For ordens skyld: Denne anmeldelsen handler ikke om Odd Nerdrums teaterstykke «Immanuel Kants siste dager» (2003). Den handler Thomas de Quinceys skildring av Kants forfall og død fra 1827, som nylig ble oversatt til dansk. De Quincey er antagelig mest kjent for dop-dagboken «Confessions of an English Opium-Eater» (1821), men var også essayist i Storbritannias livlige tidsskrifter og dessuten oversetter og formidler av tysk filosofi.
Dette er bakgrunnen for Kant-portrettet, som riktignok handler lite om filosofi, men heller ikke er noen tradisjonell biografi. Typiske emner som oppvekst og utdannelse viker plassen for beskrivelser av daglige rutiner; en interessant tilnærming med tanke på diskrepansen [uoverensstemmelsen, red. anm.] mellom Kants betydning i filosofihistorien og hans kanskje heller overraskende særheter, vaner og monotone liv.
Fornøyelige anekdoter
I teksten gis en munter fremstilling av filosofens ufattelig mange særheter og vaner: Året rundt stod han opp klokka 04.55 og arbeidet på tom mage til middag. Til middagene kom en rekke gjester, men ingen av dem fikk følge Kant på hans daglige spasertur. Han var nemlig redd for å skade lungene hvis han måtte åpne munnen for å snakke med eventuelle turkamerater. Særlig fornøyelig blir fremstillingen når filosofen tar i bruk sin intelligens for å løse problemer som de fleste av oss ikke visste vi hadde; hvordan skal man for eksempel holde strømpene oppe uten å, av frykt for å stoppe blodsirkulasjonen, benytte strømpebånd?
«I en lille lomme, noget mindre end en urlomme, men anbragt temmelig nær på samme sted som en urlomme på hvert lår, var der placeret en lille æske, noget i retning af et urskrin, men mindre; i denne æske var der monteret urfjeder på en spole, og om spolen var der vundet et elastisk bånd, hvis stramhed blev reguleret af en separat indretning. I hver ende af båndet sad der en krog som begge blev trukket gennem huller i lommerne og gik ned til lårets respektive for- og bagside, hvor de blev fastgjort til øjer på yder- og indersiden af strømperne.»
Anekdoten er beskrevet med like tvangsmessig grundighet som vi aner hos Kant, og minner uvilkårlig om Samuel Becketts «Molloy» (1951), hvor Molloy utarbeider et sinnrikt system for å slikke på stensamlingen sin uten å slikke samme sten to ganger på rad. Gilles Deleuze og Félix Guattari har spøkefullt hevdet at anekdoten er vital i forståelsen av Kants filosofi.
Dypt menneskelig
Men essayet er ikke bare smedeskrift eller genial parodi, det er også et dypt menneskelig verk (dét er forøvrig også Becketts). Etter hvert som Kant blir mer og mer skranten får opptrinnene et melankolsk tilsnitt. De er ikke bare utslag av en idiosynkratisk personlighet, men også påminnelser om den nedverdigende alderdommen som venter alle. Teksten gir seg ut for å være et oversatt vitnesbyrd fra Kants sekretær, og er dermed fortalt gjennom en som smertes en gammel venns forfall. Man blir nesten rørt når Kant et øyeblikk bryter ut av senilitets-tåken for å spøke med sine venner:
«Jeg gik hen og rettede på puderne, så de kunne løfte og holde hans hoved opp; da jeg havde gjort det, sagde jeg: ‘Så, min kære Kant, så er De på plads igen.’ Stor var vores forbløffelse, da han svarede klart og hørbart med den romerske militærvending: ‘Ja, tesudine et facie,’ og straks tilføjede: ‘I slagorden og rede til fjenden.’»
Europa i et nøtteskall
Boken har et tidsriktig design med nok illustrasjoner til å kunne fungere som «coffee table»-bok, hvis det er slik man vil vise sin kulturelle kapital. Likevel kan det virke noe utidsmessig av forlaget A Mock Book å utgi en obskur, delvis oppdiktet skildring av en filosof best kjent som bøygen på Ex.Phil.
Heldigvis har nyutgivelsen ambisjoner: I et supplerende essay pluss bildeserie skildrer den danske kunstneren Joachim Koester en reise til Kants hjemby Königsberg, nå Kaliningrad, og byens merkelige skjebne. På uventet vis blir Kant utgangspunktet for en meditasjon over vår nære historie: Königsberg ble grunnlagt av teutoniske riddere på 1200-tallet, siden var den åsted for en brutal krystallnatt i nazitiden, deretter bombet i stykker av Royal Air Force og erobret av sovjetiske styrker, som omdøpte byen Kaliningrad etter en av Stalins mindre bemerkelsesverdige håndlangere. Byen er stadig preget av denne brokete historien, vår europeiske historie i miniformat. Mest slående er Koesters bilde av en borg midt i en industriell ødemark.
Stranger than fiction
I etterordet setter A Mock Books grunnleggere Andreas Harbsmeier og Karsten Wind Meyhoff verket i sammenheng det som ser ut til å være forlagets foretrukne genre: Mockumentaren. Denne får en manifest-aktig definisjon: «Å synliggjøre og fremstille hittil usette og uhørte, alternative perspektiver på virkeligheten er mockumentarens privilegium.» En annen måte å si det på, litt mer spadeaktig, er at den blander fakta og fiksjon. Kunstens subjektive og fantasifulle tilnærming er utgangspunktet for mockumentaren, som denne gangen ligger tettere på virkelig liv og historie, enn tradisjonell fiksjon.
«Immanuel Kants sidste dage» inngår i serien «Codex», som i all hovedsak består av reportasjer fra kunstprosjekter, men også nyoversettelser, som denne og Fernando Pessoas «Rastløshedens bog». Til tross for at navn som Madame Nielsen, Svetlana Aleksijevitsj, W. G. Sebald og Teju Cole skriver god litteratur om det som er «stranger than fiction», har «virkelighetslitteratur» blitt ensbetydende med fiksjon basert på forfatterens biografi. Dermed er A Mock Book et kjærkomment korrektiv: Gjennom sine utgivelser løfter de frem en tradisjon som er mye mer interessant enn Knausgårds 3622 siders selvbekjennelse. Nyutgivelsen av klassikere som Pessoa, og nå de Quincey, gir sjangeren en historie, samtidig som nye lesere blir oppmerksomme på høyst lesverdige klassikere.
