I høst meldte Oslogalleriet Ram om stengte dører i november, desember og januar, som følger av «alvorlige økonomiske problemer». Årsaken er primært grunnet et kutt på omlag 25 prosent i driftsbevilgningen fra Kulturrådet, fra 1,55 millioner i 2018 til til 1,2 millioner i 2019.
– Vi har alltid måttet skaffe ekstra midler til utstillingsprogrammet, men nå må også faste driftskostnader tilleggsfinansieres, opplyser daglig leder Joakim Borda-Pedreira til Subjekt.
Mange har ventet spent på bevilgningen for 2020. Nylig ble det kjent at tilskuddet holder seg på samme nivå, noe som bringer usikkerhet rundt galleriets fremtid.
– Det blir vanskelig å fortsette, fordi galleriet har driftskostnader på nærmere to millioner kroner, sier han.
Benekter flytteras
Våren 2019 flyttet Ram galleri fra sine lokaler på Grünerløkka i Oslo, og tilbake til Kvadraturen, hvor galleriet opprinnelig fant sted ved stiftelsen i 1989. I tillegg til at bevilgningskuttet førte til fare for konkurs, førte flyttingen med seg utgifter til oppussing.
– Var det en feilslutning å flytte?
– Nei, avviser Bodra-Pedreira, som forklarer videre at flyttingen har økt både salg og besøkstall drastisk.
Tross denne positive utviklingen, besluttet Borda-Pedreira å stenge dørene i vinter, i håp om fornyet tillit fra Norsk kulturråd i 2020.
– Jeg håper at det løser seg, men det ser litt mørkt ut akkurat nå, sier han.
Nå på nyåret ser det fortsatt mørkt ut for det 30 år gamle galleriet, men fra slutten av februar, gjenopptar Ram utstillingsprogrammet.
– Veldig trist
Oslogalleriet er kjent for å presentere et tverrfaglig program med fokus på skjæringspunktet mellom samtidskunst, håndverk og design. En av de som har hatt glede av galleriet, både som utstilt kunstner og besøkende, er kunstner Irene Nordli.
Hun er bekymret for den prekære situasjonen Ram befinner seg i.
– Det er veldig trist og veldig feil. Vi er mange som lurer på hva som vil skje med galleriet, sier Nordli til Subjekt.
Hun har fulgt galleriet siden hun som nyutdannet kunstner fikk anledning til å stille ut på Ram i 1996. Den gangen sammen med kunstner Ole John Aandal of Harald Solberg i utstillingen «Great Things from Somewhere».
Nordli, som i tillegg til sin egen kunstneriske virksomhet har fram til 2020 jobbet som professor i keramisk kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo, trekker begeistret frem Ram galleris satsing på studenter.
– De har også vært samarbeidsvillige overfor Kunsthøgskolen i Oslo de siste årene og vist flere studentutstillinger, sier hun.
– Hvorfor trenger vi et galleri som Ram?
– Fordi det er et visningssted som alltid overrasker, og som befinner seg litt på siden av mange av de andre galleriene. Ram har en stor bredde med ulike visuelle kunstnere, kunsthåndverkere, designere og arkitekter. De har også turt å satse på mange nyetablerte og ukjente utstillere, sier hun.
Les også: Felles opprop: – De små kunstinstitusjonene glemmes
Merker økt press
Daglig leder Joakim W. Borda-Pedreira forteller at kuttet i driftsstøtte ikke virker direkte rettet mot Ram, og at de heller ikke er alene om kutt i bevilgningsstøtten.
– Slik vi har fått det forklart, har Kulturrådet flere satsingsområder de vil prioritere. Men når totalmidlene ikke øker, må de omdisponeres. I tillegg ønsker Kulturrådet en økt grad av egenfinansiering blant kunstinstitusjonene og kutter i støtten for å presse dette fram, sier han.
Fra politisk hold ønskes det at visningsrommene skal drives mer kommersielt og publikumsorientert. Kulturrådet svarer på dette med utviklingsprosjektet Kulturøkonomi, som blant annet har dannet en egen tenketank som skal reflektere rundt og bidra til omstillingen.
Borda-Pedreira forteller at dette er uaktuelt for et galleri som Ram.
– Vi kan ikke drive med samme vilkår som kommersielle gallerier, fordi vi legger programmet etter kunstfaglige kriterier. Vi må dessuten forholde oss til våre medlemmer, som er kunstnerorganisasjonene. Sammen med medlemmene våre, ser vi nå på hva som kan gjøres for å sikre driften fremover, sier han, og legger til:
– Men det blir tøft.
Les også: – Investeringen i de store museene er en investering i turisme, ikke kunst
Mener kunstdekningen forsvinner
Borda-Pedreira minnes den tiden da NRK lagde innslag av utstillinger på Ram.
– I dag er det kun de store museene som får besøk av de store mediene, sier han skuffet.
Til gjengjeld:
– Vi viser mange av våre høydepunkter på Instagram.
– Er det en spesiell utstilling eller hendelse publikum husker fra Ram?
– John Raustein og May Bente Aronson hadde begge utstillinger på Ram i henholdvis 2002 og 2003. I dag er de toneangivende tekstilkunstnere og vil stå igjen som viktige kunsthistoriske skikkelser i fremtiden, sier Bodra-Pedreira.
Han trekker også fram utstillingen med den amerikanske kunstneren Peter Voulkos i 1993, en verdensberømt kunstner med stor betydning til samtidskeramikken.
– Fra din tid som leder, da?
– Jeg husker særlig åpningsperformancen til Kiyoshi Yamamoto, som holdt utstilling på Ram da vi var på Grünerløkka. En ung miljøaktivist fra Brasil holdt en dramatisk appell for hjembyen sin, som er direkte truet av norske industriinteresser. Det var sterkt, sier han.
Borda-Pedreira mener det er Ram sin tverrfaglighet som gjør galleriet unikt.
– Ram er en unik plattform for dialog mellom billedkunst, kunsthåndverk og design, hvor de ulike kunstdisiplinene møtes på lik grunn. Vi søker den fruktbare samtalen, kan man si.
