Subjektprisen 2020

Undergrunn har laget Årets musikkutgivelse

Debutalbumet «Firenze’s Finest» imponerte flest av Subjeks lesere. Vi møtte «klikken» på soverommet til Jonas Marstein (18), hvor flere av låtene er spilt inn.
En klikk og en kohort: Tidligere i år lagde Undergrunn den uoffisielle karantene-nasjonalsangen «Savner min klikk». Det de ikke visste da var at livet i isolasjon skulle sikre dem både debutalbum og Subjektprisen. (Foto: Dev Dhunsi.)
Saken er Undergrunn vinner Subjektprisen for Årets musikkutgivelse.

Dette skulle egentlig ha skjedd på en prisutdelingsseremoni av dimensjoner.

I 2018 arrangerte vi Subjektprisen på Blå, og i 2019 med 500 mennesker til stede på Røverstaden.

Daværende kulturminister Trine Skei Grande har delt ut pris, og Jonis Josef har vært konferansier.

Det mange kanskje har glemt, er at rap-sensasjonen Undergrunn spilte sin andre konsert noensinne der, som et pauseinnslag på Subjektprisen for to år siden.

Nå møter vi dem igjen – denne gangen for å overrekke dem Subjektprisen 2020 i kategorien Årets musikkutgivelse.

Over 6.000 av Subjekts lesere har stemt frem vinnerne.

– Det tok sin tid, sier Gabriel Doria, kanskje bedre kjent som Plaza.

Burde spart dem for totebagen

– Og det føles godt, legger en nøktern Jonas Marstein til.

Han virker å engasjere seg mest om at prisen kommer ut av en Subjekt-totebag som han mener er dårlig for miljøet.

– Det har med energiforbruket bak en totebag å gjøre, kontra en plastpose, sier han.

– Gratulerer likevel!

– Takk. Det er ikke så mange priser å vinne i Norge, sier en stemme blant de seks.

Det syvende medlemmet er litt forsinket. Ja, Jon Ranes, alias Loverboy – han som outes for å være forsinket i Morgenbladets intervju med rapperne også.

Flere av låtene på Årets musikkutgivelse er spilt inn på dette gutterommet. (Foto: Dev Dhunsi.)

Renessanserap

Vi befinner oss i et provisorisk hjemmestudio slæsj gutterom på Kampen i Oslo.

18-åringene bak fenomenet Undergrunn kan fortelle om god feedback.

– Men hvor kommer egentlig albumtittelen «Firenze’s finest» fra?

– Det har ikke noe særlig med albumet å gjøre. Tanken er at vi gjør noe nytt, men bruker gamle ingredienser, sier miljøpoliti Marstein.

– Det er renessansen av et eller annet. Så derfor Firenze.

Subjekts egne anmelder hevdet at albumet var oppkalt etter Firenze som atter en Gucci-referanse; Firenze er jo fødebyen til mange av de italienske motehusene, og Undergrunn er ikke redde for å flagge logoer.

Det hadde de ikke selv tenkt på.

Så man bør kanskje kalle det renessanserap?

– Ja, Morgenbladet uttrykte det sånn. «Renessanserap fra Undergrunnen», svarer manageren fra hjørnet.

Friform-hiphop

– Hva gjør Undergrunn unikt i norsk rap?

– Jeg tror vi skiller oss fra den voksende gangsterrap-bølgen i Norge, sier Plaza, og går inn på det metodiske:

– Vi ankommer studio og har en ganske ustrukturert måte å jobbe på. Det er veldig fritt.

Hva kommer først?

– Som regel er det beaten, men vi skriver alle våre egne vers og leter etter steder hvor versene kan passe, sier Sverre Gudmestad, alias Pus.

Og slik, og etter en hel masse eliminering, ble «Firenze’s finest» til.

– Vi lager masse låter, og når vi får en god følelse av materialet, begynner vi å velge vekk, sier Marcos Haugestad, alias Rik pappa, og fortsetter:

– Det kan være veldig begrensende å ha hele bildet klart for seg fra start. Det er bedre å ikke vite hvor du skal, for så å pakke det sammen.

Hele 20 låter skal ha blitt strøket fra albumet som til slutt endte på ti spor, en utgivelse Subjekts redaksjonelle jury innstilte med blant annet følgende begrunnelse:

«Albumet, på ti spor, drar oss gjennom en dynamisk berg- og dalbane av episke gitarsoloer, techno-rytmer, old school-beats, ballader og what not. «Firenze’s finest» er ren flex».

Gruppens medlemmer kommer alle fra Kampen, Gamle Oslo og Tøyen-området. (Foto: Dev Dhunsi.)

Flytter ut fra muttern

Ser man bort ifra den innestengte luften, og den noe slitne vasken i hjørnet, er det vesle studioet sjarmerende.

Her, på Jonas Marsteins soverom, og for så vidt også på Jon Ranes’ soverom, har flere av Undergrunns låter blitt til, men den tiden er snart over.

– Da blir det masseproduksjon ass, sier en av dem.

På nyåret skal Undergrunn nemlig flytte inn i sitt første helt egne studio, på Ensjø i Oslo, et eiendomsmegler-steinkast unna.

– Gutta har ikke flyttet ut enda lissom så dette blir litt som å ta karrieren helt ut, sier Marstein.

«Klikken» nikker.

– Det blir fint å slippe å tenke på om muttern eller lillesøsteren til Loverboy skal legge seg når vi spiller inn i studio på soverommet hans.

– Fuck dere, da, stormer Ranes mens han braser inn i rommet.

– Jeg har bært det shittet her.

Om så på en forsinket rygg.

Bevisst på image

– Hva tror dere gjør at lytterne er fascinert av dere?

– Jeg tror hele greia handler om …

Manageren tenker seg om.

– Det handler om hvorvidt publikum liker sangen din. Og om de liker deg eller dere som artister.

Og igjen trekker de frem Karpe som fenomen.

– Lytterne elsker alt de gjør, ikke bare den ene gode singelen de slapp. På den måten har de lojale fans som lytter til alt de gir ut. Man må få fansen til å digge hele greien – hele pakken.

– Hva er planene fremover for Undergrunn?

– Vi fokuserer på å ikke forhaste oss. Vi vil være sikre på hva det riktige skrittet er for oss videre, sier Plaza.

Samtalen beveger seg over til mimring over det koronafrie samfunnet, og om turer på Ocean Bar.

Da er det på tide for oss i Subjekt å forlate.

– Har dere noen å takke?

– Vi må takke oss selv, og alle som har vært med på å lage albumet, sier de, og peker på VNMS, Kode.59 og KingSkurkOne.

– Og takk til Herman Hassel for miksingen på noen av låtene.

Juryens nominasjonsinnstilling

Lukk døren, det er keef her!

Da Undergrunn debuterte for offentligheten med et intervju i Subjekt i 2018 møtte de sterk kritikk i kommentarfeltet vårt. De var «rip-offs av 612», og det som verre var.

Et år senere var de, den gang 17 år gamle, ute med millionbangeren «Dr. Plaza».

«Undergrunn fortsatt har mye å gå på. Heldigvis har de god tid», skrev Subjekts anmelder den gangen.

Det var tider. For nå har Undergrunn nemlig fylt 18 år og gitt ut et klapp i trynet av et debutalbum med snarere lite å gå på.

«Firenze’s Finest» er en hjemmesnekret, men gjev rap-utgivelse som oser av musikalitet, humor, humør og … weed-referanser.

Men det er også så mye mer. Albumet, på ti spor, drar oss gjennom en dynamisk berg- og dalbane av episke gitarsoloer, techno-rytmer, old school-beats, ballader og what not. «Firenze’s finest» er ren flex.

Selvsikkerheten er til å ta og føle på, dog med et så stort overskudd at Undergrunn kan dele raust med oss som lyttere. Albumet er et vulkansk utbrudd av svært smittsom og ungdommelig musikkglede.