«Yoona» (2019) er debutromanen til Caroline Ugelstad Elnæs (24), som handler om Yoona, en lesbisk kvinne i slutten av tyveårene. Det meste av handlingen dreier seg om jobben hennes som hotellresepsjonist, men også det faktum at hun ble adoptert til Norge fra Sør-Korea som tre-åring.
Det er utfoldelsen av Yoonas rike fantasi som utgjør den største og sterkeste delen av romanen. De absurde trekkene ved karakterene og handlingen er i høyst grad underholdende, men kan også være forvirrende til tider, og risikerer å svekke troverdigheten. Forestillingsevnen til Yoona tyder på et imponerende og originalt billedspråk, men romanen inneholder noen inkonsekvenser som gjør at den dessverre fremstår litt for konstruert.
Fragmentert helhet
Romanen kretser rundt temaer som transnasjonal adopsjon og seksuell legning, noe som gir den et samfunnskritisk aspekt. Den viser seg særlig sterk i sitt fokus på menneskelige relasjoner og den sosiale dynamikken mellom ulike typer mennesker.
Romanen er oppdelt i kortere kapitler, hvor ulike gjester ankommer hotellet og henvender seg til Yoona i resepsjonen. Personene beskrives med særegne karaktertrekk som gjør dem livaktige, og deres merkelige, egenartede vri gjør dem distinkte og uforglemmelige.
Det romanen derimot mangler er en tydelig handling. Den består av separate hendelser som på hver sin måte beskriver Yoonas sosiale karakter og brilliante forestillingsevne. Dette gjør at romanen fremstår som noe fragmentert. De ulike delene bygger hverken opp under et felles prosjekt, en overordnet handling eller en tydelig karakterutvikling. Noen av delene oppleves til og med en smule umotiverte og det kan være vanskelig å se hvordan de bidrar til helheten, noe som resulterer i at romanen fremstår oppstykket og adspredt.
Hennes fantasifulle sammenligninger og hypotetiske historier drar derimot leseren ut av den nåtidige konteksten. Forestillingene er finurlige og oppfinnsomme, for eksempel tanken om at det finnes et barnehjem i jordens kjerne hvor barn sleper føttene sine langs et teppe og forsyner verden med varme.
Fantasien kan imidlertid ta overhånd enkelte steder, hvor virkeligheten blir forskjøvet til det usammenhengende. I siste del av boken surres alt inn i hverandre; Yoona tenker at det er likegyldig hvem hun er, for hun kunne vært en annen. Og det er likegyldig at hun kunne vært en annen. Denne delen er sterk og kan sees som en slags forløsning.
Vanskelig å nå inn til Yoona
I lesningen av «Yoona» får vi vite svært lite om hovedkarakterens kognitive innhold, altså hennes tanker og følelser. Det er selvsagt mulig å tolke hennes emosjonelle tilstand ut ifra forestillingene hennes, men ofte virker de utilgjengelige, noe som gir følelsen av at fantasien er der for fantasiens egen skyld.
Den avmålte tonen gjør at Yoona oppfattes nøytral i alt hun gjør, som om hun hele tiden har det samme ansiktsuttrykket. Det finnes en hardhet i henne, men den får ikke fullstendig utløp. Vi kan bare antyde den i noen hendelser.
En sjelden gang er hun pinlig berørt eller sint, men disse momentene fremkommer ikke som kulminasjoner i en oppbygging. De inngår ikke i en klar progresjon, men er kun sporadiske tilfeller. Dette fremmedgjør karakteren, fordi hun blir vanskelig å forstå.
Mindre troverdig
Det er en dissonans mellom romanens presise bemerkninger rundt andre menneskers sosiale dynamikk, mens Yoona selv nærmest avviker helt fra sosiale konvensjoner. Hun virker ubegrenset, uhemmet av sosiale regler.
Denne uoverensstemmelsen bidrar til at hun av og til oppfattes som mindre troverdig. For eksempel svarer hun ikke når noen henvender seg direkte til henne. Hun stumper en sigarett på kinnet til kollegaen sin og kaster møbler ut fra et hotellrom og ned på asfalten. Det er ikke lett å bli klok på hennes intensjoner.
Karakterene er litt i overkant irrasjonelle. De kan minne om karakterene i filmer som «Moonrise Kingdom» eller «Budapest Hotel», men universet i «Yoona» er ikke presentert på en slik måte at man tror på det merkelige som hender. Leseren retter dermed sin tvil på karakteren og kan oppfatte henne som en utroverdig konstruksjon.
Oppklarende slutt
De fem siste sidene gir noen presise forklaringer på Yoonas oppførsel, blant annet at hun veier det sanne og det innbilte like tungt, og at hun dykker ned i forestillingene slik at de blir viktigere enn livet selv. Denne delen bringer lys til mye av forvirringen rundt hva boken egentlig handler om og kunne med hensikt blitt antydet tidligere.
Det blir klart gjennom lesningen av romanen at Yoona har blitt fremmedgjort av omverden, men leseren blir ikke særlig klok på henne heller. Det virker som Yoona er havnet utenfor virkeligheten og at hun ikke greier å nå inn til den. Hun ser for seg at ting glipper mellom fingrene hennes. Hun vasser uti vannet med strømpebuksa på, som om hun har ingenting å miste, men lar alt falle.
Yoonas retningsløse søken etter et sentrum i tilværelsen kan sies å speile leserens følelsesmessige opplevelse av boken. Nemlig det at den er rik på innhold, men mangler en tydeligere retning.
