Terminologien fra hiv-epidemien har blitt børstet støv av, og sexarbeidere i Norge omtales som «smittebomber». Av samme grunn kastes de ut av landet. Uavhengig av hva man måtte mene om sexarbeid, må kvinner som selger sex settes på den feministiske dagsorden, mener innleggsforfatterne. (Foto: Lise Åserud/NTB.)
For et inkluderende 8. mars

Derfor stiller vi oss bak en hovedparole for kvinnelige migrant-sexarbeidere

Hovedparolen i kvinnetoget burde vise uforbeholden solidaritet med kvinnelige migranter som selger sex, skriver forfatterne.
Saken er Medlemmer i Initiativet for et inkluderende 8. mars mener årets parole bør handle om kvinnelige sexarbeidere med migrasjonsbakgrunn.

Nylig ble vi kjent med sexarbeider Andy, som sammen med over 50 andre utenlandske sexarbeidere er blitt kastet ut av landet.

I NRK begrunner Utlendingsenheten aksjonen med at sexselgerne visstnok utgjør en smittefare i lys av koronapandemien.

Totalt urimelig

UDIs og politiets klappjakt på migrant-sexarbeidere var tema for feministisk debatt på parolemøtet til 8. mars komiteen i Oslo, 28. januar.

Tross årlig kontrovers rundt paroler om sexarbeid var Kvinnefrontens paroleforslag noe alle parter kunne ha stilt seg bak:

«Smittevernsbot til sexkjøpere – ikke utvis kvinner i prostitusjon!».

Det er totalt urimelig at parten som selger sex skal måtte bære ansvaret for den norske folkehelsen og reduksjon av covid-19 smitte.

Det er videre alvorlig brudd på menneskerettighetslover når sexarbeidere utsettes for vilkårlig arrest og sanksjoner som bortvisning og utvisning, ene og alene basert på politiets skjønnsmessig lovhåndhevelse.

Da vi gikk for at parolen «Sexselgere trenger smittevern mot covid-19 – stopp deportasjonene!» skulle settes opp mot Kvinnefrontens forslag, er det fordi vi mener at det er denne gruppen sexarbeidere og deres kår – og ikke prostitusjonspolitikken som må være i sentrum.

Øredøvende taushet

Siden nedstengingen i mars har Sexarbeidernes interesseorganisasjon (Pion) arbeidet for å rette søkelyset mot den prekære situasjonen mange sexarbeidere havnet i under pandemien.

Sammen med Pro sentret, Antirasistisk senter, Fri Oslo Viken og Skeiv Verden, samt i et nylig fellesopprop med leger, oppfordret vi myndighetene til å inkludere sexarbeidere og andre migranter i smittevernhjelpen, deriblant tilgang til økonomiske ytelser gjennom Nav når smittesituasjonen tilsier at man burde gjøre det.

Ingen burde tvinges til å utsette seg for risiko for å bli smittet, og i et folkehelseperspektiv vil det være fornuftig og målrettet forebygging for å redusere smittespredning.

Tilbakemelding fra helsemyndighetene har vært øredøvende taushet.

Umenneskelig behandling

Justis- og utlendingsmyndighetene har respondert.

Som NRK skriver har politiets utlendingsseksjon i samarbeid med politiets utlendingsenhet og UDI satt seg fore å håndheve smittevernloven, smittevernforskriftene og utlendingsloven.

Terminologien fra hiv-epidemien har blitt børstet støv av, og politiadvokat Andreas Meeg-Bentzen i Felles enhet for utlending og forvaltning, formidler til TV 2 at sexarbeidere er omvandrende smittebomber.

Detaljer som at politiet enda ikke har avdekket en covid-19 smittet sexarbeider, er tydeligvis uvesentligheter for Meeg-Bentzen.

For mens Meeg-Bentzen sender ut pressemelding om arrestasjoner ikler politibetjenter i utlendingsseksjonene land og strand seg rollen som kunder, foretar husransakelser, tar beslag i mobiltelefoner, bøtelegger, arresterer og internerer sexarbeidere i påvente av at straffen skal fullbyrdes.

Det tragiske faktum er at Europas fattige kvinner bortvises og utvises på grunnlag av skjønn og manglende lovhjemmel.

Mot sin hensikt

Vi vet at politiets aksjoner ikke reduserer sexsalg, tvert imot så erfarer vi både i Norge og andre land at de økonomiske konsekvensene av covid-19-pandemien tvinger flere inn i sexarbeidermarkedet.

At sexarbeidere forsvinner fra de synlige delene av markedet, som annonsesteder og byenes bakgater, betyr bare at de har blitt avhengig av profittorientert tredjepart som tar seg godt betalt for å koble selger og kjøper.

For parten som selger sex betyr det mer arbeid, fordi halvparten av inntekten nå går til halliker, og mindre kontroll over egen virksomhet – i tillegg til at de befinner seg i en enda mer isolert situasjon fordi tilgangen til og informasjon om hjelpetiltakene blir borte.

Yndet mål

Tilbake til parolemøtet 8. mars.

Der stemmes det over hovedparoler til 8. mars-toget, og vi så behovet for at parolen retter oppmerksomhet mot parten som selger sex.

Uavhengig av hva man måtte mene om sexarbeid trenger vi at behandlingen av kvinner som selger sex settes på den feministiske dagsorden.

Politiets utlendingsseksjon håndhever ikke Sexkjøpsloven, de streber etter å oppfylle regjeringens målkrav om hvor mange utlendinger som skal sendes ut av Norge.

Utenlandske sexarbeidere som annonserer online eller offline er lett tilgjengelig og har i en årrekke vært et yndet mål for politiets utlendingskontroll.

Covid-19-pandemien har satt både myndighets- og politipraksisen i et enda grellere lys, og det må vi diskutere.

Derfor satt vi parolen «Sexselgere trenger smittevern mot covid-19 – stopp deportasjonene!» opp mot Kvinnefrontens «Smittebot til sexkjøpere – stopp utkastelsene!».

Nedslående svar

Vi tapte hovedparolen, og det er synd.

For det nedslående svaret har kommet fra justismyndighetene: Smittevernhjelp til sexarbeidere er å anse som oppfordring til å jobbe!

Kvinnelige migranter har med andre ord ikke krav på samme beskyttelse som andre kvinner.

Andrès Lekanger (Sexarbeidernes interesseorganisasjon, Pion)

Astrid Renland (Sexarbeidernes interesseorganisasjon, Pion)

Eva Henriksen (Skeiv ungdom, Simu)

Inger Johanne Falk Vanvik (PolyNorge)

Hanna Lein-Mathisen (Oslo Unge Venstre)

Marianne Stølen-Nilsen (lektor og frilanser)