«Parasitt» vil være best på koreansk, skriver Subjekts filmanmelder, Mats Norbeck. (Foto: Presse.)
Skamklipt av Hollywood

Ellers takk til amerikansk versjon av det sørkoreanske mesterverket «Parasitt»

Det er kanskje ikke kulturimperialisme, men økonomiske intensiver som motiverer til nyinnspillinger av fremmedspråklig film. Det gjør ikke konsekvensene mindre skadelige.
Saken er Atter en kritikerrost, fremmedspråklig film får amerikansk nyinnspilling.

Etter å ha mottatt en Golden Globe for beste fremmedspråklige film med «Parasitt», inntok regissør Bong Joon Ho talerstolen. Gjennom sin oversetter formidlet han følgende: «Så snart du overkommer den centimeter høye barrieren av undertekster, vil du introduseres for utallige flere fantastiske filmer».

Den prisvinnende filmen, som forøvrig også er Oscar-nominert ganger seks, inntar i disse dager norske kinoer, så vel som kinoer over store deler av Europa. Men før de fleste publikummere i det hele tatt har rukket å kjøpe billett til det som av mange, undertegnede deriblant, beskrives som et mesterverk, har nyheter om at strømmegiganten HBO har kjøpt opp rettighetene til filmen blomstret frem.

Noe som sier sitt om studiotoppenes holdninger til sitt eget publikum.

Fra sverd til revolver

Nyinnspillinger av utenlandske filmer er langt ifra et nytt fenomen i Hollywood. Mange av filmene vi den dag i dag anser som klassikere har fjernere opprinnelser enn mange kanskje tror. Sergio Leones ikoniske spaghetti western, «A Fistful of Dollars» (1964), er for eksempel en nyinnspilling av Akira Kurosawas «Yojimbo» (1961). På samme måte er også John Sturges «The Magnificent Seven» (1960) basert på Kurosawas absolutte mesterverk «Seven Samurai» (1954).

I de overnevnte eksemplene har Leone og Sturges byttet ut det landlige Japan med den ville vesten, samuraier med cowboyer og sverd med revolvere. Enda viktigere har den gjennomgående tematikken i de opprinnelige filmene blitt kontekstualisert inn i nærliggende tematikk i de respektive landene de har blitt gjenskapt i. Man kan derfor argumentere for at regissørene har brukt de originale verkene til å belyse paralleller og bygge broer kulturer imellom gjennom nyinnspillingene.

I nyere tid har vi dog sett at trenden beveger seg i en langt mye mindre forenende retning. Og er det da teite blåkopier, ulovlig plagiat, kunstnerisk appropriasjon, kulturimperialisme eller kanskje bare global dialog? Det bør vi diskutere.

For hva skjer egentlig med historiene vi formidler, når Mulan ikke lenger ser kinesisk ut? Hvis alle store og mye sette produksjoner kommer fra Hollywood? Det gjør noe med hva vi tror om idéhistorien og hvem vi forhelliger, kanskje forelsker oss i og tror på.

Skapte ufrivillig komedie av «Oldboy»

Tidlig på 2000-tallet begynte vi å se en drastisk økning i antallet nyinnspillinger som kom ut av USA. Filmer som «The Ring» (2002) markerer blant annet starten på et japansk skrekkfilm-boom, som preget den bedre delen av et tiår. Før så vi hvordan nyinnspillinger kunne prise, bygge videre på og i noen tilfeller forbedre utenlandske filmer. Med tiden utviklet trenden seg til å raskest mulig presse ut utvannede og forenklede versjoner av de mest attraktive filmene utenlandsk filmindustri hadde å by på. Gjerne knyttet til et par store navn, for å trekke enda flere stumper til kinosetene.

Resultatene ser vi i filmer som «The Upside» (2017), hvor Olivier Nakaches «Intouchables» (2011) dras gjennom gjørma av ellers dyktige Bryan Cranston og ellers masete Kevin Hart. Man har også skrekkeksempelet hvor Spike Lee utilsiktet gjør komedie ut av en av filmhistoriens beste thrillere, Chan-wook Parks «Oldboy» (2003). Videre er filmer som «The Secret in Their Eyes» (2009), «Taxi» (1998) og «Martyrs» (2008) også blant de personlige favorittene som har opplevd Hollywoods cinematiske skamklipp.

Det er selvsagt mulig å også finne eksempler på gode nyinnspillinger fra nyere tid. Som når en av vår tids dyktigste amerikanske regissører, David Fincher, forsøkte seg på «Menn som hater kvinner» (2009). Resultatet, «The Girl with the Dragon Tattoo» (2011), var en svært kompetent film. Men bortsett fra at Daniel Craig er noe mer behagelig på øyet enn Michael Nyqvist, kom den ikke med mye nytt til bordet. Den største årsaken til å rettferdiggjøre filmens eksistens er undertekstenes fravær.

Er det greit å gjenskape idéen, hvis gjenskapingen formidler idéen bedre? Det kan være det, forutsatt at produksjonsselskapene blir enige om de økonomiske detaljene, og så videre. Kanskje også bør man kreve at filmen også formidler det faktum at skaperne har blitt tydelig inspirert.

La Parasitt tale for seg

Det er enda lite som er kjent ved HBO sin kommende utgave av «Parasitt», forutenom at den vil gis ut i episodisk format og at «The Big Short»-regissør Adam McKay vil være bak kameraet. Fremdeles er det vanskelig å ikke bli sittende med en uggen følelse i magen av nyhetene.

Filmer er meningsformende. De har evnen til å la oss både gråte og le, av og med personer og kulturer vi ellers aldri hadde fått erfare. Kanskje aller viktigst lar de oss sympatisere med det ellers fremmede. For utenlandske filmer er dette enda mer sant.

Det er mulig at Adam McKays nye utgave av «Parasitt» ender opp med å bli «en av de gode» nyinnspillingene, på like linje med western-utgavene av Kurosawas samuraifilmer. Men er dette fremdeles noe vi trenger?

I «Parasitt» møter vi den fattige Kim-familien, som ved hjelp av egen vittighet igler seg inn på den velstående Park-familien. Dette i håp om å lette på egen desperasjon og selv få en smak av det søte liv. Med dette som bakteppe, dissekerer Bong Joon Ho Sør-Koreas stadig økende klasseskille på mesterfullt vis. Selv om tematikken er svært aktuell i Sør-Korea, er den langt ifra unik. Bong Joon-Ho har skapt en fortelling som på relaterbart vis kunne blitt gjenfortalt på alle verdens språk.

Menneskeligheten er universell

Dette betyr fremdeles ikke at den trenger å bli det. For tenk bare på alle andre kvaliteter en fremmedspråklig film har. For å sitere regissøren igjen: «Så snart du overkommer den centimeter høye barrieren av undertekster, vil du introduseres for utallige flere fantastiske filmer», og ikke minst får man innblikk i fremmede kulturer, fremmede språk, fremmede moraler og alt som kan bidra til å forene oss.

For kun når du ser filmen i dens originale form, med dens opprinnelige språk, får man erfare likheten oss mennesker imellom. Kun da kan man se hvordan mennesker som hverken ser ut som oss, eller prater som oss, opplever de samme utfordringene og følelsene som oss. Menneskeligheten som ligger i oss alle er universell og en amerikansk remake er ikke med å belyse dette. Tvert imot, vil den heller gjøre det vanskeligere for oss å lære hverandre å kjenne.

At filmbransjen beveger seg i denne retningen skyldes trolig økonomiske insentiver, fremfor et bevisst forsøk på kulturimperialisme. Men dette gjør konsekvensene verken mindre skadelige eller reelle.