fbpx
Oslos mest oppskrytte galleri: Galleriet Standard begår image-selvmord når de engasjerer seg for «cancel culture». Og når gallerist Eivind Furnesvik skjeller ut billedkunstner Ina Bache-Wiig (bildet) for å ha «dårlig menneskesyn», bør han ta seg enn titt i speilet, skriver Magnus Vanebo og Danby Choi. (Foto: Håkon Borg.)
Lav standard

På Standard kan du forvente kunst av den hotteste moralisme

Gjennom ekskluderingen av Ina Bache-Wiig sier gallerist Eivind Furnesvik at han må gå god for tankegodset (!) til kunstnere han stiller ut, og at galleriet kun kan stille ut kunst som er greit for alle.
Saken er Billedkunstner Ina Bache-Wiig ble først opptatt til en gruppeutstilling for sine kunstverk. Så ble hun utestengt for sine tidligere Facebook-«likes».

I dag åpnet gruppeutstillingen «Paper planes» på Oslo-galleriet Standard, men med én mindre kunstner på plakaten enn de først lovet.

En av de 36 kunstnerne, Ina Bache-Wiig, ble nemlig cancelled dagen før åpning.

Hun ble kastet ut for å ha trykket «like» på en video på Facebook.

Og  intolerant er altså Eivind Furnesvik, galleristen på Standard, som i kjent identitetspolitisk ordbok-lingo ønsker seg et «trygt sted» (safe space) for kunstnerne som stiller ut der*

*Unntatt de han ekskluderer for å skape et trygt sted for de andre.

Hvordan har han tenkt å sjekke opp hva alle kunstnerne han har i stallen har likt på Facebook?

Det kommer han selvfølgelig ikke til å gjøre. Den kostnadseffektive måten å gjøre dette på, blir dermed å være feig og ryggradsløs: utestenge på kommando når noen reagerer.

Og som i dyreriket er det ofte den som er blitt mobbet gjennom hele oppveksten som skal ofres, atter en gang.

Les også: Kastet ut av utstilling for å ha trykket «like» på video

De to verkene som først ble akseptert, og deretter refusert av Galleri Standard. Verkene heter «Rumor has it» og «Mimetic supremacy». (Foto: Ina Bache-Wiig).

Skyter seg selv i foten

Standard er et privat galleri, og de har selvfølgelig lov til å gjøre som de vil, stort sett. Men publikum har god grunn til å være skuffet.

Med ekskluderingen av Ina Bache-Wiig skyter de nemlig seg selv i foten, og de ignorerer eller reflekterer ikke over at slik oppførsel reiser en rekke vanskelige spørsmål.

Når utgjør noen en trussel? Hvilke meninger er det greit at en kunstner innehar? Hvordan skulle en slik utestengelse gjøre stedet mer eller mindre trygt?

Furnesvik sier med utestengelsen at galleriet bare kan stille ut ting som er greit for alle.

Han sier også at dette er noe man ikke burde diskutere, for han var ikke engang mann nok til å ringe Ina Bache-Wiig for å spørre hva hun faktisk mener – han «fant ut av det» helt på egen hånd.

Ikke minst sier han at galleristen må gå god for tankegodset (!) til alle kunstnerne som han stiller ut.

Ina Bache-Wiig ble først tatt opp til utstillingen fordi galleristen, som de fleste andre, var imponert av Bache-Wiigs arbeider. Siden har han snudd. Kanskje på press fra andre kunstnere som deltok i utstillingen, kanskje fordi at han kom frem til denne deprimerende konklusjonen for seg selv.

Uansett så har det vist seg at kunstnerisk kvalitet ikke står høyest på galleriet, men den rådende moralismen.

Dårlig menneskesyn?

Ina Bache-Wiig ble altså kastet ut av gruppeutstillingen for sitt «dårlige menneskesyn», og dette funderer galleristen i at Ina Bache-Wiig likte kjærestens satiriske (og i kjent stil ganske så polemiske) harselas over Pride og andre identitetsbevegelser på Facebook.

Feminister, homofile og lesbiske som i en årrekke har kritisert den politiske Pride-bevegelsen bør faktisk bures inne.

Selvfølgelig ikke.

Her er det kanskje noen som ikke har fått med seg at Pride også må kunne diskuteres, og at minoriteter langt mer sårbare enn den faktiske majoriteten, den som støtter Pride-bevegelsen, mister levebrødet sitt for å uttrykke sine meninger om sexkjøpsloven, transaktivisme og andre temaer som gnisser mot den unektelig mektige og statsbudsjett-forsikrede Pride-bevegelsen.

Det er en helt annen diskusjon, og selv ville vi nok valgt noen andre ord enn Tommy Johansson. Prinsippet er likevel at det må være greit å ha egne meninger om Pride.

Men slik er det altså ikke på Standard, og de føyer seg inn i en rekke av institusjoner som i «godhetens navn» skal svekke meningsmangfoldet i en form og på en måte som vi begynner å bli veldig, veldig godt kjent med.

Synsk lesning av likes

På Standard er det ikke engang innenfor å være en grei kjæreste og trykke «like» på kjærestens Facebook-harselas mot homofestivalen.

I dette tilfellet er det jo ikke engang Bache-Wiig som har uttalt seg kritisk til Pride. Ikke har hun delt innlegget heller. Hun har trykket like. Og hva mener Eivind Furnesvik at han kan lese ut av en slik tommel opp?

De fleste av oss har nok likt mye rart på Facebook og Instagram. Memes som tuller med miljøbevegelsen, høyreradikale og feminister, for eksempel.

Det man ikke vet ut fra et slikt likerklikk, er hvorfor vi likte det.

Ofte består innholdet av mange lag med ironi. Noen ganger liker vi et maleri fordi at en venn har malt det, ikke fordi at det var så fantastisk fint. En mening vi er dundrende uenig med, får også likes noen ganger, rett og slett fordi at det var et friskt og nytt perspektiv. Fordi det er kult med nye innsikter.

Selv trykker vi også følg og liker på politikere over hele spekteret, fordi vi liker å følge dem på Facebook, fortelle algoritmen at vi skal få mer av innholdet, og så videre.

Man må med andre ord være åpne for at man selv tar feil om en annen persons like.

De som har lest Tommy Johanssons innlegg, vil dessuten se at han lanserer et kunstprosjekt sammen med Pride-harselaset, midt oppi der et sted.

Ina Bache-Wiig er Tommy Johanssons kjæreste, og vet nok mye mer om dette prosjektet enn alle oss andre.

Så når Eivind Furnesvik hevder å kunne konkludere i at Ina Bache-Wiig har dårlig menneskesyn følge av en slik like, hevder han at han er synsk.

Dette er faktorer som gjør selvberettiget cancel culture til en veldig ekstrem og lite forholdsmessig reaksjon. Særlig når det kommer fra en gallerist, overfor en kunstner, og når galleristen ikke engang har snakket ordentlig med kunstneren om dette menneskesynet.

I det minste kunne han tatt kontakt for å høre hva Ina Bache-Wiig egentlig mener, men i stedet ringte han Ina Bache-Wiig dagen før åpning for å si at hun ikke skulle være med i utstillingen. Hun skulle ikke hente bildene, de skulle hun få levert hjem i en bil.

Ikke minst sendte galleriet en e-post til de 35 andre kunstnerne for å fortelle at sistemann var blitt ekskludert – en e-post de ikke hadde baller nok til å sende til Ina Bache-Wiig, men som vi har fått tilsendt av flere av de 35 kunstnerne.

Snakk om dårlig stil.

Åtte års universitetsutdanning

Furnesvik og hans galleri er kjent for sin selvhøytidelighet, og det blir ikke akkurat avkreftet når han begynner å ramse opp CV-en sin på Subjekt-journalistens henvendelse om å begrunne utestengelsen av Ina Bache-Wiig: «Jeg har åtte års universitetsutdannelse».

At fire pluss fire er åtte hjelper lite når spørsmålet begynner med hvorfor.

«15 års erfaring med å drive Standard» hjelper heller ikke, når det er elementære tankefeil i resonnementet.

Den første er at kunsten til Bache-Wiig liksom er identisk med Bache-Wiigs meninger. En gallerist med både 15 og 50 års erfaring bør klare å se god kunst for hva den er: god kunst. Hvis kunsten er av høy kvalitet, så er den det – helt uavhengig av hva kunstneren mener på privaten.

Den andre er at Bache-Wiig liksom har menneskefiendtlige meninger. Det er en grov anklage fra en som ikke engang kjenner henne, eller har gjort et grundig forsøk på å bli kjent med henne.

Furnesviks tredje blemme er at han underslår sin profesjonelle rolle for å innta en moralistisk posisjon. Hvem er han til bestemme om andre mennesker har dårlig menneskesyn? Er det ulovlig å være uenig med rådende narrativer?

Når Bache-Wiig ikke en gang får en mulighet til å forklare eller forsvare seg, tyder alt på at «dårlig menneskesyn» heller er en tittel galleriet kan smykke seg med, helt alene i skammekroken de nå hører hjemme i.

Punkt fire. Hvordan vet galleristen at Ina Bache-Wiig «ikke respekterer mennesker», og så videre?

Jo, han har fått galleriet til å saumfare internett for tankekriminalitet, til tross for at kunstneren har gitt galleriet verksbeskrivelser, kontekst og informasjon på forhånd – informasjon de har likt, godtatt og invitert inn til utstillingen.

Furnesviks femte og kanskje styggeste flopp er å gå fra moralisme til økonomi. Bache-Wiig forteller at galleristen, etter innvendinger fra Bache-Wiig, plutselig endret argument, og fikk dette til å handle om at Bache-Wiig kunne være en økonomisk risiko for galleriet, og det er her skoen ser ut til å trykke aller hardest.

Er «alles trygghet» – Standard som et safe space – egentlig snakk om Furnesviks egne lommebok?

Ringer du virkelig en kunstner du selv har invitert på utstilling, for å skjelle henne ut, fortelle henne at hun har dårlig menneskesyn og sende en e-post til de 35 andre om at du har kastet henne ut – fordi at det haster for din egne lommebok?

Dette er en stygg, stygg sak.

Bache-Wiig ville løftet det hele

Det som virkelig gjør saken poetisk er at Ina Bache-Wiig er en kunstner som har blitt mobbet, trakassert og utfryst i oppveksten.

Hvor er hennes trygghet?

Hvis Standard ut av det blå skal påta seg ansvaret til både terapeuter og støttekontakter blir spørsmålet desto mer betimelig.

Bache-Wiig vant en av Subjekts gjeveste priser som Årets kunstner i 2020, for nettopp å problematisere mobbmentalitet, gruppepress og skam – noe hun har kjent på kroppen hele livet.

Ting som historisk har rammet kunstnere, forskere og annerledestenkende i stor grad.

Skammaskene hun avbilder på lerretet har derfor sin perfekte plass på Furnesviks vegger, spesielt fordi han og galleriet hans insisterer på å utøve problemet hun skildrer.

Ingen velfundert avgjørelse

«Jeg har åtte års universitetsutdannelse, har jobbet som journalist og har drevet dette galleriet i over 15 år. Dette er en velfundert avgjørelse», sier Furnesvik til Subjekt.

Dette, mine damer og herrer, er ordene til en mann som har tatt en dårlig avgjørelse han ikke klarer å forsvare intellektuelt.

Her erfarer vi hvordan en ren maktdemonstrasjon ser ut.

Er dette standarden man ønsker seg i samfunnsdebatten og i kunstverden?

En gullstandard er det definitivt ikke. Det er et feigt og patetisk knefall hinsides all profesjonalitet og kutyme. Man ofrer kunsten, og man ofrer mennesker i «det gode menneskesynets» tjeneste.

Den har vi hørt før. Fra folk vi lærer at vi ikke burde lære av.