Ingmar Bergman var alt en av Europas viktigste filmregissører da han regisserte tv-serien «Scener fra et ekteskap» (1972). Med dette samlivsdramaet overgikk han seg selv, og resultatet har blitt grunnlag for utallige sceneoppsetninger siden.
Vi husker blant annet nokså god oppsetning oppført på Oslo nye i 2012, der regissøren moderniserte teksten, og eksperimenterte med intrikate strukturer. I fjor vår var det regissør Kjersti Horn som tok på seg oppgaven av å dramatisere Bergmans tekst (bearbeidet av Arne Lygre), noe Horn mestret ved å ta i bruk hennes unike stil innad et realistisk univers.
At Horn nå velger å videooverføre «Scener fra et ekteskap» (2019) overrasker ikke, da video-konseptet allerede er så elementært i oppsetningens utførelse. Enda «Raskolnikov» (2019) og «Kven drap far min» (2019) tok det et steg lenger, avhengte også «Scener fra et ekteskap» av videokunsten, der publikum hadde skuespillerens ansikter vist på på lerret som en del av scenebildet.
Perfeksjonerer vante grep
Horn leder oss inn huset hvor Marianne (spilt av Nina Ellen Ødegård) og Johan (spilt av Anders Dale) bor. Vi fikk riktignok ikke bli med hele veien inn da vi sist så Horns oppsetning, men vi fikk observere det på avstand gjennom vinduene, et grep som fikk oss til å føle oss skuelystne. Den effekten falmer bort nå som stykket video-overføres, men til gjengjeld får vi bli med helt inn. Det blir en annen opplevelse, enda stykket er det samme, og oppsetningen lik.
Sven Haraldssons scenografi er klaustrofobisk, men likefullt vakker. Sammen med regissøren utforsker han hjemmet, og «huset» som konsept. Et konsept vi har sett Horn utforske før, blant annet i «Styrtet engel» (2013), men her perfeksjoneres det da de fremstiller huset som sterilt og kaldt, uten å miste følelsen av levd liv. Det blir heller en refleksjon over inflasjon av stemning og minner, der hverdagsproblematikken har tappet hjemmet for dets sjelsliv.
Formidabelt spilt
Der Bergmans tv-serie hadde flere rollefigurer er det her blitt valgt å eliminere alle andre enn ekteparet selv fra historien. Dette gjør dem rett i da stykket blir mer intenst og privat. For vi føler nettopp på det, at vi observerer og overskrider privatlivet.
Skuespillerne viser til sterkt mot der de blotter seg selv. Anders Dale er nesten avkledd når stykket starter. Der Erlend Josephson spilte Johan som mer selvsikker og på sitt vis selvsentrert, mestrer Dale å få tydeliggjort den uutholdelige skammen som ligger i bunn for Johans handlinger. Han gjør rollen til sin egen ved å virke distansert, og frustrert. Mens Ødegård, som innleder stykket med å ligge i sengen og vente, tilføyer rollen sin et apatisk handlingsmønster, og viser til en vel så sterk kvinneskikkelse som Ullman var i sin tid, men mindre tilstedeværende en man skulle forvente av et menneske i hennes situasjon.
Det er et tydelig bånd mellom dem, som også er gift utenfor scenen, som tilfører stykket en ektefølt kvalitet, som er vanskelig å se ville oppstått med andre skuespillere.
Vanskelig overgang
Det vil aldri være lett å video-overføre teater, men heldigvis har Horn trent seg med samtlige produksjoner. «Scener fra et ekteskap» var på sitt vis renere teater enn «Raskolmikov» viste seg å være, men digitaliseringen virker fortsatt som et naturlig steg for stykket å ta.
Enkelte scener er vist gjennom delt skjerm, som det også ble benyttet av på scenen, men det opereres også med hele scenebildet. Opplevelsen burde blitt svekket da vi mister den essensielle tilstedeværelsen, og selv om utrykket er noe mindre intimt mister ikke oppsetningen sin tyngde, enda det oversettes til nytt format.
Gjennomførelsen er mer perfeksjonert og gjennomtenkt enn vi har sett blitt gjort av tidligere digitale oppsetninger denne våren, og det er altså lagt mye arbeid i at dette skal fungere for publikum på skjerm, så vel som på scenen.
Ny utrykksform
Vi har før fremmet at Kjersti Horn ikke kan undervurderes, og i hvilken grad hun er en kunstner av rang. Med gjensynet av «Scener Fra Et ekteskap» minnes vi et av fjorårets desidert beste oppsetninger, og overgangen til det digitale er nær sømløs.
Det er fortsatt et savn etter tilstedeværelsen vi får fra en teaterscene, men Horns digitale «Scener fra et ekteskap» blir noe annet enn bare filmet teater, uten å hengi seg helt til den tradisjonelle filmkunsten. Vi håper at hun benytter sjansen til å vise andre oppsetninger digitalt, da særlig mastodonten «Raskolmikov».
Horn beviser altså igjen at hun er en nasjonal skatt, og en regissør som både utfordrer det tekniske så vel som skuespillerkunsten.
