I utstillingen «Tegnerforbundets utvalgte, bildebøker» presenteres det som Tegnerforbundet mener er fjorårets beste bildebøker og tegneserier. (Foto: Tegnerforbundet).
Litt av en klassereise

Kunsthistorisk sett, har tegning hatt lav status. Nå kan den oppleves i hvit kube

Å vise norske tegneserier og bildebøker i en utstilling er en utfordring. Tross kuratoriske mangler, er Tegneforbundets nye tegneserieutstilling en gullgruve, Subjekts anmelder.
Saken er Ny tegneserieutstilling står til og med 1. mars på Tegnerforbundet.

Kunsthistorisk sett, har tegning hatt lav status. Ofte er tegningen blitt ansett som et forstadium til for eksempel et oljemaleri, eller så har den lidd under en tendens der de har blitt betraktet som en sjanger, heller en et medium.

I dag er situasjonen i endring, og både billedboken og tegneserien ser ut til å bli stadig mer verdsatte kunstuttrykk. At Tegnerforbundet nå er aktuell med en utstilling som presenterer bildebøker og tegneserier, bidrar – om ikke bekrefter – nettopp dette.

De har valgt ut det de mener er fjorårets beste billedbøker og tegneserier, og presentert det hele som en hvilken som helst annen kunstutstilling. Dessverre er ikke overgangen fra bokformatet til den hvite kuben kuratorisk knirkefri, men de evner likevel å gi oss det de lover: Å vise det beste blant bredden i norske billedbøker og tegneserier, for her er det mye gull.

Et av utstillingens høydepunkter er Mette Hellenes hysteriske arbeider. (Foto: Tegnerforbundet.)

Fredriksen’s angels

Totalt består utstillingen av intet mindre enn 116 bøker, som også er det første som møter oss når vi entrer Tegnerforbundets lokaler i Kvadraturen i Oslo. Bøkene henger, nesten svevende, ned fra taket, og er hengt opp slik at det er mulig å bla og lese i dem. Det er en kul måte å «stille ut» bøker på, de får kunstneriske, skulpturelle kvaliteter.

Lenger inn i rommet har det blitt gjort et utvalg av tolv bøker som har fått ekstra oppmerksomhet, hvor tegninger fra disse har blitt stilt ut.

Utvalget består av en god blanding av debutanter og mer etablerte navn. Den mest allment kjente, er muligens Mette Hellenes, med sin tegneserie «Kebbelife». Vitsetegningene er absurde, nærmest signaturisk for Hellenes, og den mest hysteriske tegningen er kanskje den drevne tegnerens harselas over den beryktede og mye omdiskuterte avtalen til Fredriksen-søstrene og Nasjonalmuseet.

Rune Markhus gjør oss vitner til en absurd realisme i sine illustrasjoner. (Foto: Tegnerforbundet.)

Innblikk i prosessen

Et annet umiddelbart blikkfang, er Rune Markhus’ tegninger fra boka «Ring, ring!». Bildene er bygget opp av dynamiske, kantete vikler, og ved første øyekast kan det minne om den kjente illustratøren Lars Andreas Fiskes ikoniske strek.

En av illustrasjonene er slående i måten den tar småbarnslivet på kornet, og man blir vitne til en slags absurd realisme. Den ene ungen hyler, og den andre er sur, der frokostblanding ligger strødd utover kjøkkenet.

Et godt eksempel på Markhus’ lekne, men kantete estetikk, er en scene der far og sønn kommer løpende inn i et rom fullt av obskure detaljer. Fargene kontrasterer tøft og linjene skaper spennende perspektiver i bildet.

Noe av det kuleste med utstillingen er det å få innblikk i de kreative prosessene. Hos Markhus er dette gjort mulig ved at blyantskissene er hengt opp sammen med de ferdige digitale resultatene, og gjør at man som utenforstående får en bredere forståelse av tegnekunsten.

Martin Ernstsen har laget en tegneserie basert på Knut Hamsuns «Sult». (Foto: Tegnerforbundet.)

Flere høydepunkter

En av bøkene som er blitt viet mest plass i utstillingen er Martin Ernstsens storslagne tegneserieadapsjon av Knut Hamsuns «Sult». Ernstsen føyer seg med dette verket inn en episk og kunstferdig norsk tegneserietradisjon, bestående av verk som Steffen Kvernelands «Munch», Lars Fiskes «Grosz» og spesielt Geir Moens «Peer Gynt».

Det hele er herlig absurd og originalt, og det er vanskelig å ta blikket fra kvinnen som har pølser tytende ut av øynene sine. Ernstens svakhet kan være at streken blir for statisk, og vi savner litt mer spennende perspektiver i det som kan virke noe flatt. Rent fargemessig er serien likevel gripende, og valget om å la verket hovedsakelig være utført med blekk i sort-hvitt gjøre at sidene med farger, i nydelig tynn akryl, gjør et desto større inntrykk.

Et annet høydepunkt er utdragene fra Mari Kanstad Johnsens bok «3 2 1». Johnsen har en morsom og levende strek – så levende at vi tenker at dette hadde tatt seg godt ut animert. Stemningene i tegningene kan til tider minne om Torill Koves Oscar-belønnede filmer, selv om Johnsens formspråk er både rikere og mer variert. Koloreringen er dyktig utført og bildene er fulle av fantasi, og bildenes vitale egenskaper gjør at det oppleves som å betrakte verden gjennom hennes blikk.

Mari Kanstad Johnsens arbeider er herlig naivistiske, dyktig utført og særs levende. (Foto: Tegnerforbundet.)

Variert presentasjon

Billedboken er et intimt medie – noe man har i fanget – og noe man bruker tid på å lese. Går man inn i et kunstgalleri er tiden man bruker på å betrakte et verk gjerne betydelig mindre. Så hva skjer når man tar et verk som er ment for boken, og plasserer det i gallerirommet?

Selve monteringen er stilren. Alle bildene er festet rett på veggen, i den hvite kuben, med knappenåler eller små magneter. Det ser fint ut, men det er kanskje også noe av problemet. Utstillingen kan virke som en i overkant steng presentasjon av noe som man ellers har et mer avslappet forhold til, og en større form for lekenhet kunne vært forløsende.

De digitale arbeidene hadde gjort seg i et større format, som med Fedor Sapegins «Et splittet folk skiller», som skiller seg ut med sitt realistiske formspråk og alvorlige krigstematikk. I sitt nåværende, lille format kommer de ikke de detaljrike bilene helt til sin fulle rett. Vi skulle ønske utstillerne fikk boltre seg mer ut i rommet.

Tegnerforbundet har likevel lykkes i det de har forsøkt på: å presentere noe av det beste innen billedbøker og tegneserier.