I Aksel Braanen Sterris dystopiske virkelighetsforståelse er vi fanget i et makabert nettverk av relasjoner hvor alle blør inn i hverandre. Vi er viljeløse skapninger som bare aper etter alle andre, blottet for autonomi og ansvar. Vel, kanskje er røyk, sprit, kjøtt og kyssing både dumt, farlig og irrasjonelt, men det er livet også. Ingen har blitt enige om hva poenget med det hele er, og i denne uvissheten bør vi i sikre et samfunn hvor folk står noenlunde fritt til selv å velge hva som gir dem glede, skriver Pål-Henrik Hagen.
Elitistisk moralisme

Vi er alle virus i Aksel Braanen Sterris dystopiske virkelighetsforståelse

Aksel Braanen Sterri er ikke alene om sin elitistiske moralisme. Blant annet har Det kinesiske kommunistparti i en årrekke jobbet med prototypen av denne formen for sosial kontroll.
Saken er «Vi må tenke mer på vår neste», skriver Aksel Braanen Sterri i Dagbladet. Pål-Henrik Hagen svarer.

Aksel Braanen Sterri er en viktig stemme i norsk offentlighet. Han har evnet å bokstavere ut med sjelden klarhet hvor bekmørkt det kan bli når trygghetsfanatisme får frie tøyler.

25. desember skriver Braanen Sterri i sin faste Dagbladet-spalte at «vi må tenke mer på vår neste». Kommentaren, med tittelen «Vi er alle influencere», lanserer en banebrytende idé om at alle må tenke litt mer på hvordan de oppfører seg. 

Bruken av begrepet «influencer» er her et hipt triks for å formidle en mer avansert idé. Han kombinerer det med samtidens frykt for virus og smitte, og lager en uslåelig blanding som beskriver hvordan vi forpester alle rundt oss med vår usunne og miljøskadelige livsstil.

«Vi er alle virus» kunne man like gjerne titulere artikkelen.

Les også: Når lidelse er en konkurranse blir vi alle tapere

Matematisk etikk 

A. B. Sterri er ingen hvem som helst. På bare 33 år har han rukket å være fast kommentator hos Dagbladet, en tilbakevendende etikkekspert i offentlig debatt, analytiker for Ap, politisk rådgiver og redaktør i Store norske leksikon. Den unge mannens ideer har potensiale til å resonnere dypt inn i maktens korridorer, og bør som sådan tas på alvor. 

Vidunderbarnet har også nylig fullført en PhD i filosofi, med en avhandling om moralske valg. I arbeidet har han tydeligvis erkjent at veldig mange tar elendige etiske beslutninger, og nå har han kvesset det skarpe intellektet sitt for å komme opp med en løsning på problemet.  

Jeg har også studert filosofi, og i min tid på fakultetet la jeg merke til at mange tenkere var mer opptatt av tall enn folk, og synes menneskelighet generelt var en unødvendig kompliserende faktor som bare villeder oss vekk fra fremskrittet.

De savnet to streker under svarene, og ble svimle og uvel av tanken på uvisshet. Deres utvei er en form for teknisk matematisk etikk, hvor beinhard logikk kan redusere flyktige fenomener som valg, ansvar, godhet og ondskap til oversiktlige punkter i en graf. 

Siste skrik i etikkens teknikk er visst å påpeke vår påvirkningskraft, og – noe paradoksalt – samtidig påpeke hvor påvirkelige vi er.

Dr. Sterri introduserer begrepet adferdssmitte, et ord jeg kunne banne på han har stjålet fra memoarene til Joseph Goebbels, men det er mulig han har funnet det på selv. Idéen er såre enkel, og formulert som om han forklarer til et barn.

«De fleste er bekymret for å smitte andre med corona. Men vi bør også være bekymret for andre «virus» vi er bærere av. Starter du å røyke, kan noen i venneflokken ta opp uvanen, aldri bli kvitt den, og dø som femtiåring av lungekreft. Øker du alkoholkonsumet, kan det godt tenkes at noen som er mer sårbar havner på kjøret.»

Lite visste du at hver gang du tar deg en røyk, eller unner deg en kald øl på puben etter jobb, så er du uvettig medskyldig i dine beste venners endelikt, og har ført dem på en grotesk skjebneferd mot en lang, smertefull og tidlig død.

Les også: Aksel Braanen Sterri om rasisme i Etikk og estetikk

Den risikofrie tilværelse 

Og hver gang du fyller fossilbilen din med plastposer, så kunne du like gjerne bare trykket på knappen for klodens tilintetgjørelse. En slik katastrofal kausalitet er ikke innlysende for alle, men mange mangler det iskalde blikk som kan beregne dine handlingers kvalme konsekvenser ned til siste detalj. 

I Sterris dystopiske virkelighetsforståelse er vi fanget i et makabert nettverk av relasjoner, hvor alle blør inn i alle andre, hvor din synd er min synd. Vi er viljeløse skapninger som bare aper etter alle andre, blottet for autonomi og ansvar, bortsett fra når valgene våre gjør uopprettelig skade på vår neste.

Distinksjonen mellom influencer og follower er altså noe vag, men innlegget er tross alt skrevet så selv Dagbladets lesere skal forstå det, så de innviklede detaljene finnes nok i en mer teknisk tekst. På overflaten virker konklusjonen å være at vi er begge, og sånn sett fanget i en grotesk feedback-loop av dårlig innflytelse, hvor alle til slutt er skyldige.  

Men det vonde karmahjulet kan snus, og filosofen har en drøm om Utopia. Et sted hvor alle bidrar sitt, hvor ingen forfaller til skadelige forlystelser, hvor hvert hjerte er rent, og hver kropp fri for lyter. Et sted hvor de evige spørsmål er løst for alle, av ham selv. Du trenger ikke bekymre deg for at forestillingen om idealitet kanskje har en blindsone som vil føre til uante overtramp hvis virkeliggjort, slik lignende ideer har endt opp tidligere. Nei, dette er basert i forskning, i tallenes følelsesløse perfeksjon, båret frem av den rene fornufts skinnende lys. 

Per i dag er vi milevis unna den moralske mestringen som idealsamfunnet krever. Men frykt ikke! Med en sunn dose straff og disiplin, så vil alle innse hva det gode liv egentlig dreier seg om, og føres med stram og rettferdig hånd mot det potensielle paradis som guddommelig logikk har åpenbart for våre overordnede. I dette tilfellet altså den overlegne Hr. Dr. A. B. Sterri, og hans kumpaner i jakten på den trygge, sikre og risikofrie tilværelsen. 

Skyldkalkylen

Hvordan skal vi nå fram til dette forjettede land? For det første må du slutte å tenke at årsak og virkning er så komplekst. Det er ikke verre enn at visse handlinger kan tilskrives en slags sosial skadeverdi, som kan danne grunnlag for et disiplinært system, som igjen kan brukes for å irettesette den ondsinnede sjel som insisterer på å trå utenfor den rette sti.

Vår yppersteprest er tilhenger av en modell hvor syndene skal betales for med en slags postmoderne form for avlat. Som han formulerer det: «Jo mer negativ smittsom atferd du unngår, jo mer vil du gå i pluss. Jo mer du påvirker andre i negativ retning, jo mer vi du gå i minus.»

Halleluja og Amen. 

Dette kunne medføre at alle former for dekadens blir et privilegium forbeholdt de rike, men det er kanskje verdt risikoen. Formynderne vet uansett at fornøyelsene til de mindre opplyste aldri kan ha både plusser og minuser, og vil alltid kunne gjøre en rettferdig beregning av hva som er galt, og hva de skyldige må betale. 

Hvordan denne skyldkalkylen skal tegnes opp er fremdeles noe uklart, men Dr. Sterri har sikkert en skisse parat hvis myndighetene behøver det. Der finner vi kanskje et forslag til hva en behørig bøteleggelse bør være for ulovlig kroppskontakt, en god sigar, en tequilashot og ei pølse i lompe – og alle andre typer uønsket oppførsel som senker standarden på menneskeheten. 

Sosial kreditt 

Kan du se for deg noen ulemper med å straffeforfølge handlinger og livsstiler som ikke stemmer overens med en smal elites pietistiske moral? Noen drawbacks med å bestemme at du bør holdes ansvarlig for en fullstendig spekulativ kalkulering av din adferds smitteeffekt? Ikke jeg heller. 

Egentlig er det bare fantasien som setter grenser for hvor bra ting kan bli, så lenge det onde – som vi har identifisert utover rimelig tvil – kan straffes skikkelig. Én ting er konkrete onder som røyk, alkohol og kjøtt. Men hva med de klassiske dødssyndene, eller vår mentalitet, språk, og tanker?

Latskap fører til hjerte og karsykdommer for deg, og dermed alle du er i kontakt med. Stress er kilde til et vell av fysiske og psykiske sykdommer, og i den grad din råtne holdning bidrar til å øke uroen til omgangskretsen, så må du vel regnes som en slags superspreder av stressrelaterte lidelser. Slikt bør ikke gå ustraffet hen.  

Braanen Sterri og hans akademiske idoler er ikke alene om å tenke i disse baner. Blant annet har Det kinesiske kommunistparti i en årrekke jobbet med prototypen av denne formen for sosial kontroll.

Deres sosiale kredittsystem har geniale løsninger som å gi minuspoeng for ting som å spille for høy musikk, gå på rød mann, eller ikke sortere søpla skikkelig. Eksempler på straff er reisenekt, at barna dine kan nektes opptak på skole, og at informasjonen om deg blir lagt ut på internett, og bilder av deg kan henges opp på offentlige steder, så ingen skal være i tvil om hva slags menneske du egentlig er. 

Når man har ekspertråd som kan definere hva de objektive onder er, så er det vel bare logisk, og teknisk sett etisk, å sørge for å kontrollere menigmann slik at ondene opphører.  

En gal mann og bestemor elsker å røyke

Eksempelet par excellence på et objektivt onde er selvfølgelig røyking, den motbydelige uvanen som helsefantaster har prøvd å utrydde i flere tiår. Men hva betyr det egentlig å slå fast at en viss handling alltid er dårlig? Kan det være noe selv ikke doktorer i etikk har tenkt på?

Her vil jeg tillate meg et par personlige anekdoter. 

Ved årtusenskiftet jobbet jeg som assistent på alderspsykiatrisk avdeling. På den tiden var det fremdeles et trivelig lite røykerom på sykehuset. Jeg var glad i en røyk, og fikk ofte ansvar for å følge de gale inn dit. Spesielt husker jeg én pasient. Han var i 40-åra og hadde tre-fire syndrom, blant annet tung schizofreni. Han var helt borte, snakket til seg selv, gjorde på seg selv, ropte i utide, alt mulig sinnssykt. Dette var en mann omtrent uten glede. Men sigg, det likte han. Noen ganger kom det til og med en form for latter inne på røykerommet. Jeg sluttet i den jobben, men han var låst til det stedet for alltid. Få år senere ble røykerommet stengt, slik at de som er aller nederst på samfunnets rangstige kunne komme på bedre tanker. Pasienter som vår mann ble bare luftet en gang om dagen, så jeg vet ikke hva som ble med røyken og latteren hans. Kanskje de tvang ham til å slutte. 

Min avdøde bestemor var sjuk med leddgikt halve livet, knapt bevegelig sine siste ti år, men en av hennes små gleder var daglig sigarettrøyking. Sykdommen førte til at hun ofte måtte opereres, og etter at hun våknet fra narkosen var gjerne røyk det første hun ønsket seg. Selvfølgelig var det utenkelig at hun kunne gjøre noe slikt i egen sykeseng. Heller ikke kunne den skrøpelige kroppen trilles ut på sykehusets balkong, hvor hun kunne tatt røyken alene i friluft. Nei, hun måtte fraktes ut på gata, en gitt distanse som en eller annen døvblind byråkrat har konkludert er langt nok unna det hellige helseforetakets eiendom.

For meg og mange andre, er dette en ren demonstrasjon av tanke- og hjerteløsheten til åndsforlatte formyndere som ikke forstår konsekvensene av fanatismen sin. Hvis noen mener bestemor i tillegg skulle betalt avlat for hennes lille glede, så vil ikke jeg fordømme den som slokker sigaretten i øyet på futen som krever den inn. 

En stut kan innvende at de aldri burde begynt, eller at røyken bare skadet dem, men stuten har ingen anelse om hvor han er. I noen liv er det langt mellom lyspunktene, og du må bare gripe de få som kommer. 

Moralisme forkledd som vitenskap

Enkelte virker å tro at man kan redusere disse fornøyelsene til en statistisk mulighet for sykdom, eller til det man kan glo på gjennom et mikroskop. Men mens de skjerper blikket ned på cellenivå, eller drømmer seg bort i kalkulasjoner, så har de samtidig stengt hele resten av tilværelsen ute. Der sitter de med en overbevisning om å besitte et gudeaktig oversyn over alle handlingers opphav og ringvirkninger. Hvis du kombinerer dette med makt har vi oppskriften på et autoritært mareritt. 

Kanskje er røyk, sprit, kjøtt og kyssing både dumt, farlig og irrasjonelt, men noen ser det som meningen med livet. For livet er dumt, farlig og irrasjonelt. Du fødes og dør kort tid etterpå, og ingen har klart å bli enig om hva poenget med det hele er. I denne uvissheten bør vi i det minste sikre et samfunn hvor folk står noenlunde fritt til selv å velge hva som gir dem glede. 

Sterris mannevonde innlegg gir oss en tydelig eksplisering av hvordan byråkratmentaliteten kan fordreie samfunnet til et gledesløst sted. For det skal han ha takk. Jeg håper hans klare redegjørelse av sikkerhetstyranniet legger grobunn for at den slags avsindig puritanisme aldri blir gjennomført. Man bør være på vakt når moralisme forkles som vitenskap og objektivitet, og når feighet, frykt, og kontrollbehov skal opphøyes til dyder.