyttere.

«Cold Water Burning Skin» av Fieh (Vibbefanger)

Det jazzete soul-bandet Fieh har imponert konsertgjengere i flere år. De kan enda kalles nykommere, men samspillet virker finpusset i årevis. For de som har sett Fieh live, er det lett å huske dem som et av Norges aller sterkeste liveband, med sin nesten mot det irriterende sammensetning av talenter. Men for andre har det vært vanskelig å overbevise om at Fieh har fortjent hypen: Inntil nylig har svært lite av Fiehs katalog vært tilgjengelig for lytting og strømming.

I «Cold Water Burning Skin» har de overført bandgleden til innspilte mesterverk som perler på en snor, som alle føles som kaldt vann på brennende hud. Det makeløse albumet, med sin dansbare funk-soul-jazz, er nydelig oversatt til studioformatet. Det låter raffinert med et stødig grunnlag i jazzen, men det har også en lekenhet og utførsel som skåner dem mot det ladde «flinkis»-stemplet. Se spesielt opp for klassikerne «So Fly», «Chop Suey» og «25».

«Elske livet fantastiskt» av Beglomeg (Fysisk format)

«Elske livet fantastiskt» er Beglomegs andre fullengder og utfordrer, som vår egne anmelder så fint beskrev det, noe så sårbart som vår egne selvinnsikt. For hva er det vi elsker så høyt ved denne naive og banale eurodance-danseband-utgivelsen?

Vokalist Raymond Teigen Hauger synger om intet mindre enn tro, håp og kjærlighet. «Elske livet fantastiskt» er dermed vanskelig å mislike, blant annet på bakgrunn av noe så enkelt som sin optimistiske tilnærming til både musikken og livet. De kommer unna med Jahn Teigen-covre og vage referanser til Bjørnstjerne Bjørnson fordi vi nesten kan høre bandet glise, spillende på sine 80-talls-synther, tighte trommer og tacky, men sexy saksofoner som følger oss gjennom hele plata. «Elske livet fantastiskt» klarer å spille på både klisjeer og teatralsk spoken word, og inkluderer lange instrumentale mellomspill som minner om 70-tallsprog og Pink Floyd. I denne utgivelsen gjør Beglomeg det lett å være en aktiv lytter ved å eksponere sine lyttere for ting som egentlig er både harry og banale, men som likevel fungerer både med og uten ironisk distanse.

«Love» av Doglover95

I mai debuterte Doglover95 med albumet «Love», som av oss selv ble omtalt som en av årets hittil beste norske hiphop-utgivelser. På tampen av året, står det fortsatt igjen som nettopp det.

Tobias Wam Grønborg kan sies å ha bidratt til å utvikle essensen av det eksperimentelle lydbildet som har preget hiphop de siste fem årene, og til en form for moderne introspektiv hiphop. Nå kan vi endelig også kalle den norsk.

Selv har 24-åringen sagt om eksperimentell hiphop at det handler om å dra produksjonen ut i et slags «rart» landskap, men uten å helt forlate rammene for sjangeren. En naturlig trang til å eksperimentere, samt respektere, er en viktig del av hiphop som reflekteres i Doglover95s hjemmesnekrede debututgivelse som høres ut som den kommer fra et pionerstudio på amerikansk vestkyst nylig.

Utgivelsen uttrykker både et depressivt helvete, samtidig som flere av låtene fungerer terapeutisk. Produksjonen kan kalles desorienterende på en herlig måte og består ellers av beinharde beats, sårbare cello, nakent piano og senior flow. Over det hele legger Wam Grønborg bekmørke og introspektive vers om de mørkeste stunder.

«Pax Americana» av André Bratten (Smalltown Supersound)

2019 har vært et strålende år for «Smalltown Supersound», og André Brattens etterlengtede album, «Pax Americana», skal ha mye av æren for det. Albumet reflekterer årene som har gått siden utgivelsen av «Gode» (2015), som representerte et stilskifte fra «space disco»-tradisjonen til et mer komplekst, egendefinert lydbilde i ambientlandskapet.

Bratten har trukket seg ut av byens larm, flyttet til forstaden, demontert hele studioet sitt og bygget det opp igjen. På så måte har han gått tilbake til utgangspunktet, og også tilbake til sine store helter fra ungdomstiden. Inspirasjonen fra pionerer som Aphex Twin og Boards of Canada er umiskjennelig, samtidig som Bratten tilfører sounden fra 90-tallet nye og spennende elementer. En tight trommemaskin sørger for drivet og dansbarheten, og skaper samtidig plass for de vakre og sjelfulle synthene – alt gjort utelukkende med analogt utstyr. Med «Pax Americana» leverer André Bratten nok en gang det som dessverre ofte er mangelvare i klubbmusikken: Dybde og følelser.

«Spiteful Energizer» av Fakethias og Onleash (Massive Gain)

Omtrent et år er gått siden Mathias Humlen, best kjent som Fakethias, vant Subjektprisen for årets beste musikkutgivelse, som produsent for Sushi x Kobes «Døden lever lengst». Siden da har 25-åringen spilt på Sonar Barcelona og Way Out West, men enda viktigere: Utgitt den fascinerende firespors-EP-en «Spiteful Energizer» i samarbeid med Onleash, hvis virkelige navn er Erik Spanne, tidligere bedre kjent som Drippin. Sammen utgjør de duoen og plateselskapet Massive Gain.

Den energiske, på grensen til desperat rastløse EP-en sementerer duoens status som to av klubbscenens mest eklektiske og kompromissløse produsenter, og viser at de er på sitt beste når de har full kontroll bak spakene. «Kontroll» er kanskje snarere lite egnet for å beskrive lydbildet på «Spiteful Energizer», for med sine dyptpløyende, harde beats som fundament, innpakket i en frenetisk og hvileløs sound, gjør de det umulig for lytteren å forholde seg passivt til lydbildet. Det er denne kontrasten, mellom det inviterende og frastøtende, som gjør utgivelsen unik og oppslukende.

«Til alt ute: Måne & Sol» av Bendik Baksaas og Fredrik Høyer (Dugnad Rec.)

Poetisk mixtape? Litterær diktsamling? Dobbelvinylen «Til alt ute: Sol» og «Til alt ute: Måne» er intet mindre en 26 spor, utgitt med litt av et teksthefte denne våren. Satt sammen, erklærer utgivelsen duoens evige kjærlighet til alt ute. Alt som er utenfor og utendørs.

Slampoet Fredrik Høyer og DJ Bendik Baksaas har inngått atter et samarbeid, men det oser fortsatt av kreativt overskudd i det som strengt tatt kan kalles for to album.

Duoen fungerer på merkelig vis. Gatepoeten fra Drammen (ikke så uvesentlig når man hører på hva han har å si) er stappfull av geniale observasjoner og rimende fortellinger. Mens Bendik Baksaas’ stilrene lydbilde vies utelivet, et sted mellom ambient og techno. Sammen er de dynamitt.

«Umbra» av Lumen Drones (Hubro/Grappa)

Plateselskapet Hubro, med Yokoland som fast visuell formgiver, har markert seg som landets fremste utgiver av uavhengig og sjangergrensesprengende musikk. I et hav av blankpolert og forutsigbar musikk, tilbyr de noe annet. «Umbra» markerer et høydepunkt i katalogen, og vi gleder oss til fortsettelsen.

Fem år etter debuten på ECM, slapp Nils Økland, Per Steinar Lie og Ørjan Haaland, alias Lumen Drones, i år sin andre fullengder. Det ble en aldri så liten sensasjon. Med «Umbra» viser Lumen Drones at det lar seg gjøre å kombinere jazz, rock ambient og harringfele på en vellykket måte. Albumet er på mange måter rikt, og byr på både åpne, euforiske frijazzpartier, poetisk nedtonede spor og låter med god rytmisk driv.

Hver låt har sitt særpreg, og samlet sett utgjør de et helt unikt musikalsk landskap. Albumet er en påminnelse om hva som kan oppstå i samspill mellom musikere fra forskjellige musikalske bakgrunner.