Etter å ha skrevet julelåter i fire desember-måneder på rad, sier Emile the Duke seg klar til å slippe det etterlengtede julealbumet «Jul med Aasen».
For tre år siden slapp han suksessplaten «Aasen tar helg», og i fjor overrasket han seg selv med albumslipp. Nå er han aktuell med julealbum og spiller konsert på Parkteateret 12. desember, i tillegg til å dukke opp på Subjektprisen 2019 med Jonis Josef.
Emile the Duke har rykte på seg for å befinne seg i krysningen av middelmådighet, enkle hverdagsgleder, funky elektro og trøstesløs ni til fem. Han har blitt omtalt som en av vår tids mest interresante kunstnere, men mener selv at han ikke fortjener det.
– Folk sier jeg er flink med tekster, og noen ganger er jeg litt flink. Sannheten er at jeg bruker ekstremt lite tid på tekster. På den ene låta tok jeg bare mikrofonen og spilte inn det jeg kom på der og da. Siden jeg ikke prøver så hardt, føler jeg kanskje ikke at jeg fortjener all skryten. På noen måter er det jo nesten bare dårlig, sier 35-åringen til Subjekt og eksemplifiserer med en tekst fra det nye albumet «Jul med Aasen».
«Er det bare meg, eller er den kalkunen her litt tørr? Nei, ikke selve albumet, altså, men kanskje høna, kanskje den trenger litt mere smør. Nei, jeg skal ikke si noe, jeg bare rekk over sausen. Da var det nyttårsaften, da, og der var det alright!»
– Det siste der har jeg tenkt på mange ganger, humrer Aasen.
– Spesielt de gangene jeg jeg står og ser meg i speilet på nyttårsaften og holder så godt jeg kan på nyttårsforsettene mine så de skal gå i oppfyllelse.
Uhøytidelig høytidssang
Julealbumet som egentlig skulle kommet ut i fjor har i følge Aasen selv hengt over ham som en slags selvangivelse. Til forskjell fra sitt forrige album hvor han nærmest overrasket seg selv med albumslipp og jobbet to måneder i strekk på sommeren, har han jobbet jevnt med julealbumet i en periode på 4-6 år og utelukkende i desembermånedene. Denne gangen går han inn for å være så pop og lettfordøyelig som mulig, som en motvekt til de ofte litt for høytidelige julesangene.
– Jeg kaster nesten opp av i hvert fall 60 prosent av julesanger, men er veldig glad i 40 prosent, og det er veldig mye, sier Emile the Duke til Subjekt.
– Hvis Frank Sinatra synger «Home for Christmas», tror jeg på ham, men når noen andre gjør det høres det bare ut som tull. Det er sikkert ukorrekt å si i et intervju, men jeg driter i det. At mange høytidssanger er for høytidelige er helt klart en motivasjon og jeg tror ikke noen av sangene hadde blitt til uten den tankegangen der.
– Jeg lette etter en måte å gjøre det til noe mer enn bare fjasete julesanger og vurderte å bygge albumet på juleevangeliet eller noe, men kanskje det er fjasete julesanger man trenger. De er forresten ikke så fjasete hvis man hører etter.
Jul uten penger
Den første låten handler om jul uten penger. Et gjennomgående tema på platen, innpakket i forsøket på å være så pop som mulig.
– Jeg har gjort mitt beste for at det skal være så enkelt som overhodet å høre på, selv om jeg fortsatt er sær og nisjete, sier 35-åringen.
– Mange har ikke penger i julen. Det er sånn som er tabu å snakke om. Jeg har det greit og har alt jeg trenger, men er sikkert fattig i forhold til den «vanlige» mann. Noen er jo fattige helt på ekte.
På albumet snakker Emile om elgitaren som står i boden i annenhver husstand som et resultat av halv-skattens ankomst. Selv kunne han egentlig tenkt seg en kompressor, men det skapte bare forvirring. I sangen «Gave til seg selv» snakker Aasen om noe de færreste tør å innrømme.
– De fleste tenker på seg selv først i julen. Det er på en måte lov, men man har jo ikke lyst til å starte julen med å kjøpe en gitar til 15. 000 på fellesøkonomien. Jeg har akkurat blitt så voksen at jeg tenker på familien først, men når halv-skatten kommer, kjøper man fort gaver til seg selv. Da tenker man jo at man er hjerteløs fordi man burde vært føre var, selv om man tenkte på alle andre enn seg selv når man var blakk.
– Spor nummer to «Jul på puben» er basert på tradisjonen jeg har med å spille på Victoria kafe og pub i Bergen hver jul. Den handler om at noen forteller meg at jeg kan refinansiere boliglånet mitt og få pengene på stell igjen.
Kommersiell jul
– «Julen har blitt grådig kommersiell», sier jeg på den mest kommersielle av låtene på albumet. Det er en svadasang jeg lagde for seks år siden, men som er lett å like. Det er gøy å være kommersiell i julen da, hvis man har en business. Hvis ikke går man kanskje og dømmer og tenker at det er upassende med såpass mye pengebruk. Kritikere av julekommersialisme er jo ikke selv en del av julekommersialisme.
– Det var så mange som maste om at jeg skulle lage en sang om julebord. Den har noe fandenivoll over seg. Kanskje fordi jeg lagde den litt på trass. Julebord er obligatorisk. Det er julebord-sang også. Nyttårsaften-låta skrev jeg på nyttårsaften. Jeg hater nyttårsaften.
– Hvorfor hater du nyttårsaften?
– Jeg er så redd for smell. Ballonger også. Hvis jeg er på McDonald’s og det er ballonger der, så går jeg bare ut igjen. Klokka tolv på nyttårsaften er det 25 minusgrader og folk tisser på seg og sklir på isen. Eller så kjenner jeg bare feil folk. Det er ikke sånn direkte koselig, men ikke helt jævlig heller.
– De gangene jeg har hatt muligheten har jeg bare sittet hjemme og kost meg som bare det.
Tran til far og flakslodd til mor
– Jeg har ikke noen spesielle juletradisjoner bortsett fra at plutselig er det julaften og så skal mamma høre på sølvguttene og da blir det veldig overhøytidelig, sier Aasen.
– Og så vet jeg ikke hva jeg skal kjøpe til foreldrene mine fordi de har alt og da ender jeg opp med å kjøpe tran til pappa og flakslodd til mamma. Selv hadde jeg blitt mest glad for flakslodd men hatt mer lyst på tranen når det ikke var noen gevinst.
I år er han forberedt på en jul uten stress og kommer forhåpentligvis ikke til å få verken juleangst, krangle om svoren på ribben, eller kjøpe julegavene på lillejulaften.
– I år er det bare vanlig stress og snubling frem til jul, og jeg slipper heldigvis å gå på julebord, med mindre jeg må spille på noen.
