«Breaking kulturjournalistikk» vil nok for mange oppfattes som et slags oksymoron, et språkfenomen der adjektiv og substantiv står i sjokkerende kontrast til hverandre.
Subjekt har bevist at det ikke trenger å være sånn.
Bare i januar har Subjekt breaket saker som er blitt sitert i Aftenposten, VG, Dagbladet, Morgenbladet, Klassekampen, Nettavisen, Vårt land, Vårt Oslo, Avisa Oslo, Utrop, Bergens tidende, Bergensavisen, Telemarksavisa, Romerikes blad, NTB og en rekke nisjemedier som Arkitektnytt, Museumsnytt og Kunstkritikk.
Så hva betyr egentlig det?
Det betyr at Subjekt gjør suksess med å vekke landsdekkende engasjement for den «smale» kunsten og kulturen.
Vi avdekker og informerer i henhold til pressens samfunnsoppdrag og evner å finne gode, viktige og samfunnsnyttige historier på et område mange riksmedier har begynt å neglisjere.
Medietilsynets direktør, Mari Velsand, har svart på innlegget: – Vi har foreslått endringer allerede
Breaking kulturjournalistikk
Selv etter konkurranse fra nyhetsgigantene har vår journalistiske dekning i flere tilfeller vært uten sidestykke.
Når det gjelder det omstridte kunstverket i Rosenkrantz’ gate har vi vært først ute om så å si hver eneste utvikling i saken, og det i konkurranse mot Dagbladet, Avisa Oslo og flere.
Subjekt har vekket ny byutviklingsdebatt som i disse dager ruller videre i Morgenbladet.
Lengre nord konkurrerer vi tett med lokale nyhetsgiganter som Adresseavisen om å dekke konflikten på Kunsakademiet i Trondheim og NTNU først og best.
På toppen av Reddit diskuterer de den ikke ubetydelige spillsatsingen vår.
Dette er bare en liten brøkdel av debattene vi har satt i gang, og vi snakker fortsatt bare om januar.
Vårt journalistiske oppdrag
Nøkkelen til denne redaksjonelle suksessen handler ikke om innovering av journalistikken.
Tvert imot ønsker vi, som uttalt siden den spede begynnelse, å utøve helt alminnelig journalistikk, bare at vi gjør det på kulturfeltet.
Subjekt opererer etter høye presseetiske standarder og skal utøve klassisk skoleflink journalistikk.
Det høres kanskje ut som en kjedelig målsetting, men overraskende nok er dette friskt og annerledes fra det som lenge har dominert innen kulturjournalistikk.
Grunnen til det er at vi ser kontraintuitivt på samfunnsoppdraget vårt, slik som journalistene innen politikk og økonomi.
Der kulturjournalister lenge har trodd at vår viktigste jobb er å bidra til at kulturlivet blomstrer, frykter vi i Subjekt at en slik servil og ukritisk tilnærming vil gjøre kulturlivet en stor bjørnetjeneste.
Kulturjournalister som vil gjøre kulturlivet en ekte tjeneste kan begynne å stille flere kritiske spørsmål, avdekke kritikkverdige forhold og la seg styre av det «dumme» nyhetsteftet.
Kulturlivet drives også av penger og politikk, som videre skaper rom for korrupsjon, maktmisbruk og urett. Fakta, i tillegg til form og farge. Kommersialitet, i tillegg til kulturell kapital.
For i tillegg til den utbredte forståelsen av kulturjournalistikken som en tone og en sofistikert måte å skrive på, arbeider Subjekt for at kulturjournalistikken skal være kritisk og undersøkende. Tilgjengelig og skrevet på et forståelig språk.
Denne forståelsen av kulturjournalistikk er relativt sjelden i både tidsskriftene og riksmediene, noe kultursidene i både lokale og nasjonale aviser og nyhetsbyråer ofte kan være en sørgelig bekreftelse på.
Kulturjournalistikkens imageproblem
Myten om de ukritiske kulturjournalistene konkluderes som sann i medieforsker Cecilie Wright Lunds studie på norske og nordiske aviser (2000).
Rapporten avdekket blant annet at «kildereferansene var spesielt fraværende innen kultur- og underholdningsjournalistikken».
To tredjedeler av de redaksjonelle arealet på dette feltet besto av artikler med ingen eller én kildereferanse.
Flerkildejournalistikk er et sjelden fenomen.
Konklusjonen er dyster lesning:
«Både kulturpolitikere og byråkrater kan tydeligvis drive med sitt virke i fred – med liten risiko for å bli forstyrret av nyhetsorienterte, gravende og kritiske kulturjournalister».
Dette er ikke mening og synsing, det er den faktiske virkelighetsbeskrivelsen og begrunnelsen for at kulturjournalistikken nå lider av et til dels velfortjent imageproblem.
Men siden har noe skjedd.
Great again
Kulturjournalister skal som andre journalister jage nyhetene. Men det har de lenge følt seg for gode for, uttalte jeg i Medier24.
«Veldig fransk», slik presseveteran Trygve Aas Olsen skriver i boken «Kulturjournalistikk» (2014), og fortsetter:
«Kulturjournalister er ikke kulturlivets representanter i journalistikken, de er journalistikkens representanter i kulturlivet».
Premisset er ikke nyanserbart, men binært og svart-hvitt. Så snart journalister mister grepet om hvem de er, vil korthuset rase sammen:
Kulturjournalistikken blir ukritisk koseprat, den mister sin forutsettende tillit og er ikke lenger verken leseverdig, støtteverdig eller publiseringsverdig.
Og det er nok denne formen for journalistikk som stadig forsvinner fra kultursidene i norske aviser.
Er det egentlig så farlig?
Slik Trygve Aas Olsen argumenterer for, bør norske kulturjournalister anstrenge seg for å treffe et bredt publikum – ja, faktisk jage klikkene.
Og dette av journalistfaglige grunner.
Det at kulturlivet er såpass sterkt offentlig finansiert er i seg selv en god grunn til å dekke området kritisk og undersøkende.
Dessverre ser mange ut til å ha gitt opp dette oppdraget.
Men ikke Subjekt. Og vi tror at en utfordreravis som vår inspirerer til kulturjournalistisk utvikling i mediemangfoldet.
Oslo redaktørforenings nominasjon av Subjekt som Årets nyskaper trekker frem at vi skaper ny energi i deler av kulturjournalistikken.
Medietilsynet må se kulturjournalistikkens kursendring
Hvorfor skriver jeg alt dette?
Jo, fordi at vi – som nesten alle andre nyhetsmedier – har tenkt å komme oss inn på Medietilsynets pressestøtteordning.
Dette er en varm ordning som sikrer en stabil og solid inntekt for avisene som ikke går med betydelig overskudd. Slik bidrar den til et reelt mediemangfold, og til aviser som utfordrer milliardkonsernene.
Pressestøtteordningen har en rekke kompliserte krav til journalistisk forankring og tematisk bredde, noe som gjør det svært vanskelig for nye utfordreraviser å oppstå.
I det hele tatt må man ha minst 1.000 abonnenter, noe som vil ta flere år å opparbeide for de fleste.
Det skal ikke være lett heller, men en rekke krav, og kravenes retningslinjer, er bekymringsverdige.
Mykt og hardt
Medietilsynet skal, i motsetning til Kulturrådet, utvise tilnærmet null skjønn. Det betyr at dersom man kvalifiserer til støtte fra Medietilsynet, har du altså krav på det.
I sine retningslinjer for hvordan de vurderer innholdet i nyhets- og aktualitetsmedier åpner de derimot opp for skjønnsmessige vurderinger som i verste fall kan føre til diskriminering av kulturjournalistikken.
Da viser de til medieforskerne Nina Kvalheim og Helle Sjøvaag, som i sin artikkel beskriver forskjellen på såkalte myke og harde nyheter.
Kvalheim og Sjøvåg mener at myke nyheter må forstås som «nyheter med lite meningsfull informasjon», mens harde nyheter må forstås som «noe som bringer noe konstruktivt til den offentlige debatt».
Og dette bruker Medietilsynet som fasit for hvordan de skal vurdere hvilke medier som kvalifiserer til støtte:
«Dette tilsier at fordelingen mellom myke og harde nyheter i innholdstilbudet er et moment som bør tillegges vekt i helhetsvurderingen av om en søker oppfyller kravene til formål og innhold».
Da vil jeg naturligvis være opptatt av å skille mellom kulturjournalistikk og myke nyheter, noe jeg har forsøkt å gjøre med de mange avsnittene over.
Mykt og hardt er tross alt bare metaforer, der de egentlig snakker om lite meningsfull versus konstruktiv og samfunnsnyttig journalistikk.
Og selv om mye av kulturjournalistikken tradisjonelt sett har bestått av koseprat og lanseringsjournalistikk, er ikke dette alle kulturjournalisters skyld.
Denne vurderingen har jeg tillit til at Medietilsynet gjør på en god måte, såfremt de har lagt merke til kulturjournalistikkens kursendring, og de overlevende.
Forskriften bør endres
At Medietilsynet ikke strekker ut en øremerket hånd til kulturjournalistikken skulle jo i utgangspunktet være greit.
Men ikke så snart de gjør unntak for andre.
Som i retten, hvor loven er lik for alle, blir det relevant å se på tidligere og sammenlignbare dommer.
Medier24 og Fiskeribladet er begge nisjepublikasjoner som i utgangspunktet ikke kvalifiserer til den bredden som kreves av Medietilsynets pressestøtteordning.
De har begge kommet inn i varmen, likevel.
Medietilsynet-direktør Mari Velsand uttalte i anledningen følgende:
«Slik Medietilsynet vurderer det, oppfyller ikke Medier24 breddekravet og innholdsvilkårene i forskriften for publikasjonen dekker et avgrenset saksfelt. Det er likevel lang forvaltningspraksis for at riksdekkende nisjemedium innenfor politikk og næringsliv får støtte, selv om de ikke oppfyller breddekravet. Dette gjelder for eksempel avisen Fiskaren. Det er bakgrunnen for at Medier24 får støtte».
Når de først har gjort unntak, taler dette for at selv Medietilsynet er uenig med forskriftene de opererer etter.
Medietilsynet bør få seg nye briller: Spille inn forslag til kulturpolitikerne om å vedta endringer i forskriften så snart som mulig.
Noe annet vil raskt føre til en svekking av tilliten til ordningen, fordi det skaper rom for diskriminerende skjønnsmessige vurderinger.
Medier24 og Fiskeribladet fortjener støtten, så absolutt. Men de har ikke «en bred tematisk dekning fra ulike samfunnsområder», slik forskriften lyder og som Velsand også erkjenner.
Et alternativ er å gi Medier24 og Fiskeribladet like mye som de får, som fortjent, men gjennom en ny og annen ordning hvor flere av oss kvalifiserer.
Det er medievitenskap som ligger til grunn for at Medier24 og Fiskeribladet egentlig ikke faller inn under ordningen.
Man sier at det finnes åtte stoffområder – for eksempel politikk, næringsliv, kunst og kultur, og så videre – en tematisk inndeling av journalistikkens stoffområder som Medietilsynet orienterer seg etter.
De to nisjemediene strekker seg kanskje over to av disse åtte.
Men dersom man tolker disse medienes journalistikk som hard og bred nok til å likevel innfri, skal Subjekts harde og brede kulturjournalistikk også gjøre det.
Ny forskrift bør anerkjenne nisjemediene
Blant de åtte studentene som gikk kulturjournalistikk-emnet på Høgskolen i Oslo og Akershus (nå Oslomet), var jeg den eneste som søkte meg inn her på førstevalg.
Andre havnet her på restplass – fordi de ikke kom inn på krim, sport, klima, og så videre.
At kulturjournalistikken ofte blir sett ned på blant journalistene, er en vond kamel å svelge for mange av oss kulturjournalister.
Vi liker å tenke på oss selv som høyt kvalifiserte individer. Men blant pressefolkene er vi ikke det: Vi leses lite. Kuttes. Er svevende, og så videre. Orienterer oss ikke etter håndgripelige fakta.
Derfor lider kulturjournalistikken av et imageproblem, misforstått som myke nyheter og lanseringsstoff – lite støtteverdig av for eksempel Medietilsynets støtteordning, men også av publisister som finansierer journalistikken.
At kulturjournalistikken dermed forsvinner har vært tema for debatt en rekke ganger de siste årene.
5. desember 2019 skriver Aftenposten at det blir stadig mindre kulturjournalistikk i avisene, og viser til Retrievers forskning på området.
Siden har blant annet kulturredaktør Cecilie Asker argumentert for at «kulturjournalistikkens død» ikke er så alvorlig som flere vil ha det til.
Dette begrunner hun med at kritisk kulturjournalistikk utvikler seg og lever i beste velgående – blant annet i Subjekt.
Hun har helt rett. Men fragmenteringen av «ansvaret» gjelder ikke bare kulturområdet.
Brukernes nyhetskilder blir stadig flere, og nisjeavisene blir ledende på områdene de satser på.
Desto viktigere blir det da at Medietilsynet forstår den nye medievirkeligheten.
Betalingsviljen for nisjemediene er stor, nettopp fordi at det er en ønsket form for journalistikk vi vil se mer av.
De brede mediene er viktige og samlende arenaer, men de stikker ikke alltid like dypt som mange av nisjeavisene.
Dette betyr ikke at nisjeavisene produserer mykere eller mindre viktig journalistikk i samfunnet.
Selv opplever jeg det heller som en helt naturlig utvikling i en stadig mer informert siviliasjon: Vi avdekker mer som følge av at nisjemedier graver mer i de respektive områdene av samfunnet.
Gode, viktige og samfunnsnyttige historier finnes overalt, men det er ikke sikkert at de allmenne redaksjonene er best egnet for å finne dem. For i disse mediene er kanskje stoffområdene samlet under et tak, men den samlede kraften pulveriseres og vannes ut.
I de konsentrerte nisjeavisene ligger nesten alt – unntatt en sikker økonomi – til grunn for bedre journalistikk.
Samlende riksmedier er viktigere enn noensinne, men vi må ikke late som om dagens mediebrukere henter all sin informasjon fra én nyhetskilde.
Alt dette er argumenter for at politikerne bør diskutere grundig og helst falle på beslutningen om å endre Medietilsynets forskrifter til å enten omfatte eller omfavne nisjemediene. Forskjellen på de to er om man skal endre eller lage en ny ordning.
Best gjøres det ved at Medietilsynet spiller inn dette forslaget selv.
Går glipp av innovasjon
Det er mye man går glipp av dersom nisjemediene ikke fanges opp, men jeg kjenner Subjekt best og vil bruke oss som eksempel.
Majoriteten i Subjekts redaksjon er født på 90-tallet, hvilket gjør Subjekt unikt i norsk avissammenheng.
Det gjør også noe med målgruppen vår, da identifikasjon og representasjon er viktige faktorer for tilblivelsen av en målgruppe.
I vår nylig utførte brukerundersøkelse (500 respondenter) kommer det frem at halvparten av Subjekts lesere er under 30 år, dette som følge av at vi også er unge på desk og i felten.
Med andre ord: Mange av våre lesere er blant den voksende andelen unge som ellers ikke leser aviser.
På så måte er Subjekt en svært viktig inngang til både offentligheten og kulturdebattene, og gjennom å insistere på den engasjerende kulturjournalistikken bidrar vi til økt refleksjon, dannelse og toleranse for meningsmangfold og kulturuttrykk i en tid da forståelsen for ytringsfrihetens begrunnelse tidvis svikter.
Vi tør derfor påstå at vi i Subjekt tetter en rekke gap:
Undersøkende og kritisk kulturjournalistikk (studie på norske og nordiske aviser viser at kulturbyråkrater stort sett kan drive med sitt virke i fred), ungdommelig engasjement (stadig færre unge leser aviser) og ikke minst mangfold i redaktørinstituttet (bare 7 av 299 norske sjefredaktører har ikke-vestlig bakgrunn).
Melaninrikt og ungdommelig er på ingen måte konseptet vårt, men disse gapene bidrar vi til å tette i praksis – av hvordan vi i det daglige utøver vårt brede samfunnsoppdrag som nyhets- og aktualitetsmedium, og i kraft av hvem vi er.
Slikt – og det gjelder ikke bare Subjekt – kan man gå glipp av dersom Medietilsynet snart ikke omfatter og/eller omfavner nisjemediene.
I en medievirkelighet der Facebook og Google spiser av det samme annonsemarkedet som oss, trengs det innovasjon også i journalistikken.
Mye sannsynlig er det at det vil komme fra noen av oss som er små og smidige.
