Onsdag formiddag holdt fagforeningen Norske dansekunstnere et «innspillsseminar om hets og trakassering av kunstnere».
Det var tre timer med appeller om hvordan ytterliggående krefter truer kunstnernes trygghet, og hvordan Are Søberg og Sløseriombudsmannen, Morten Traavik og «Sløserikommisjonen», samt Ytringsfrihetskommisjonen og Kulturytring Drammen bidrar til hets og trakassering mot kunstnere.
Saken er at enkelte kunstnere føler seg hetset av Sløseriombudsmannen, og da regissør Morten Traavik inviterte ham inn til å være med i et teaterstykke for å røre i denne gryten, mente mange at man skulle boikotte alt som var. Både teaterstykket og Ytrinsgsfrihetskommisjonen, for sistnevnte hadde nemlig invitert Sløseriombudsmannen til å snakke for seg.
Til og med Mímir Kristjánson fra partiet Rødt får det glatte lag av scenekunst- og aktivistmiljøet for å i det hele tatt være assosiert med Sløseriombudsmannen. Dette fordi Kristjánsson bidro med et forsvar for offentlig finansiert kunst under sin deltakelse i «Sløserikommisjonen» del 1 i Bergen.
Du kan ikke engang være i samme rom som Sløseriombudsmannen før du får brunbeisende scenekunstnere på nakken.
Kritikk er ikke trakassering
Jeg holdt selv en kort appell på Norske dansekunstneres innspillsmøte, hvor jeg fortalte om en svertekampanje jeg og fire andre studenter ved Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) opplevde i fjor sommer.
Vi ble kalt rasister, nazister, sammenlignet med Brasils president Jair Bolsonaro og kalt «Sian-retorikere». Dette fordi vi ønsket at Khio skulle prioritere kunstfag fremfor politikk. Kampanjen kom i all hovedsak fra kunstnere og andre aktører innad i kunstfeltet – altså ikke fra «ultraliberalister» og «kunsthatere» på høyresiden.
Etter seminaret fortalte jeg Subjekt hvordan jeg opplevde seminaret. På samtidig imøtegåelse skulle Norske dansekunstnere – selv da – kategorisere mine uttalelser som «sterkt problematiske».
Sånn oppleves det kanskje for dem som mener at all kritikk mot kunstfeltet er hets og trakassering.
Tilrettelegger for ufrivillig boikott
Jeg ser på det som sterkt problematisk at Norske dansekunstnere regelrett boikotter Ytringsfrihetskommisjonen og Kulturytring Drammen.
Men at Norske dansekunstnere velger å kjøre eget seminaret samtidig som Ytringsfrihetskommisjonens innspillseminar, er ikke bare problematisk fordi at de tvinger flere til ufrivillig boikott, men at de aktivt går inn for at verken Traavik eller Søberg skal få mulighet til å forsvare seg.
Det var derfor jeg meldte meg på selv. For de gjorde det rett og slett umulig for dem som var invitert til Ytringsfrihetskommisjonens møte å komme med eventuelle appeller på Norske dansekunstneres seminar.
Traavik hadde selv meldt seg på innspillsseminaret til Norske dansekunstnere, men hans taletid var satt til da Traavik selv skulle snakke i Drammen.
Dobbeltmoral
De samme kunstnerne som gjorde en kjempejobb i å forsvare ytringsfriheten i kjølvannet av «Ways of Seeing» er ikke fremmede for å fremme sensur og boikott av «Sløserikommisjonen», Ytringsfrihetskommisjonen og Kulturytring Drammen.
De mener det er riktig å kaste kunstner Ina Bache-Wiig for å ha trykket like på et Facebook-innlegg. De samme kunstnerne som står på barrikadene for Gelawesh Waledkhani forsøker samtidig å hindre Magnus Vanebo i å snakke på et seminar i regi av Khio. Det er ordboksdefinisjonen på dobbeltmoral.
Når det kommer hets og trakassering utenfra står et samlet kunstfelt parat. Når hets og trakassering kommer innenfra er det samme kunstfeltet enten helt stille, eller med på trakasseringen selv.
Likhetskultur
Når styremedlemmer i gallerier og fagorganisasjoner støtter opp under brunbeising og boikott, skal det ikke mye til for å forstå at det lønner seg å trå varsomt om man ønsker innpass i kunstfeltet.
Dette er det også blitt forsket på. I Fritt ord-rapporten «Kunstnere vurderer ytringsfrihet» kommer det frem at likhetskulturen i kunstfeltet innskrenker ytringsrommet og forårsaker selvsensur.
På Khio opplevde jeg at veilederen min skjelte meg ut foran medstudenter og professorer, fordi jeg kritiserte moderne feminisme i eksamensteksten min. Kun én medstudent støttet meg.
Jeg har også hørt utallige historier om kunststudenter som får streng beskjed om hva som er greit og ikke greit å si eller jobbe med. Dette er hva unge kunstnere risikerer å oppleve i sitt første møte med en etablert kunstinstitusjon.
Hvordan skal unge, uetablerte kunstnere med meninger som avviker fra «normalen» i kunstfeltet navigere seg gjennom årevis av denne typen holdninger? Hvordan skal kunstfeltet sørge for at det er takhøyde for uenighet, debatt og faktisk meningsmangfold?
Dette er reelle problemstillinger som prinsippfaste kunstnerorganisasjoner bør motvirke. I alle fall hvis de er for den frie kunsten. Norske dansekunstnere bidrar til det stikk motsatte.
