Jeg vokste opp med programmer som «Lille lørdag», «Åpen post», «Ut i vår hage», «Mandagsklubben», «Torsdagsklubben», «Tre brødre som ikke er brødre», «Team Antonsen» og «Rikets Røst», for å nevne noe.
Det var Zahid Ali som spilte dansebandlåter med bandet Svartingarna. Harald Eia spilte den liksom-pakistanske «det handler om respekt»-karakteren. Jesper Odelberg, som har cerebral parese, testet ut ulike yrker som akupunktør og pikkolo.
Det var de velkjente monologene til Otto Jespersen, der alt og alle fikk gjennomgå, uavhengig av hudfarge, religion eller politisk tilhørighet, og det var det mangfoldige spekteret av karakterer hos Espen Eckbo, for å nevne noe.
At humor-lerretet måtte bli mer mangfoldig, ettersom Norge ble mer mangfoldig, føltes helt naturlig.
Les også: Diplom-is bytter logo etter rasismeanklager
Burde vært uproblematisk
Konsekvensen av at ting blir mer alminnelig burde jo også være at de blir mer uproblematiske å spøke med.
Jeg tenkte aldri over at det var noe prinsipielt annerledes at Espen Eckbo parodierte en mørkhudet latsabb fra sørlandet, enn en skalla «hårsår» nordlending med sinnemestringsproblemer. De var jo bare ulike eksempler på ulike typer nordmenn i ulike hverdagssituasjoner.
Andre ganger kan den underliggende tematikken være mer alvorlig, men det fantastiske med humor er jo nettopp at det bryter ned tabuer og gjør samfunnet mer åpent.
Les også: NRK fjerner ikke programmer med «blackface»
Krenkehysteri
Humor gir oss innganger til å snakke om temaer vi kanskje ellers synes er vanskelige, men som humoren liksom tvinger på bordet. Som når Bård Tufte Johansen og Harald Eia – i rollene som radikale islamister – sliter med å rekruttere norske muslimer som selvmordsbombere fordi de er altfor fornøyde med velferdsstaten.
Det er jo en hysterisk morsom inngang til en samtale om innvandring, ekstremisme og fellesskap. Men hvordan skal vi skape dette fellesskapet hvis alle går rundt og er redd for å si noe feil hele tiden?
Jeg tror ikke det krenkelseshysteriet vi driver med nå er med på å skape et mer tolerant og inkluderende samfunn.
Snarere tvert imot.
Hvis du hele tiden er redd for å trå feil i møte med et annet menneske, så vil mange – bevisst eller ubevisst – tenke at det kanskje er tryggest å la være.
Woke-avsløring
Man ender opp med å skape en kunstig distanse mellom folk, i stedet for å viske ut skiller som egentlig ikke er så betydningsfulle.
Ironisk nok, er alle de nye reaksjonene Ernst-Øyvind-karakteren [fra den nylig arkiverte Dplay-serien «Nissene over skog og hei», red. anm.] et bevis på nettopp dette.
For det ble aldri gjort noe poeng ut av hudfargen til Ernst-Øyvind i disse sketsjene.
Han er først og fremst en parodi på en lat, giddalaus sørlending, men det måtte altså en generasjon av sosialt årvåkne woke-ungdommer til, for å oppdage at: «HAN ER JO MØRK!».
