Sist jeg var på en utstilling, som dessverre begynner å bli noen år siden, så ble jeg møtt av en video som viste en mann som runket. Jeg husker at jeg ble stående med øreklokkene og se på og kjenne at det provoserte meg, men at jeg samtidig likte å få lov å reflektere over hvorfor.
En så enkel handling, som de fleste av oss kan komme til å begå i ny og ne, føltes plutselig så angripende gjennom skjermen.
Men jeg liker den følelsen. Jeg liker det å kjenne at jeg får ting å tenke på. At ting blir værende med meg i lang tid etterpå.
Les også: Kastet ut av utstilling for å ha trykket «like» på video
Provosert til å reflektere
Jeg vet ikke om det var god kunst eller ikke. Du trenger jo ikke å jobbe veldig hardt for å finne menn som mer enn gjerne runker for deg. Men det ga likevel en følelse av å bli provosert nok til å reflektere over noe jeg ikke vanligvis tenker på. Og det var tross alt også en trygg setting, i et galleri, med en vert som fortalte om alle verkene og hvem som stod bak.
Jeg kunne selvsagt tatt til Facebook og krevd at videoen aldri burde vært vist. At den aldri burde vært en del av utstillingen. Men hvem er jeg til å bestemme det? Hvem er jeg til å sette terskelen for hva andre skal se og hva andre skal beskyttes fra å se? Om jeg så hadde tatt til Facebook, mener jeg at det likevel hadde vært galleriets oppgave å stå opp for den kunsten de tross alt har tatt inn.
Det er ikke det samme som at kunst ikke bør kunne diskuteres. Men i det øyeblikket man kategorisk bare vil at alt man ikke liker skal bort, så dreper man også diskusjonen.
Les også: På Standard kan du forvente kunst av den hotteste moralisme
Ikke utelukkende negativt
Ja, jeg synes videoen og den medfølgende teksten til Tommy Johansson, Ina Bache-Wiig sin kjæreste, hvor han «kommer ut» som «superstraight» er provoserende.
Den er barnslig, virker lite reflektert og ser ut som noe hvem som helst kunne laget i Windows Movie Maker. Det er absolutt problemstillinger rundt «superstraight» sin kobling til høyreekstreme og så videre, men provokasjon er ikke utelukkende negativt.
Et hvert galleri står helt klart fritt til å avslå verker grunnet lav kunstnerisk kvalitet, men det Standard nå driver med virker bare ødeleggende for dem de tror de beskytter.
Problemet er ikke at folk reagerer. Ei heller at folk raser i Johanssons kommentarfelt, problemet oppstår i det galleriet feiger ut.
Jeg vil bestemme hva jeg skal se
Skal du ta ansvar for å formidle kunst og kultur, må du også stå i det ansvaret når publikum lar seg provosere. Og det er en skummel øvelse.
For i det jeg gir meg selv retten til å definere hva andre skal få se og ikke se, så åpner jeg også for at andre skal få sette den terskelen for meg.
Jeg vil heller kunne gå på et galleri, få servert provoserende kunst, hate det, rase over det, synes Johansson er teit, og så gå videre i livet, enn at en at andre skal bestemme hva som er trygt og utrygt for meg.
