I 2001 startet to tyskere med innvandrerbakgrunn, Uğur Şahin og Özlem Türeci, bioteknologiselskapet Ganymed Pharmaceuticals sammen med den østerrikske kreftlegen Christoph Huber.
15 år senere selges det det til det japanske legemiddelselskapet Astellas for 422 millioner.
Euro!
De fleste gründere hadde vært fornøyd med et slikt salg, og lagt fra seg karrieren. Men dette var gründere som ville noe mer, og de var allerede godt i gang med å utvikle et nytt selskap sammen: Biontech.
Dette selskapet har du helt sikkert hørt om. De har kreftforskning som sitt kjerneområde, men ble for alvor kjent nå som de leder an i konkurransen om å utvikle en vaksine mot Covid.
Det tyske tidsskriftet Der Spiegel drømmer i et oppslag om at selskapet kan bli legevitenskapens Facebook eller Amazon, ettersom Biontech er de første som klarer å utnytte mRNA-teknologiens fulle potensial.
En viktig anekdote
Denne suksesshistorien, om innvandrerne som kanskje skal redde verden ut av koronapandemien, blir brukt politisk i alle retninger.
Den liberale Subjekt-redaktøren Danby Choi har brukt det anekdotisk som et eksempel mot radikalvenstre og noen av de sosiale tiltakene, ettersom han mener at innvandrere ikke trenger å bli stakkarsliggjort, men snarere møte skjerpede forventninger.
– Det er ikke sånn at innvandrerne bak det som kanskje skal redde verden ut av koronapandemien ble fostret opp av tiltakene til velmenende mennesker på hvit hest, skriver han.
Han mener at innvandrere og minoriteter er statsråder, leger, fotballspillere, kunstnere og what not, og at tiltak som umyndiggjør minoriteter og innvandrere vil virke mot sin hensikt.
Mens den konservative debattanten og vordende Høyre-politikeren Simen Sandelien bruker historien om Biontech den andre veien.
På sosiale medier spør han:
– Hvorfor må nyhetsstoff som handler om Covid-19 og vaksineutvikling vinkles som innvandringsliberal propaganda?
Sandelien tar feil
At to av hovedpersonene som utviklet vaksinen har innvandrerbakgrunn er selvsagt ikke i seg selv et argument for en mer liberal innvandringspolitikk.
Men er det relevant at to av de tre gründerne bak Biontech har innvandrerbakgrunn?
Det mener ikke gründeren Uğur Şahin selv. Han har uttalt at han ikke vil være et forbilde for minoriteter; det er kun tilfeldig at han har minoritetsbakgrunn.
Selv tror jeg både Sahin og Sandslien tar feil.
For dette er ikke bare en anekdote om innvandrersuksess.
Det er snarere en (heldig) stikkprøve.
Stor suksess i Sverige og Storbritannia
Det spørs selvfølgelig på geografi og politikk.
I våre naboland Sverige og Storbritannia endrer innvandrergründere næringslivet.
55 prosent av britiske «Unicorns» [nystartede 10-milliarders-selskaper, red. anm.] har en migrantgründer, ifølge The Entrepreneurs Network.
De dominerer også innen små og mellomstore bedrifter.
1.15 millioner jobber for en innvandrerdrevet SMB-bedrift [små og mellomstore bedrifter, red. anm.] i Storbritannia.
I Sverige er tallene enda mer imponerende, der 95.000 innvandrergründere per i dag har ansatt mer enn 300.000 mennesker.
Det er flere ansatte enn Ikea og Volvo til sammen.
Et resultat av gründerboomen er at både Sverige og Storbritannia har høyere sysselsetting blant ikke-europeiske innvandrere enn Norge.
Norge minner heller om Tyskland
Tyskland har ikke den samme ærerike startup-historien som Storbritannia og Sverige.
I gründernæringssammenheng ligner de egentlig mer på Norge.
Selv om Berlin alltid har tiltrukket seg flere hipstere og kunstnere enn Oslo, og på 00-tallet var en en hub for e-handel, visste alle at de virkelig store pengene ble tjent i Frankfurt, München og Stuttgart.
Der Norge lente seg tilbake på oljeindustrien, lente Tyskland seg på bilindustrien.
Tyskland har, som Norge, derfor kommet litt sent til gründerfesten og sysselsettingen, hvor innvandrersuksessene er på norsk nivå.
Omstillingspanikk med positivt fortegn
Det som derimot skiller Tyskland fra Norge i denne saken, er at tyske politikere og tysk næringsliv for lengst har begynt å få omstillingspanikk – med positivt fortegn.
I omstillingen spiller nemlig innvandrergründere en stor og viktig rolle.
Og det er her vi ser at anekdoten om Biontech er viktig, for Biontech er ikke en ensom svale.
De er kanskje den mest vellykkede av de mange migranteide virksomhetene som fornyer tysk næringsliv, men langt ifra å være alene om å dra lasset i en positiv retning. Dette er vel og nylig dokumentert av den anerkjente tyske stiftelsen Bertelsmann Stiftung, som la frem rapporten «Migrantebedrifter i Tyskland mellom 2005 og 2018» (2020).
Rapporten slår fast at innvandrere bidrar betraktelig til at foretaksomheten i Tyskland ikke kollapser, og til landets jobbskaping:
Mellom 2005 til 2018 steg andelen i befolkningen med migrantbakgrunn 33 prosent. På samme tid økte antall ansatte i innvandrererdrevne foretak med 60 prosent.
I 2018 arbeidet 2.3 millioner mennesker i Tyskland for en migrantgründer.
Norge bør få omstillingspanikk
Det mest påfallende funnet i undersøkelsen er at Tyskland begynner å ligne mer på Sverige og England i hvordan innvandrerbedrifter ser ut.
Veksten i sysselsetting kommer ikke av at det startes flere enkeltpersonforetak, men av at aksjeselskapene som er startet av innvandrere vokser.
Biontech har i år ansatt 500 nye forskere og er et ekstremt eksempel på denne veksten.
Men igjen så er de mer enn bare et ekstremt eksempel. De representerer nemlig også den mest foretaksomme gruppen i Tyskland: Innvandrere med høy utdannelse.
Det gjør at at lønnsgapet mellom gründere og fast ansatte stiger, og at det skapes en ny middelklasse.
I de «vesttyske» delstatene tjener innvandrergründere mellom 40 og 50 prosent mer enn innvandrere med fast ansettelse.
Samtidig skal man ikke underslå at det er strekk i laget: 60 prosent av innvandrergründere driver et enkeltmannsforetak uten ansatte.
I de tidligere østtyske forbundsstatene tjener migrantgründere bare litt mer enn fast ansatte – og mange av dem driver virksomheten fordi de ikke kommer inn på arbeidsmarkedet.
Samlet sett rommer denne statistikken liten mulighet for stakkarsliggjøring.
De lave forventningers forbannelse
Innvandrergründerne trenger bare de rette forholdene.
Det påfallende i det norske klimaet, i tillegg til å være iskaldt, er at mange innvandrergründere starter enkeltmannsforetak – ofte fordi de ikke kommer inn i arbeidsmarkedet.
Men det er langt mellom vekstbedriftene.
Dette er spesielt interessant da Bertelsmann Stiftung mener Tyskland kan øke veksten blant migrantdrevne virksomheter med 50 prosent hvis man gjør det enklere å starte bedrifter.
Norge er jo et av de enkleste landene i Europa å starte en virksomhet i – og det meste av forenklingen er allerede gjort.
Vi i Startup Migrants tror likevel at grunnen til at Norge ikke lykkes med migrantdrevne virksomheter skyldes to forhold.
Det første er at talentene i liten grad fanges opp.
Dette er et europeisk problem, men i Norge er i en særstilling ved at gründeropplæringen er fragmentarisk.
Det finnes gode programmer i flere regioner, men det er ikke lett å finne frem til dem. Der tyske delstater kjører kampanjer for å nå potensielle migrantgründere, er det ingen kommunikasjon om entreprenørskap mot migrantbefokningen i Norge.
Det andre er de lave forventningers forbannelse.
Nav pusher innvandrere inn i jobber med lave kompetansekrav – og de som faktisk vil starte virksomheter blir ikke oppfordret til å starte egne aksjeselskaper med et vekstpotensiale.
Hvis målet er representasjon i samfunnet tror jeg det mest effektive er å få i gang vekst-turboen som innvandrergründerskap er i våre naboland. Det skaper eiermakt og reelle beslutningstakere.
Og så er det en siste grunn til at det spiller det en rolle at gründerne av Biontech har innvandrerbakgrunn.
Det skjerper forventningene!
