En ny undersøkelse fra Equality Check, på bestilling fra Henie Onstad kunstsenter, krever 50/50-balanse i nye innkjøp til norske kunstsamlinger fra og med 2021. Redaktør i Subjekt, Danby Choi, mener det bør stilles kritiske spørsmål til forslaget. (Foto: Jan Khür.)
23 kritiske spørsmål

Blåser vi med vinden, mister vi fotfestet

I et nytt opprop kreves det at norske museer samler inn nøyaktig like mye kunst skapt av kvinner som menn. Det reiser en rekke kritiske spørsmål, skriver Subjekt-redaktør Danby Choi.
Saken er Nytt opprop krever likestilling i museene. Metoden bør vi stille kritiske spørsmål til, skriver Danby Choi.

I uken som gikk ble det avdekket at hele 90 prosent av kunsten i norske kunstsamlinger er laget av menn.

Det kommer frem i en ny undersøkelse fra Equality Check, på bestilling fra Henie Onstad kunstsenter.

«Tallene trumfer alt», sier kunstsenterdirektør Tone Hansen. Hun vil gjøre noe med den historiske skjevheten.

Men hvordan skal hun gjøre dette, uten å se etter hva kunstnere har mellom bena i tiden som kommer?

Effekten av måling

En kjent økonomiker sa en gang at «what gets measured, gets managed».

Hvorvidt Peter Drucker faktisk sa det, er omdiskutert. Hvorvidt det stemmer likefullt. Men det ligger noe i det.

Så snart vi måler noe og blir observante på dokumentert urett, så vil vi gjøre noe med det. Derfor er det viktig å telle. Forske. Avsløre. Avdekke.

Det betyr ikke at man skal la være å lytte til innvendingene, eller at man skal legge alle prinsipper til side for hver gang man har regnet seg frem til noe nytt.

For hvis vi blåser med vinden, mister vi også fotfestet.

Kvinnelig innkjøpskomité

Blant nye kjøp til Nasjonalmuseets billedkunstsamling det siste året, er 78 prosent av kunsten skapt av kvinner. I innkjøpskomiteen sitter et panel bestående av 100 prosent kvinner. Det kommer også frem i Equality Check-rapporten at kjønnsbalansen har endret seg drastisk de siste fem årene.

Den radikale endringen de siste fem årene vitner om at noe har skjedd.

Dersom endringen er resultat av en kjønnsbalanserende innkjøpspolitikk, så måtte man holde på slik i hundrevis av år for å balansere den historiske skjevheten. Vi får håpe at dette ikke er hva som foregår på Nasjonalmuseet akkurat nå, for hvorfor skulle dagens menn bøte på en historisk ubalanse?

Et åpenlyst spørsmål som melder seg, og som man ikke helt enkelt bør kimse av, er: Hvordan er kjønnet relevant for kunstnerisk kvalitet?

Så sant de radikale endringene er resultat av kunstfaglige vurderinger, så er det bare bra. Men det bør stilles kritiske spørsmål til tiltakene som nå ønskes iverksatt for å kjønnsbalansere norske kunstsamlinger.

Spørsmål i kø

For dagens kvotering er skamløs.

Sammen med undersøkelsen kom et opprop som nå er sendt til signering hos en rekke norske museer, stiftelser og private kunstsamlere.

Den krever at 50 prosent av innkjøpte verk skal være laget av kvinnelige kunstnere fra og med 2021, og at kvinner skal ha 50 prosent av plassen i utstillinger – både i antall, areal og økonomi.

Det høres kanskje fair ut, men er kunstmuseene virkelig først og fremst en øvelse i å samle på objekter som er skapt av nøyaktig like mange kvinner som menn?

Spørsmålene stiller seg i kø.

Hva skjer med kunsten, kvaliteten og faget, dersom innkjøpskomitéer og kuratorer veier kjønnet tungt som en «kunstnerisk kvalitet»? Risikerer man at museene går fra «underbevisst diskriminering» til å gjøre det helt åpenlyst?

Hva skjer med kunsten, kvaliteten og faget, dersom seksuelle minoriteter (oppimot 20 prosent av befolkningen), innvandrere (oppimot 15 prosent av befolkningen), og så videre krever sin forholdsmessige andel av for eksempel Nasjonalmuseet? Skal Nasjonalmuseet kvotesamle kunst av alle minoriteter? Overvektige? Blinde? Andre funksjonsnedsatte?

Flere spørsmål

Nasjonalmuseet er, som en rekke andre offentlige museer og visningsrom, demokratiske arenaer for dannelse.

Men må museenes samlede kunstverk være skapt av kunstnere som speiler alle samfunnets identiteter, eller kan det holde at de samler inn kunst av gjev kvalitet, for så å arbeide aktivt med å senke barrierene for å besøke disse museene?

Og hvor går egentlig grensen da? Skal Kunstnerisk Kvalitet sette ned foten nå, eller senere? Kan det i så fall skje at man tillater 50/50 som kjønnskrav, men ikke 20/80 som legningskrav, fordi at man setter ned foten siden, og ikke nå?

Har Kunstnerisk Kvalitet stemmer som er modige nok til å ta denne diskusjonen? Eller holder de kjeft, i frykt for å bli harsellert med av politisk korrekte kunstnere?

Middelmådighetens museum

Flere direktører på kunstfeltet argumenter for at «det finnes så mange bra mannlige og kvinnelige kunstnere i dag, at man kan velge og vrake».

De mener med andre ord at det ikke bør være vanskelig å kjønnsbalansere samlingene sine, for samtidig å samle inn «bra» kunst.

Det kan godt stemme. Men er «bra» godt nok?

Så snart kvalitetskriteriene må vike når det faktisk teller, om så for likestilling, vil det gjøre noe med kunsten som samles.

Det kan være styrende og inngripende for den kunstneriske kvaliteten.

For dersom ikke Nasjonalmuseet representerer den fremste kompetansen på kunstnerisk kvalitet, og velger seg ut det aller gjeveste av kunst som finnes i samfunnet, hvem skal gjøre det da?

Risikerer vi å måtte nøye oss med middelmådig kunst? Og i så fall: Vil engang middelmådig kunst tiltrekke seg et mangfold av publikum?

Er det sant at vi må føle oss representert ved vår overfladiske identitet (kjønn, hudfarge, legning, og så videre) for at kunsten vi opplever skal være bra?

Nye skylapper

Vi får tro og håpe at den radikale endringen i kjønnsbalansen til norske kunstsamlinger de siste fem årene kommer av at samlerne har fjernet noen skylapper.

Eller at man har tatt en såkalt strukturell diskriminering til livs, altså at man ikke underbevisst utelukker kvinner basert på sitt kjønn.

Faren er bare den at man påfører seg selv noen nye skylapper ved å innføre kjønnsbalanse som krav: At man ikke evner å se god kunst fra menn – eller kvinner, for den saks skyld – så snart kvoten har nådd grensen på 50 prosent.

Det ville være synd dersom likestilling og kjønnsbalanse kom på bekostning av kunstnerisk frihet og kvalitet, gjennom signerte papirer som krevde av kunstfaglige komiteer å gjøre valg basert på fastlåste kjønnskriterier.

I så fall hadde Nasjonalmuseet ligget tynt an nå, ettersom 78 prosent kvinner er langt mer enn hva 50/50-kravet tillater.

Hva sier man i så fall om at kvinner skal diskrimineres ut året, til fordel for å kjøpe inn kun menn, for å balansere ut skjevheten ved Nasjonalmuseets hittil innkjøpte verk i år?