For noen år siden ble professor og gallerist Bjørn Kvalsvik Nicolaysen beskyldt av samfunnsdebattant Mohamed Abdi for å være rasist.
Grunnen: Å si seg uenig i Abdis stempling av Astrid Lindgren som rasist.
Kvalsvik Nicolaysen pekte dog på Lindgrens senere engasjement for barn i den tredje verden, noe som visstnok ikke kunne sameksistere med at den ikoniske forfatteren brukte et gammeldags (og tidvis diskutabelt rasistisk) språk i 1945.
Men vi er alle barn av samtiden. Og dessuten uttalte Lindgren selv i 1970 at hun ville omskrevet mye. Den debatten er helt velkommen, men da må vi passe på å holde den på et anstendig nivå.
Det er det ikke alle som vil. Forsvaret av Lindgrens engasjement for fattige barn i den tredje verden var nemlig nok til at Abdi fremstilte Kvalsvik Nicolaysen som rasist selv. Et rasismestempel i andre potens.
Smitter stemplet så enkelt videre, er kanskje jeg også rasist, i tredje ledd, for mitt forsvar av Kvalsvik Nicolaysen.
Antirasismens polemikk
Mer nylig har blant annet Lasse Josephsen, en av våre fremste incel-eksperter, blitt mistenkeliggjort av Abdi på basis av mindre uenigheter om hvor og hvordan Manshaus ble radikalisert inn i det nynazistiske miljøet. Ikke minst flyr det ganske løse rykter om Josephsens fortid som ikke engang stemmer overens med virkeligheten.
Med i dragsuget ble både Didrik Søderlind og John Forsæth dratt ned, og det ble antydet til at begge hadde skumle motiver utifra hvordan de gikk kledd.
Dette viser en tendens hos Abdi som samfunnsdebattant, men han står ikke for denne alene. Han skiller seg nok heller ut som en norsk og synlig representant for en uheldig internasjonal aktivisme som grenser mot det overdramatiske.
Det er heller ikke lenge siden boken «Rasismens retorikk» av Frode Halland ble publisert på nett. En bok der det antydes langt på vei at Kjetil Rolness (og «skribenter som ham») også har lignende, skumle motiver. Boken fremstår mer som et innlegg i debatten med politisk polemikk, heller enn en bok som prøver å kartlegge hvordan rasismen virker gjennom retorikk.
På svakt grunnlag
Stormen mot Stovnerrevyen, med blant annet SV-politiker Marian Abdi Hussein i spissen, ble spesielt intens, og mange mistet dessverre skylappene fullstendig. De kalte en revyoppsetning for rasistisk, selv om så og si alle som deltok var fargede, på det svake grunnlaget av at de gjerne spøkte med seg selv og sitt opphav. Slik alle med litt humor gjør.
Anklagene gikk ikke bare løs på de som var direkte involvert i revyen, men også de som var løst tilknyttet organisasjonen Født fri, fordi at revyen og organisasjonen deler lederen Shabana Rehman Gaarder.
Min tilknytning til Født fri, gjennom prosjekter om negativ sosial kontroll, gjorde også meg til et mål for trakassering. Og dét til en så intens grad at jeg ble syk av det. Ingen vil være forbundet med rasisme. Derfor anser jeg det som nødvendig å pirke i det svake grunnlaget disse rasismeanklagene altfor ofte hviler på.
Når Mohammed Abdi, Marian Hussein og andre kaller Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, Shabana Rehman Gaarder og Lasse Josephsen for rasister, har de tippet over.
På basis av bruddstykker
Jeg skjønner ikke hvorfor disse beskyldningene sitter så løst. Det virker å være nok, bare det å være uenig med disse samfunnsdebattantene om sak. Spesielt hvis de har minoritetsbakgrunn. Da sitter de klare med stempelet.
For meg blir det litt som om jeg skulle kalt Espen Goffeng, Kjetil Rolness eller Lasse Josephsen ableister, bare fordi de var uenige med meg. En på det autistiske spekteret, om noe som gjelder det autistiske spekteret.
Jeg tenker det uansett blir feil å essensialisere mennesker ned i kategorier som rasist, ableist, homofob eller andre merkelapper på basis av bruddstykker og øyeblikk i menneskers liv, og noe som dessuten kan endre seg.
Vi endrer oss stadig
Noe jeg finner underlig, er de som graver opp dritt fra for eksempel ti år siden, og erklærer personen non grata på basis av dette lille bruddstykket i tid og rom. Sannheten er at mennesker er dynamiske og endrer seg stadig. Vi er ikke statiske, upåvirkelige fjell.
Mennesker er dessuten ikke-perfekte vesner, og vi blir stilt urealistiske standarder for perfeksjon i disse tilfellene av tilbakevirkende kritikk.
Det er også underlig å bruke et forstørrelsesglass på en enkelt hendelse eller ytring, og derav definere denne personen utifra denne enkeltstående ytringen eller handlingen, og si at merkelapper som kan knyttes til slike handlinger og ytringer heretter vil brennmerkes på huden deres.
Uheldig tendens
Tenk det, man tillegger folk en slags tittel for resten av livet. Da handler det ikke bare om hva man velger ut for å definere en person, men også hva man velger å se bort ifra – for at definisjonen skal fungere.
Det blir litt som å se på den ene forskningsrapporten som konkluderer med at månen er lagd av ost, og se bort ifra de hundre forskningsrapportene som sier at månen ikke er lagd av ost.
Noen har en itchy trigger finger når det gjelder å brennmerke andre mennesker. «Rasist» brukes gjerne hyppig.
Bjørn Kvalsvik Nicolaysen påpekte at dette skjedde for noen år siden, men når han fortalte meg om det, følte jeg at det var verdt en vurdering og granskning, og en liten drøfting av premissene. En slik enkeltstående hendelse bør ikke definere Abdi for alltid heller, men dessverre ser mange ut til å ikke forlate denne måten å herske i debattene på.
At rasismekortet sitter altfor løst i brystlommen hos mange av antirasistene er ikke bare et «abdisk» problem, men et kollektivt problem vi bør rive opp ved roten.
