Nyoversatt prosa

«Jeg går og lever» er et unikt og intenst språklig mesterverk

Mirja Unges særegne prosaskriving tvinger frem en intuitiv lesemåte. Det er høyst forfriskende i et hav av langtekkelige romaner, skriver Subjekts anmelder.
I Mirja Unges nylig oversatte roman dras leseren med på et depressivt kjør gjennom et særdeles vanskelig tenåringsliv. Dysfunksjonelle relasjoner og seksuell vold preger stemningen, men subjektets distanserte holdning gjør at hun (og vi) overlever det hele, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Göran Segeholm.)
Saken er Romanen «Jeg går og lever» (2018) av den svenske forfatteren Mirja Unge er nå oversatt til norsk, ved Forlaget oktober.

Endelig er den svenske forfatteren Mirja Unge (f. 1973) tilbake med ny bok. Romanen kom først ut i 2018, og finnes nå i norsk oversettelse av Bjørn Alex Herrman. Boken skildrer hovedkarakterens daglige kamp om å overleve dysfunksjonelle familierelasjoner, og tenåringslivets miserable forekomster av mobbing og seksuell vold.

På sitt sterkeste dirrer boken av en sjelden type intensitet, idet vi befinner oss midt i disse relasjonelle spenningene. Som leser tar man seg selv i å holde pusten, mens vi observerer den hensynsløse utfoldelsen av håpløshet.

Unge har vunnet en rekke priser for sitt forfatterskap, deriblant den prestisjetunge Doblougprisen i 2016, som deles ut av Svenska akademien. Det mest iøynefallende med Unges nye roman er hennes unike prosa: Skrivemåten er preget av en løs tegnsetting og få komma, noe som sørger for en fri flyt. De lange passasjene med gjentagende formuleringer virker nesten angstfulle i sin mangel på komma – det hele bare raser forbi. Det rytmiske og ustanselige tvinger leseren til å spole forbi svært såre og brutale scener, noe som kan sies å speile hovedkarakterens forsøk på å kave seg distansert gjennom alt det vonde hun opplever.

(Foto: Forlaget Oktober.)

En kroppslig form for invadering

Romanens hovedkarakter er 15 år gamle Tove. Hun bor med sin far og storesøster i en bygd, hvor hverdagen består av konstant kjefting fra far og søster, som til tider er så nådeløst at det ligner verbal mishandling. Faren bor i kjelleren og er ekstremt lydsensitiv; han lytter etter skrittene hennes, han hører pulsen og tankene hennes. Storesøsteren har et giftig grønt blikk som ser alt, og i mørket om natten krever hun seksuelle tjenester fra Tove.

På skolen forgriper guttene seg på jentene som en slags ond lek. Tove føler seg invadert og fremmedgjort: «Det er ikke min kropp lenger det er deres de har vært på den overalt ingen steder fins det punkter og steder som er mine».

Gjennom hele romanen møter Tove ytterkanten av det brutale, men det går aldri helt over grensen. Ofte er det farlig nærme, noe som skaper en dirrende spenning som ligger i det uutløste.

Romanens kroppslige beskrivelser oppleves invaderende: Venninnens kvalmende mensenlukt, mannen på bussen som trenger seg inn i Tove med sitt surgule blikk. Faren harker og drar i underbuksene sine, søsteren tygger stadig på noe. Det kroppslige, særlig lukten, kommer ubehagelig nært. Fokuset på hovedkarakterens sanselige virkelighet bringer leseren nærmere henne, men lukten viser også hvordan Tove ikke kan unnslippe håpløsheten, slik man ikke kan unngå å lukte en stank når den siver inn.

Et håp blant det miserable

Etter å bli dratt med på romanens depressive kjør, sitter man igjen med en ubehagelig rastløshet. Vi blir tilskuere av ensomheten som spiser menneskene innenfra og forpester mulighetene for gode relasjoner. Vi er smertelige observatører av mørket som nedarves i flere generasjoner, som påføres til menneskene rundt som en sykdom.

Inniblant alt det miserable finnes det imidlertid et ønske om fremtid. Tove ser på lyset over åkeren og ønsker seg vekk. Hun presser frem en avstand til det vonde, og derfor klarer hun seg. Tove virker lukket og distansert fra omverden og seg selv, som en slags forsvarsmekanisme. Men hun lever. Hun kjenner et flimmer av liv inni seg.

Et ustanselig språk som grep

Romanens frie språkflyt ligner en slags stream of consciousness, en uendelig strøm som stadig bygger på seg selv. Refleksjoner fra jeget flettes inn i handlingen på en måte som gjør dem samtidige og som dermed skaper en umiddelbarhet.

De frie beskrivelsene har noe ukonstruert ved seg, og minner om barns umiddelbare oppfatning av verden. Blant annet brukes virkemiddelet metonymi hyppig – når et ord erstattes med et annet som ligger nært i betydning: «Noen av dere tygger, sier han med sin monotone» (stemme). Metonymien spiller på leserens intuitive forståelse, og er en måte å fatte seg i korthet for å få tempoet til å gå raskere. Språket er rett og slett fascinerende: Det er fritt og hektisk, men samtidig overraskende overskuelig. Dette er nok også oversetterens bragd!

I tillegg til den unike prosaen er romanens styrke dens vage beskrivelser hvor man må lese mellom linjene, uten at det blir for kryptisk. For eksempel i beskrivelsen av en tannløs prostituert: «Ordene mangler tennene motstanden og grensene». Noen sammenligninger blir kun fornemmelser som ikke utvides til et tydelig bilde, men det fungerer godt fordi forteller-jeget allerede er på vei videre.

For noen vil nok språket være litt vanskelig å henge med på, fordi setninger blander grammatisk form uten kommadeling. Den spesielle prosaskrivingen krever at man leser med en viss fart og uten å tenke seg så mye om, noe som er forbausende forfriskende! Skrivemåten fremprovoserer en umiddelbar forståelse av innholdet, og man må stole på denne forståelsen for å ikke stoppe opp til enhver tid. Det går i rasende fart – et formmessig grep som speiler jegets emosjonelle tilstand.