Denne uken ble det kjent at kuratorspirene Susanne Hætta, Nicole Rafiki og Inger Emilie Solheim har blitt valgt ut til et nytt kuratorkurs initiert av Office for Contemporary Art Norway (OCA).
Kuratorkurset har et selvuttalt mål om å kvotere inn kuratorer med urfolks- og/eller diasporaperspektiver.
Slik stempler de altså de ellers fremadstormende kuratorspirene til å være bare det: Minoritetskuratorer og minoritetskunstnere.
For her skal minoritetsperspektivet dyrkes.
Ellers takk
Selv tror jeg slike redningsaksjoner først og fremst vil sette de velmenende rettferdighetsforkjemperne i et godt lys.
Og i skyggen av dette bidrar de til å skape et enda større skille mellom minoriteter og alle andre.
I en pressemelding snakker OCA-direktør Katya Garcia-Anton nemlig stort om hvordan hun vil arbeide for minoritetskunstnerne.
– Som et globalt kunstsamfunn må vi bevege oss forbi forestillingen om at inkludering av marginaliserte eller underrepresenterte grupper er akseptabelt, skriver hun.
Inkludering er altså ikke akseptabelt. OCA-direktøren tenker nemlig langt mer venstreradikalt:
– Inkludering i seg selv er ikke fordrende til på sikt å transformere våre institusjoner. En ny generasjon av kuratorer må fostres opp.
Vet du hva?
Ellers takk, koloniherre.
Nå skal det reddes
Noen ganger er intensjonene så søte at man blir kvalm.
Å stadig insistere på at minoriteter i Norge er ofre for ikke-dokumenterte «strukturer» som hevdes å være rasistiske vil ikke redde noe annet enn renomméet til dem som mener det.
For det siste mange av de hardtarbeidende, grensesprengende og talentfulle minoritetene og innvandrerne i det norske samfunnet trenger, er at historien om dem fortelles som om de ble reddet av «de gode» ridderne på hvit hest.
Tvert imot bidrar disse – ofte nok – bare til å opprettholde et bilde av minoriteter som underlegne, talentløse, tiltaksløse som skal reddes.
Men det er ikke sånn at innvandrerne bak det som kanskje skal redde verden ut av koronapandemien, Pfizer, ble fostret opp av tiltakene til velmenende mennesker som Katya Garcia-Anton.
Vi får heller ikke håpe at kvinner i norsk kunstsektor har kvotert seg opp i posisjon, eller at «Parasitt» (2019) vant storeslem på Oscar-utdelingen av ren sympati.
Dyrker forskjellsbehandlingen
Derfor lukter det vondt av vinden som nå blåser over norske kunst- og kulturinstitusjoner.
Normative kriterier, ofte kamuflert i «progressivitet», krever av kunstnere å være redusert til hudfargen sin.
Ille er det når dette kommer utenfra. Enda verre blir det når OCA, som disponerer statlige millioner fra Utenriksdepartementet og Kulturdepartementet, lokker med honorarer og oppdrag for at kuratorer med innvandrerbakgrunn skal dyrke minoritetsperspektivet.
Reell frigjøring handler om å bryte ut av disse forestillingene – ofte satt ovenfra og ned fra de med gode intensjoner.
Kuratorene bør være frie fra påklistrede merkelapper om dem som først og fremst minoriteter.
Slik kan de skape kunstopplevelser som baserer seg på noe annet enn hudfargene de er født inn i.
Fremadstormende kuratorer
For hvis målet er likebehandling, bør vi ikke dyrke forskjellsbehandling.
Susanne Hætta, Nicole Rafiki og Inger Emilie Solheim er fremadstormende kuratorer, ikke først og fremst minoriteter som må integreres gjennom oppfostringsprogrammer.
Minoriteter er statsråder, leger, kunstnere, fotballspillere og what not. Ikke fordi at de er i minoritet, men fordi at de er kvalifiserte folk.
