I 2018 igangsatte Kulturrådet det treårige utviklingsprosjektet «Kulturøkonomi». Målet er ifølge direktøren, Kristin Danielsen, «å nå frem til et større publikum og sikre at både bransjeaktører, institusjoner og kunstnerne kan øke egeninntjeningen og lønnsomheten i kulturnæringene.»
Som et ledd i utviklingsprosjektet, lanserte de sin nye kulturøkonomiske tenketank. Prosjektet møtte raskt kritikk fra kunstnerne, men møtte med eget tilsvar i Subjekt, med tittelen «Misforstått om Kulturrådets nye tenketank».
Her ble det presisert at tenketanken «er et utvalg som skal peke på muligheter og utfordringer i norske kunst- og kulturinstitusjoner spesielt.»
Dette skiller seg fra den første setningen i pressemeldingen sendt ut i desember, hvor det sto at «Kulturrådet har samlet en rekke ressurspersoner i en tenketank som skal bidra til å belyse hele økosystemet i kulturøkonomien i årene som kommer, og se institusjonsfeltet, kunstnerøkonomien og kulturell og kreativ næring i sammenheng.»
Der avsender tror at presiseringen i tilsvaret bidrar til en forståelse for denne tenketanken, så bidrar den heller til å bekrefte mistilliten.
Gir neppe gode råd uten kunstnerne
I Kulturrådets tenketank inviteres arbeidsgiverorganisasjonene og institusjonene inn, mens organisasjonene til de som skaper kunsten, kunstnerne, holdes utenfor. Hvordan er det mulig å komme med gode råd om hvordan kunst- og kulturinstitusjoner skal utvikles i framtida, uten at de som faktisk skaper innholdet og fremfører kunsten hentes inn i samtalen? Eller dersom tenketanken, slik Danielsen sier, skal komme med innspill til hvordan kunstnerne skal øke egeninntjeningen, hvordan er det mulig å ikke ta med en eneste kunstnerorganisasjon i rådslagingen?
La oss dra en sammenligning: Ville fagorganiserte, la oss si sykepleiere, hatt tillit til at kun direktører og mellomledere satte seg ned for å diskutere om hvordan sykepleiernes vilkår og sykehusdrift skulle se ut i fremtiden?
Fremstår interessevridd
Sammensetningen av tenketanken bryter trepartssamarbeidsmodellen som vi har i resten av samfunnet, og utvalget fremstår som interessevridd.
En tenketank skal koble kunnskap og politikk, og fremme ideer. Det er noe kunstnerne kan og noe kunstnerorganisasjonene har lang erfaring med å gjøre.
Vi forventer å bli inkludert. Hvis ikke fremstår tenketanken uten legitimitet. For når de lange tankene skal tenkes og god kunstpolitikk utvikles, må kunstnernes organisasjoner inkluderes.
Signert Kunstnerpolitisk utvalg i Kunstnernettverket ved Heidi Marie Kriznik, Ruben Steinum, Kristine Karåla Øren, Anne Kokkin, Hanne Øverland og Jørgen Karlstrøm.
