Subjektprisen 2018

Dette er vinnerne av Subjektprisen

Over 50 nominerte, men bare ni vinnere. Subjekts lesere har talt: Disse mottok Subjektprisen 2018 ved prisutdelingsseremonien på Blå i går kveld.

– And with this I declare Subjektprisen 2018 for open!

Programleder Anahita Alebouyeh åpnet historiens første Subjektprisen så formelt som det kunne bli. Med to gullgutter bak seg, saks og silkebånd som ble klippet over.

Les også: Se hele Subjektprisen 2018 i reprise!

Derfra over til prisutdelingene, som ble delt ut av Subjekts tre redaktører og en rekke norske kulturpersonligheter: Unni Askeland delte ut «årets galleri/museum». Lars Elton delte ut «årets utstilling». Una Mathiesen Gjerde delte ut «årets kunstner». Leo Ajkic delte ut «årets klubb». Sofie Frøysaa delte ut «årets klubbkonsept». Ida Madsen Hestman delte ut «årets musikkutgivelse». Tommy Tee delte ut «årets artist». Audun Vinger delte ut «årets stemme». Danby Choi delte ut «årets subjekt».

Med pauseinnslag fra Bendik Baksaas & Fredrik Høyer, Narves1biblioteket, Undergrunn og Ill Tarik. For en kveld!

Dette er vinnerne av hver sin bronsestatuett utformet av Magnus Vanebo, heder og ære, samt tittelen «Subjekt 2018».

Markedsansvarlig ved Astrup Fearnley Museet, Mathilde Emilie Johnsen, tok imot kveldens første pris. Her på Blå, under Subjektprisen 2018, 18. desember. (Foto: Helge Brekke/Subjekt)

Årets galleri/museum: Astrup Fearnley Museet

Takketale: – Denne prisen betyr at vi treffer en målgruppe som er svært viktig for oss.

I år fylte det som etter alt å dømme er Oslos mest besøkte kunstinstitusjon 25 år. Dette feiret Astrup Fearnley Museet ved å levere sitt mest kunstnerisk interessante program på lenge. Ikke bare vakte de stor begeistring med utstillingen «Lizzy Fitch/ Ryan Trecartin» i vår; de har også evnet å reaktualisere sin egen samling, gang på gang, gjennom hele jubileumsåret.

Utover sitt kunstneriske program, berømmer vi Astrup Fearnley Museet også for sin formidling. Som publikum blir man aldri møtt med arroganse eller uforklarlige tekster om utstillingene, snarere tvert imot finnes det alltid en omviser å henvende seg til, samt museets bidrag til å øke den allmenne interessen og forståelsen av kunst gjennom ulike foredrag om samtidskunst.

Astrup Fearnley Museet lever opp til museets historiske funksjon som et sted for læring og dannelse, men med stadig hyperaktuell kunst.

Markedsansvarlig ved Astrup Fearnley Museet, Mathilde Emilie Johnsen, tok imot to Subjektpriser på Blå, 18. desember. Om statuetten sa hun: – Denne går rett inn i Astrup Fearnley Samlingen. (Foto: Helge Brekke/Subjekt)

Årets utstilling: «Fitch / Trecartin» på Astrup Fearnley Museet

Takketale: – Denne [statuetten] går rett inn i Astrup Fearnley Samlingen.

Sjelden har man kunnet være vitne til en så absurd og komisk, men samtidig samfunnsrelevant utstilling som «Fitch / Trecartin» på Astrup Fearnley Museet. Kunstnerne hadde fått mer eller mindre frie tøyler, og derav transformert museets store hvite saler til en innendørs skulpturpark.

Hvert rom var forseggjort til de grader, og verkene var upåklagelige: Levende, morsomme og lette, men samtidig også med blodseriøs brodd. Et tilbakevendende tema var de to kunstnernes undersøkelse av teknologiske utopier og dystopier.

Utstillingen bestod bare ikke av kunstverk, men var også på mange måter et fullendt, multisensorisk installasjonsverk i seg selv, hvor alt fra teppegulvene til pappmasjeskulpturene og videoverkene var en del av opplevelsen.

Tor Erik Bøe ble årets kunstner, men var ikke til stede under Subjektprisen 2018: Han var på julebord med De Naive. Vi sendte prisen med De Naive, som overrasket ham med prisen om bord på båten. (Foto: Helge Brekke.)

Årets kunstner: Tor Erik Bøe

Takketale fra Danskebåten: – Kjære fine, fulle folk. For en gjeng å være nominert med.

Som del av performanceduoen Trollkrem, har Tor Erik Bøe i flere år vært en aktiv stemme på den norske og internasjonale kunstscenen. I løpet av det siste året har han imidlertid vært alene om det som tidligere var duoen Trollkrem, og i tillegg vært en av de viktigste tilretteleggerne og bidragsyterne både for visning og skapelse av performancekunst i Oslo.

I samarbeid med «Munchmuseet i bevegelse» har Tor Erik Bøe arrangert fem performancekvelder med verk av både norske og internasjonale kunstnere. I tillegg til dette var han årets Øya-kunstner, hvor hans hovedmisjon var å gjøre festivalpublikummets ansikter om til unike kunstverk.

Tor Erik Bøe har ikke bare bidratt til å berike performancekunstscenen, tidligere med Norges første performancefestival (Soppen) – han har også gjort den tilgjengelig for et nytt publikum gjennom å vise kunst der det sjelden vises ellers: PRIDE-paraden og performancekvelden på Grønlands Basar er utvilsomt noen av kunstårets høydepunkt.

Marit Soldal og Sten Ove Toft, som begge jobber med booking på utestedet Blå, tar imot Subjektprisen på vegne av Blå, som vant årets klubb. (Foto: Helge Brekke.)

Årets klubb: Blå

Takketale: – Takk til garderobe, bar og dørvakter. Alle som står på.

Er det én klubb som virkelig har blitt testa dette året, så er det Blå. Men samtidig som de tragiske voldsepisodene, har Blås publikum og stab valgt å stå opp offentlig for hva klubbing egentlig handler om. Det er kjærlighet og følelser, men også rasjonelt grunnlag for å bevare et av Oslos mest ikoniske konsertsteder.

Klubben er en av byens beste helårsarrangører, spenner bredt, og byr på konserter og klubbkvelder som Oslofolk og turister sent glemmer – nå på 20. året. I år nomineres Blå for sin standhaftighet i truende tider for Osloklubbene, for sine krav om samarbeid og bedret kommunikasjon mellom klubb og myndighet, og ikke minst for alle de gode opplevelsene i jubileumsåret 2018.

Uteklubb inne på klubb. Mottaker av prisen «årets klubbkonsept». På scenen sa de: – Vi sparer dere for en takketale, men vil gjerne si takk for at dere kommer på festene våre. (Foto: Helge Brekke.)

Årets klubbkonsept: Uteklubb

Takketale: – Vi velger å spare dere for en tale. Men takk som kommer på festene våre.

Open air-entusiastene bak klubbkonseptet Uteklubb har tettet et sårt trengt hull i norsk klubbing. Ute. Klubb. Som navnet tilsier, så liker de seg best ute, og med halv-hemmelige fester på noen av de finere utsiktsområdene i Oslo.

Sommeren 2018 stod de bak noen av de vakreste øyeblikkene for norske klubbere, og det helt uten proffe rammer. Her rigger de opp med eget utstyr de handler inn med Vippsdonasjoner, og de fem, eh, 20 og noe år gamle selektørene bak klubbkonseptet er så søte at når politiet dukker opp for å stenge det som åpenbart er klubbing på kanten av det lovlige, så får de lov til å fortsette, heldigvis.

Dette er ikke en oppfordring til politiet om å gjøre noe annerledes neste gang, for det er den eneste måten de kan vinne klubbernes tillit på; å la de gode arrangørene som Uteklubb få fortsette. Klubbing som konsept oppstod i det hele tatt som et avbrekk fra strenge rammer, og noen ganger er Uteklubb-slags klubbing den beste slags klubbing, og det har de vært bevis på et uvisst antall ganger i 2018.

Dette er vinnerne av årets musikkutgivelse. Sushi x Kobe i bakgrunnen, og produsent Mathias «Fakethias» Humlen i front. Fra scenen: – Wæh! (Foto: Helge Brekke.)

Årets musikkutgivelse: «Døden lever lengst» av Sushi x Kobe (Sony)

Takketale: – Wrløæ.

Å tørre å ta en krapp sving mot det konseptuelle kan være veldig modig for etablerte artister. Frie musikalske tøyler har heldigvis Onge $ushimane (Emir Hindic), Kobe-wan Kenobi (Kristoffer Uthaug) og hovedprodusent Mathias Humlen hatt på Sushi og Kobes etterlengtede debutalbum.

Mørkt, manisk, skrikende og rasende. Absolutt ikke et album for radio, og absolutt det mest vågale de har gjort musikalsk i sin karriere. Humlen har utvilsomt bidratt med sin særegne stil og produksjon som hører mer hjemme i dunkle klubber med skummel belysning og anemiske tyskere på MDMA. Over disse basstunge og hjertedunkende beatsa, leverer Kobe sine sinteste vers, og sammen med Sushis unike stemme på hooks og refreng, er de en bedre duo enn gelé med vaniljesaus.

Tommy Tee (på bildet) vant ikke Subjektprisen i kategorien «årets artist». Men han delte den ut, til en fraværende Bendik Giske. Han fikk det med seg i Berlin, og skrev hjem: – Wow! En ære! (Foto: Helge Brekke.)

Årets artist: Bendik Giske (Smalltown Supersound)

Takketale: – En stor ære!

Hvem er denne karen alle snakker om? Med inspirasjon fra den skeive technoscnenen, har Bendik Giske levert og åndet på så mange steder dette året, at han ble til en slags obligatorisk vaksine. Veksla mellom klubbens dunkle og erotiske rom, til Operaen. Opererte på både jazzfestivaler og hippe Red Bull-musikkfestivaler og selvfølgelige Øya.

Han mestrer det å blende inn der han vil. Bendik Giske er pop samtidig som han er sær som faen. Det er ingenting han ikke utfordrer, men fortryller alltid den gjengse konsertgåer der han presenterer.

Fordi han bruker av hele seg – sin fysikk, sitt humør, sin sårbarhet, og ikke minst sitt oppsyn. I tillegg til instrumentet som blir summen av alle delene han injiserer det med. Gjør jazzen tilgjengelig for de usikre og uinnvidde. Men det går aldri på bekostning av kvalitet eller kunstnerisk frihet. Sax er det mest fascinerende som finnes når Giske er i rommet.

Ruben Steinum vant Subjektprisen i kategorien «årets stemme». Fra scenen takket han alle kunstnerne, og de som han deler stemmen med: – Stemmen min er ikke bare min. (Foto: Helge Brekke.)

Årets stemme: Ruben Steinum (Unge Kunstneres Samfund)

Takketale: – Min stemme er ikke bare min.

Å si at «Regjeringen prioriterer døde kunstnere» er politikerspråk på retorisk toppnivå. Bak sitatet finner du kunstner og aktivist Ruben Steinum, 34-åringen som fremmer de unge kunstneres sak kompromissløst, når han mener vi skal støtte de levende unge kunstnere i større grad enn kanskje de museale. De døde.

Som styreleder for UKS har Steinum vært en synlig debattant i og utenfor den norske kunstscenen de siste årene. Med klare, briljante poeng, har han løftet oppmerksomheten rundt mangelen på atelier for unge kunstnere, kunstnerøkonomi og viktigheten av å støtte opp under den unge kunstscenen på lengre sikt. Slik har Steinum også fått gjennomslag for sine kampsaker.

For kun noen uker siden gikk Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo ut med et forslag om å transformere det gamle Nasjonalmuseet til studioer og visningsrom for unge kunstnere: Hun pekte på nettopp UKS som en lovende samarbeidspartner. Ved å heve stemmen og stille tydelige krav, har Steinum ikke bare økt unge kunstneres synlighet i den brede kulturdebatten, han har også bidratt til å vekke oppmerksomhet rundt hvordan den økonomiske fordelingen på politisk hold tjener institusjonene, mer enn kunstlivet.

Kimarius Abrahamsen vant Subjektprisen i kategorien «årets subjekt». (Foto: Helge Brekke.)

Årets subjekt: Kimarius Abrahamsen

Takketale: – Tusen takk!

Hvem hadde trodd at det å være lysmann var det nye kule. Kimarius Abrahamsen har siden tidlige tenår fulgt drømmen om å lyssette store konsertproduksjoner, og har i 2018 turnert med prisvinnende artister som Nils Bech og Cezinando med ansvar for store deler av det visuelle uttrykket.

Sistnevnte vant nylig P3-prisen for årets liveartist, og i skyggen av dette er nettopp han som lyssetter mange av konsertproduksjonene, som årets avsluttende Øyakonsert. Dermed gjør Abrahamsen, med sitt talent, noe «ingen» visste var kult, om til noe mange unge drømmer om å bli; han gjør kunsten å lyssette om til en attraktiv profesjon.

Kimarius Abrahamsen nomineres også til «Årets Subjekt» for sitt engasjement for norske artister, scenekunst og for å ha fulgt sin egen drøm. Alltid i skyggen av noen andre, men en som en essensiell lagspiller.

Nyheter