Sømløs overgang til nytt format

Byr på et etterlengtet gjensyn med en av fjorårets beste oppsetninger

Et av fjorårets beste oppsetninger har blitt vist som digitalt teater. (Foto: Rogaland teater.)
Et av fjorårets beste oppsetninger har blitt vist som digitalt teater. (Foto: Rogaland teater.)
«Scener fra et ekteskap» fungerer vel så bra digitalt, og stykket bekrefter nok en gang regissør Kjersti Horns plass, skriver Subjekts anmelder.
Sjanger Dette er en anmeldelse. Meninger og analyser er av anmelderens egne, men på vegne av Subjekt.
Saken er «Scener fra et ekteskap» premierte fredag 17. april digitalt på Rogaland teaters teatersider.

Ingmar Bergman var alt en av Europas viktigste filmregissører da han regisserte tv-serien «Scener fra et ekteskap» (1972). Med dette samlivsdramaet overgikk han seg selv, og resultatet har blitt grunnlag for utallige sceneoppsetninger siden. 

Vi husker blant annet nokså god oppsetning oppført på Oslo nye i 2012, der regissøren moderniserte teksten, og eksperimenterte med intrikate strukturer. I fjor vår var det regissør Kjersti Horn som tok på seg oppgaven av å dramatisere Bergmans tekst (bearbeidet av Arne Lygre), noe Horn mestret ved å ta i bruk hennes unike stil innad et realistisk univers. 

At Horn nå velger å videooverføre «Scener fra et ekteskap» (2019) overrasker ikke, da video-konseptet allerede er så elementært i oppsetningens utførelse. Enda «Raskolnikov» (2019) og «Kven drap far min» (2019) tok det et steg lenger, avhengte også «Scener fra et ekteskap» av videokunsten, der publikum hadde skuespillerens ansikter vist på på lerret som en del av scenebildet.

Ingmar Bergmans ikoniske verk har blitt fundamentet til et verk av samme dimensjon som kildematerialet, men med annen type innvirkning på sitt publikum, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.) 

Perfeksjonerer vante grep  

Horn leder oss inn huset hvor Marianne (spilt av Nina Ellen Ødegård) og Johan (spilt av Anders Dale) bor. Vi fikk riktignok ikke bli med hele veien inn da vi sist så Horns oppsetning, men vi fikk observere det på avstand gjennom vinduene, et grep som fikk oss til å føle oss skuelystne. Den effekten falmer bort nå som stykket video-overføres, men til gjengjeld får vi bli med helt inn. Det blir en annen opplevelse, enda stykket er det samme, og oppsetningen lik. 

Annonse

Sven Haraldssons scenografi er klaustrofobisk, men likefullt vakker. Sammen med regissøren utforsker han hjemmet, og «huset» som konsept. Et konsept vi har sett Horn utforske før, blant annet i «Styrtet engel» (2013), men her perfeksjoneres det da de fremstiller huset som sterilt og kaldt, uten å miste følelsen av levd liv. Det blir heller en refleksjon over inflasjon av stemning og minner, der hverdagsproblematikken har tappet hjemmet for dets sjelsliv. 

Sven Haraldssons scenografi er klaustrofobisk, men likefullt vakker. Gjennom elegante overganger endres scenebildet, og det samme rommet blir benyttet til å skape nye stemninger og atmosfærer, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Formidabelt spilt

Der Bergmans tv-serie hadde flere rollefigurer er det her blitt valgt å eliminere alle andre enn ekteparet selv fra historien. Dette gjør dem rett i da stykket blir mer intenst og privat. For vi føler nettopp på det, at vi observerer og overskrider privatlivet. 

Skuespillerne viser til sterkt mot der de blotter seg selv. Anders Dale er nesten avkledd når stykket starter. Der Erlend Josephson spilte Johan som mer selvsikker og på sitt vis selvsentrert, mestrer Dale å få tydeliggjort den uutholdelige skammen som ligger i bunn for Johans handlinger. Han gjør rollen til sin egen ved å virke distansert, og frustrert. Mens Ødegård, som innleder stykket med å ligge i sengen og vente, tilføyer rollen sin et apatisk handlingsmønster, og viser til en vel så sterk kvinneskikkelse som Ullman var i sin tid, men mindre tilstedeværende en man skulle forvente av et menneske i hennes situasjon. 

Det er et tydelig bånd mellom dem, som også er gift utenfor scenen, som tilfører stykket en ektefølt kvalitet, som er vanskelig å se ville oppstått med andre skuespillere. 

Stykket er sjeldent godt spilt, der ekteparet har et spesielt bånd mellom seg. De gjør rollene til sine egne, uten å glemme hva som gjorde Ullman og Josephsons prestasjoner ikoniske, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Vanskelig overgang

Det vil aldri være lett å video-overføre teater, men heldigvis har Horn trent seg med samtlige produksjoner. «Scener fra et ekteskap» var på sitt vis renere teater enn «Raskolmikov» viste seg å være, men digitaliseringen virker fortsatt som et naturlig steg for stykket å ta. 

Enkelte scener er vist gjennom delt skjerm, som det også ble benyttet av på scenen, men det opereres også med hele scenebildet. Opplevelsen burde blitt svekket da vi mister den essensielle tilstedeværelsen, og selv om utrykket er noe mindre intimt mister ikke oppsetningen sin tyngde, enda det oversettes til nytt format. 

Gjennomførelsen er mer perfeksjonert og gjennomtenkt enn vi har sett blitt gjort av tidligere digitale oppsetninger denne våren, og det er altså lagt mye arbeid i at dette skal fungere for publikum på skjerm, så vel som på scenen.

Uten å hengi seg til filmkunsten klarer regissør Kjersti Horn å gjenskape «Scener fra et ekteskap» digitalt. Hennes erfaringer med å kombinere film med teater slutter ikke å fascinere, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)

Ny utrykksform

Vi har før fremmet at Kjersti Horn ikke kan undervurderes, og i hvilken grad hun er en kunstner av rang. Med gjensynet av «Scener Fra Et ekteskap» minnes vi et av fjorårets desidert beste oppsetninger, og overgangen til det digitale er nær sømløs.

Det er fortsatt et savn etter tilstedeværelsen vi får fra en teaterscene, men Horns digitale  «Scener fra et ekteskap» blir noe annet enn bare filmet teater, uten å hengi seg helt til den tradisjonelle filmkunsten. Vi håper at hun benytter sjansen til å vise andre oppsetninger digitalt, da særlig mastodonten «Raskolmikov».

Horn beviser altså igjen at hun er en nasjonal skatt, og en regissør som både utfordrer det tekniske så vel som skuespillerkunsten.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar