Cornelius C. Steinkjer er film- og sceneanmelder i Subjekt. Snart er han yrkesskadet som følge av all ropingen som foregår i norske teaterhus: – Hvem i det virkelige liv skriker regelmessig ut spontane beskyldninger og erkjennelser? Mange, skal vi tro kontemporær scenekunst. (Foto: Danby Choi.)
Teatrene mangler manerer

Dere har mikrofon, scene og publikums fulle oppmerksomhet. Da trenger dere virkelig ikke å rope

Skrik og jammer tilhører revy og sketsj, skriver Subjekts film- og sceneanmelder, Cornelius C. Steinkjer.
Saken er En varig tendens i norsk scenekunst er at skuespillerne skriker ut replikkene sine.

Hvert teaterhus har utviklet sin egen stil, men ikke alt kan sies å være av like stor kunstnerisk verdi.

For eksempel er et gjennomgående problem med Det norske teatrets uttrykk den hyppige bruken av esker, som fort kan virke som en lettvint løsning.

Mens etter at Hanne Tømta tok over Nationaltheatret har vi knapt sett en forestilling oppsatt på hennes scener uten sang.

Dessuten har flere av Oslos teaterhus til felles at publikum ofte ønskes velkommen av stykkets skuespillere før forestillingene starter.

Dette er eksempler på svakheter som alle bør utryddes. Pappeskene har mistet sin originalitet. Mange av sangnumrene tilhører konsertscenen, og skuespillere som ønsker publikum velkommen senker troverdigheten til verdenen vi snart skal tre inn i.

Det verste er at dette riktignok bare er bagateller i forhold til det virkelige problemet på norske teaterscener.

Ikke noe å betale for

Den øredøvende bruken av skrik og jammer ser ut til å ha blitt en varig tendens innenfor norsk scenekunst.

Hvis de tror det er originalt, så går ikke norske scenekunstnere på andre forestillinger enn sine egne.

For nå har det gått rutine i å bryte regelen til den grad at vi som bruker teaterhusene mest snart mister hørselen.

Det er uskreven regel på teatrene om at man ikke skal rope på en scene, og grunnene er mange.

Skriker skuespillerne seg gjennom tung dramatikk får gjerne seansen en ufrivillig humoristisk effekt, mens høylytt komikk har ofte motsatt virkning.

Kan ikke følelsene frembringes på andre måter, er manuset kanskje for dårlig fra før av. Skrik og jammer vekker ingen gode følelser i publikum. Frustrasjonen man blåser ut ved å skrike, tjener ofte ingen enn andre enn den som skriker selv.

Ikke akkurat noe å betale for.

Et godt teater og en god skuespiller kan frembringe følelsen av frustrasjon uten de så mange irriterende ropene.

Mangler manerer

Enda verre er det når det ikke engang finnes gode grunner for å brøle.

Jeg våkner fortsatt opp i kaldsvette grunnet Nationaltheatrets oppsetning av «Klassen vår» (2015), som var nesten tre timer uten stillhet. Replikkene skulle brøles, og at skuespillernes stemmebånd ikke røk under premieren skyldtes ikke mangel på innsats.

Det er riktignok noen år siden, og man skulle tro at mye hadde skjedd siden det. Dessverre ser rop og strupesang ut til å ha blitt hverdagskost for oss vante teatergjengere. 

Dette ble blant annet tydelig under «Min briljante venninne» (2019), oppsatt på Oslo nye teater, som var hele seks timer langt. Regissør Maren Bjørseth ledet oss gjennom skingrende replikkutvekslinger, som mistet både slagkraft og dybde. 

Og det er også det som er konsekvensen av utestemme på scenen. Når en skuespiller skriker ut replikkene sine, fremfor å fremføre på et realistisk vis, mister ordene slagkraften. Det kan kanskje virke paradoksalt, men hvem i det virkelige liv skriker regelmessig ut spontane beskyldninger og erkjennelser?

Mange, skal vi tro kontemporær scenekunst. 

Det mangler ikke på eksempler. «Lear» (2020) var så masete og høylytt at det nesten ble deilig med lockdown, slik det ble en lang pause fra teateret. Men høsten skuffer ikke, da det leveres hyl av samme kaliber som i de overnevnte skrekkeksemplene. «Så leste jeg Naiv.Super» (2020) inneholder nok hyling for et vondt år, mens «Den 25. timen» (2020) og «Persona» (2020) etterlater deg med øresus. 

Hvor ble det av teaterets manerer? Døde de med Knut Wigert, kanskje?

Finnes unntak

Det er riktignok ikke slik at alle skuespillere deltar i konkurransen om å bli mest hørt. Det finnes lavmælte stykker, stykker som gjerne når mer inn da man faktisk får lyttet til hva som blir sagt fremfor å måtte holde seg for ørene. 

«Solaris» (2020) er et ypperlig eksempel på et lavmælt kammerdrama, og det samme er «Et dukkehjem» (2020). I disse stykkene er dialogen i fokus, og det samme kan sies om ikke fullt så vellykkete «Den kaukasiske krittringen» (2020). Dette er forestillinger som knapt inneholder et eneste skrik. 

Det finnes også et unntak. Et stykke som faktisk leverer tross at regissøren er skyldig i å ignorere den uskrevne reglen. «Bestialitetens historie» (2020) bryter alt av dannede konvensjoner, men gjør det på best mulig vis. Resultatet er en radikal og formidabel oppsetning som en gang for alle beviser at det må unntak til for å bekrefte et poeng.

Så kjære teaterregissører, vær strengere med skuespillerne deres og be dem bruke innestemme. Skrik og jammer tilhører nemlig revy og sketsj.