For tiende gang arrangeres Midt-Norges SXSW, Trondheim Calling (ja, hallo?), på forskjellige scener rundt omkring i bartebyen. Dessverre er det mer enn bare trassalder og voksesmerter som setter kjepper i hjulene for at festivalen når sitt fulle potensiale.
Ideen bak Trondheim Calling er, som de fleste kombinerte bransje- og publikumsfestivaler, å skape en arena hvor unge lovende kan vise sine kunster for et etablert publikum. Blant dem står proffene: Bookingselskaper, plateselskaper og bransja prat.
Det høres ut som noe kommunen burde støtte for å løfte den lokale kulturnæringen. Men som publikumsfestival er den bare så vidt egnet.
Generasjonsopprør uten appell
«Utgangspunktet for Trondheim Calling kan på mange måter kalles et trøndersk generasjonsopprør», heter det i festivalens egne erklæringer. Men det som en gang kanskje var en opprørsk og spennende idé, lider i dag under hva de egentlig bedriver opprør mot.
Visjonen om å være en motreaksjon til en Oslo-sentrisk musikkbransje er sentral, men snubler dessverre på egne premisser. Greit nok å være en motreaksjon til hovedstadssentrisme, men Oslo har da fått til noe. Å motvirke dette er først og fremst rebelsk, ikke taktisk.
Trondheim Callings rebelske bransjefokus stjeler mer av showet enn det som er nødvendig. I sin iver etter å markere seg innen det knøttlille feltet «bransjefestival», som Sørveiv representerer i Kristiansand, Vill vill vest representerer i Bergen og som Bylarm representerer i Oslo, er det også rart å skulle være så rebelsk. Blir det egentlig mer etablert, enn bransjefestival?
I stedet for hypen og fokuset de ønsker, blir festivalen heller en påminnelse om hvor liten norsk musikkbransje faktisk er. Trondheim Calling skal være en festival for nykommere, men dessverre blir den mer et sted hvor etablerte aktører møtes (igjen!). På scenen står mange heller etablerte artister, all den tid det finnes så mange artister og band som aldri har fått denne scenen. Blir de for små for bransjen?
«I Trondheim handler det om hva som er ditt særpreg, men i Oslo handler det om hits», blir det sagt på et av de mange konferansearrangementene under festivalprogrammet. Det er et argument som funker, helt frem til det blir etterprøvd. Gjennom pitche-runder og business-fokuserte konsertopplevelser på Trondheim Calling, spør det om det gjenstår plass til verken særpreg eller hits.
Safario er stjerna
Det er mange fantastiske band som gjør sitt beste på scenen, men det å stille opp for «selveste» bransjen er ingen enkel sak. De står der på noe mellom audition og julebord. Programmet byr likevel på mange perler, og selv om nivået varierer, så gjør i hvert fall de oppmøtte musikerne stort sett en helhjertet innsats. Her skal de oppdages, men også av publikum.
Vi har artister som Moyka og Skaar, som byr på show med såpass storslagen pop-kvalitet at en ikke kan la være å engasjere seg. Safario er stjerna på scenen og nærmest beordrer folk til å danse, indirekte. (Han har visst nedgradert fra P3-listinger, diverste Oslo-konserter og opptredener på festivaler som Slottsfjell, til nå å snart bli oppdaget på Trondheim Calling).
Det unge hiphop-håpet tør dessuten å kreve sin rett som artist, og er en av få som klarer å fremkalle en reaksjon fra det stive publikum. Imponerende.
Det er ikke bare soloartister som når frem til bransjen. Band som A Million Pineapples er kanskje fortsatt sjenerte, men de treffer likefullt en nerve hos publikum. Wingdings’ svevende lydbilde er som tatt ut av en annen verden, og hvis de oppmøtte gidder å lytte (og ikke snakke) så får de en musikalsk solskinnsdag i det kalde Trondheim. Det er definitivt drøssevis med fine konsertopplevelser tilgjengelig, men om de faktisk underbygger festivalens egne mantra er hardere å erkjenne.
En av årets nykommere, Paria, takker publikum for at de «kommer hit for å høre mine følelser». Den åpenhjertige erkjennelsen føles overraskende intim i en setting der de fleste snakker så lite til publikum som mulig.
Er kreativt skaperverk basert på følelser nok til å tine isfronten? Vi håper det. Om ikke annet, så kan en kunstnerisk helomvending være tingen? Jon Olav gikk i hvert fall for den taktikken. Godgutten er mest kjent for Urørt-hitten «Hei, Erna», men nå legger han både glad-rock og morsmål fra seg, til fordel for et langt mørkere lydbilde. Det ser ut til å funke. Om det er nakne følelser, overraskelsesmoment eller glitrende melankolsk pop-magi ala Team Me som skal knuse glasstaket, er uvisst, men det gir definitivt håp.
Les også: Rapperne virker triste om dagen. Safario derimot
Forelska i seg sjæl
Når man snakker om «musikkindustrien» eller «musikkbransjen», blir det fort ensformig. Det er liten tvil om at det er mange diskusjoner som burde bli tatt, men om noen får gjennomslag, er vi neimen ikke sikre på.
Festivalens konferanseprogram er gjennomsyret av kommersielt fokus. Selv om noe selvsagt er positivt (musikkbransjen klarer seg stort sett selv – i motsetning til kunstbransjen), så tror vi lett det kan bli for overfladisk. Viktige og potensielt nyskapende samtaler forsvinner lett i promosvada og frykten for å tråkke noen på tærne.
Og det er det siste der som svekker konferanseprogrammet mest. De burde lyttet til noen utenfra, kanskje publikum.
Mens noen paneler legger alt på bordet og fremmer konstruktive debatter om kvinners rolle i en mannsdominert bransje, eller blottlegger et turnébudsjett ned til siste øre, så sirkulerer likevel en overvekt av praten rundt hva som selger, hvem man selger til og hvordan man selger flest, mest og best.
Må de viktige og grundige debattene vike til fordel for saker vi er komfortable og enige i? Konsertplanen har tonnevis av potensiale, men konferansene prioriterer trygg grunn over potensielle holdningsendrende diskusjoner.
Leker butikk
Et viktig spørsmål er om Trondheim Calling faktisk får vist frem talenter på en gunstig måte.
Evner de å engasjere, eller blir konsertene mest intervaller med høflig nikking mellom endeløse øl-køer?
Både ja og nei. Det er dessverre mange som får et ganske blasert forhold til denne måten å konsumere musikk på, men likevel er det flere band og artister som gjennom festivalens løp klarer å trenge gjennom veggen av intetsigende blikk og faktisk skape reaksjon. Heldigvis.
Ansvaret for prestasjoner ligger dog ikke kun på de som står på scenen. I denne settingen må man reflektere over hvorvidt situasjonen og fokuset hindrer gode konserter, istedenfor å fremelske dem. Hvordan påvirker det enorme bransjefokuset bands prestasjoner?
På mange måter. Ved å spille på bransjefestival må du tenke grundig gjennom hvilke låter som vil slå gjennom hos bransjen. Om hvilke låter som pitcher artisten best. Om hvilke låter som selger. Det er ikke nødvendigvis oppskriften på gode konsertopplevelser. De kreative tendensene og de frie uttrykkene drukner i ambisjonsjaget.
Bransja prat flyter fritt og bærer definitivt frukter i form av kontakter, men den kommersielle delen av spillet gjør mer skade enn gavn for publikum. Når vi først leker butikk, er det publikum som betaler prisen.
Konformiteten lenge leve
Komfort og konformitet har lite å gjøre på en rampete festival hvis mål er å vise frem det nye, kule og ukjente.
Hvis Trondheim Calling skal nå opp til sine egne ambisjoner, må det tas sterkere stilling. De må tørre å stå for endring, å følge opp sine opprørske røtter. Det er nok helt riktig at vi trenger flere slike festivaler utenfor Oslo, men det blir dessverre opp til festivalen å selv bevise hvorfor.
Enn så lenge leverer Trondheim Calling flere håpefulle drømmer og introverte diskusjoner enn rebelsk nyskaping, men om de trår ut av egen komfortsone, har de fortsatt en grei sjanse.