Emile the Duke er ikke så veldig fornøyd med hvordan hans nye album låter, men spør igjen om ti år.
– Det er gult fordi jeg rent synestetisk hang meg opp i fargen gul.
Gult er så mangt, også ulike sinnsstemninger, mener artisten selv. Begeistringen for fargen og tilstanden kom til ham etter at han fant et par solbriller med gul innfatning som han begynte å gå med – han så gult, bokstavelig talt hele sommer’n. Og resultatet er «Gult Album» som kom ut fredag, noe som forøvrig kom som en liten overraskelse for artisten selv. Han var nemlig noe usikker på om albumet faktisk ville komme ut på Spotify dagen det skulle:
«Det kom visst idag. Her merker jeg at jeg mister kontrollen litt. Men greit. Kula den litt med denne. En slags hyllest til… alle de sommere som jeg har opplevd hittil» skriver han på instagramkontoen sin.
Ikke så fornøyd
«Gult Album» handler i god Emile the Duke-stil om «ingenting», og spenner seg fra sykling nedover løkka og sentrum på «Kilimanjaro», til refleksjoner omkring inntak av sitron, men også en fin mango, til lesing på biblioteket, klang-overdosert messing om «stuper’n», til advarsel fra borettslaget for å ha røyka joint i bakgården, alt bakt inn i et trivelig-rart univers dekket av atmosfæriske synther.
Vanligvis er Emile Leon Aasen, eller Emile the Duke fornøyd med det han lager, men nå påstår han at han faktisk ikke er det. Veldig fornøyd, altså.
– Eller, ikke allerede nå, i alle fall. Jeg må få det litt på avstand. Spør meg igjen om ti år. Jeg er fornøyd med at jeg lagde det. At jeg kom til et nytt sted. Jeg er fornøyd med et par av låtene, men dere må gjette hvilke det er.
Vanlig og rar
– Hva tenker du om denne tilsynelatende tendensen med oslogutter som flanerer om eksistensialisme og hverdagslige ting i Oslo, i et estetisk landskap mellom rap og visesang, som deg sjæl, Mae og Fredrik Høyer driver med? Er dere Ole Paus’ og deLillos’ uoffisielle arvtakere?
– Jeg tenker helt ærlig at hvorfor er det ikke mer av det? For det er jo Ole Paus, og deLillos som faktisk er vår arv, mener han.
– Nå hørtes jeg streng ut. Beklager det. Streng som en gulnet gitar, men egentlig bare vanlig og rar.
Holder det syrlig
– Hva er greia med «Lemonade»? Hvorfor lager «alle» musikk om dette?
– Jeg elsker Beyoncé og Gucci Mane, men jeg har aldri hørt «Lemonade»-albumet hennes og heller aldri Gucci sin sang. Så, eeeh … Du vet jeg bare liker godt syrlige drikker. Jeg pleide å drikke sitroner i studio for å holde meg skarp og skarp. Og om noe kommer til meg i mine tanker sånn umiddelbart, kan jeg godt sitere Gang starr og låta «DWYCK»: «Lemonade was a popular drink and it still is».
– Nå burde jeg ikke svart ytterligere. Burde latt den der ringe ut. Men folk idag… Null tålmodighet. Distraksjoner. Tenk litt på den linjen der. «Lemonade was a popular drink and it still is». Vi kunne gått tre runder her nå, men ta det litt kuli nå. Ta vare på det gode.
