Palestinas flagg skal vaie fra Oslo rådhus 29. november, på FNs solidaritetsdag for det palestinske folk. For mange er det en bagatell. Det er bare et flagg, og det er bare én dag. Hvorfor blir så mange sinte? Hvorfor bry seg? Om dette ikke var så viktig, ville det åpenbart vært i politikernes interesse å […]
Palestinas flagg skal vaie fra Oslo rådhus 29. november, på FNs solidaritetsdag for det palestinske folk.
For mange er det en bagatell. Det er bare et flagg, og det er bare én dag. Hvorfor blir så mange sinte? Hvorfor bry seg?
Om dette ikke var så viktig, ville det åpenbart vært i politikernes interesse å droppe markeringen. En uviktig ting som skaper mye motstand, er per definisjon politisk uklokt.
Politikerne vil derimot ikke droppe markeringen, tvert imot konkurrerer partiene på venstresiden om å fremme forslaget først. I år vant AP over Rødt.
Det tyder på at spørsmålet slett ikke er uviktig, men må tas på alvor. Markeringen er politisk uklok. Men jeg er usikker på om politikerne skjønner hvorfor.
Les også: På «Dagsrevyen» får Israel skylden for barnebryllup på Gaza. Men tallene var høyere før krigen
Ønsket om å være «gode mennesker»
Bystyrets forretningsutvalg vedtok flaggingen mandag. Flertallet besto av de rødgrønne partiene og partiet Venstre, som mer og mer lever opp til sitt navn.
Det er femte år på rad at flagget vaier fra offisielt hold i Oslo. Byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) frarådet flaggingen. Høyre mener utenrikspolitikk hører hjemme hos Stortinget. Det har de selvsagt rett i, men det er også andre, mer tungtveiende grunner til å droppe stuntet.
Som så mange andre forslag fra norske politikere, kan flagging for Palestina på Oslo rådhus forklares med impulsen om å bli sett på som «gode mennesker».
Alle gode personer støtter vel et undertrykket folk som lider fra en grusom krig? Selvfølgelig. Men der stopper resonnementet. Det er virkelig så grunt.
At å flagge med Palestinaflagget er en god idé, er på ingen måte en naturlig slutning fra å ha empati med palestinerne.
For flagget symboliserer noe mer enn solidaritet med et lidende folk. For mange går tankene til noe helt annet.
Da Hamas begikk et av moderne histories mest grusomme terrorangrep 7. oktober 2023, feiret både terrorister og sivilbefolkningen med det grønne, røde, svarte og hvite flagget. Det samme gjorde muslimer flere steder i Europa.
Flagget har den siste tiden blitt et symbol på noe langt større enn den naive tolkningen tilsier. Det representerer nå også en av de fremste truslene mot sikkerheten i Europa.
Les også: Israelske kunstnere har ingen grunn til å føle seg ivaretatt av Norske billedkunstnere
Flagger for Palestina, brenner ned Paris
Du trenger ikke være jøde for å assosiere palestinaflagget med noe urovekkende. Du trenger egentlig bare å ha fungerende øyne og internettilgang.
Alle som har fulgt med på de voldsomme opptøyene i Frankrike, kan vanskelig ha unngått å se at mange av pøblene veivet det palestinske flagget. Fordi de er gode mennesker? De ser muligens på seg selv som det, mens de brenner ned rådhus, setter fyr på kvinner, angriper politiet, knuser vinduer og plyndrer butikker. Jeg vet ikke. Men jeg vet at denne typen mobbatferd ønsker jeg meg minst mulig av i mine nærområder.
Jo høyere forekomst det er av palestinske flagg et sted, jo høyere er sannsynligheten for at en mobb terroriserer nabolaget. Sammenhengen er åpenbart ikke kausal. Folk kommer ikke til å brenne ned butikker av å se flagget ved Oslo rådhus. Men der det er opptøyer i Europa, er det gjerne også flust av Palestinaflagg.
Hva er forklaringen på denne korrelasjonen? Den ligger i hva flagget representerer, nettopp det som gjør at så mange reagerer på at Oslo rådhus nå skal heise det.
Palestinaflagget er i løpet av de siste årene med krig i Gaza blitt det primære symbolet for bevegelsen som benytter denne konflikten som prisme for hele sitt politiske syn. De bryr seg null og niks om borgerkrigen i Jemen eller nedslakting av kristne i Nigeria, selv om begge disse konfliktene i perioder har hatt høyere sivile dødstall enn Gaza.
Israel mot Palestina passer derimot som hånd i hanske i deres forståelse av verden som inndelt i onde undertrykkere og uskyldige undertrykte.
I alle kriger bruker partene flagg som symboler for sin kampsak. I det som journalist Douglas Murray har døpt «The War on the West», i boken med samme navn (2022), er Palestinaflagget blitt det foretrukne symbolet for den aggressive parten.
I Frankrike ble en legitim protestbevegelse raskt kuppet av ekstreme venstresidegrupperinger, islamister og kriminelle. Disse gruppene har ikke nødvendigvis så mye til felles, annet enn sin primære fiende: Vestlig sivilisasjon.
Les også: Palestina-brus lover å gi overskuddet til krigsofre. Men pengene uteblir
Norske flagg i Norge
Hendelsene i Frankrike er ikke unike. Også i demonstrasjoner i USA i 2024 var flagget hyppig brukt, og også der eskalerte det til vold i flere tilfeller. Det samme har skjedd i flere andre europeiske land, men i mindre skala.
Denne bevegelsen har klare overlapp med det vi er kjent med som «woke», men det er ikke helt det samme. Det vil være mer presist å si at Palestinaflagget er blitt det primære symbolet for antivestlige aktivister. For de skolerte fortroppene er det filosofiske fundamentet likt. Det springer ut av kritisk teori og postkolonial teori ved amerikanske og europeiske universiteter på andre halvdel av 1900-tallet.
Det som imidlertid gjør denne arvtageren til woke skumlere, er evnen til å mobilisere den stadig økende andelen rotløse og misfornøyde unge menn med innvandrerbakgrunn Europa bosetter.
I fravær av en leder eller et politisk program, fungerer felles hat og symboler som samlende elementer. Et flagg er aldri bare pynt. Flagg har til alle tider vist hvem som kontrollerer et territorium.
Da Det hvite hus heiste progress-flagget (prideflagg med trans- og BLM-farger) under Joe Biden, var det et uttrykk for ideologien til regimet.
Når Palestinas flagg heises på Oslo rådhus for femte år på rad, tolkes det som et lignende signal.
Nå er flaggingen nærmest blitt rutine. Det er skapt presedens. Det minner om hvordan regnbueflagget har gått fra et symbol på en konkret politisk kampsak til en identitetsmarkør for en bredere ideologisk gruppering – og til slutt: et fast innslag på offentlige bygg. I dag er det den som stiller spørsmål ved det, som må forklare seg.
Palestinaflagget bør ikke gjennomgå samme utvikling. Ikke fordi jeg avfeier lidelsen til palestinerne eller vil renvaske Israel. Tvert imot er situasjonen forferdelig og Israel har blod på hendene. Men dette er ikke en enkel konflikt der man bare kan putte hele Oslo bys politiske og institusjonelle tyngde bak flagget til én av sidene.
Det setter en uheldig presedens, og åpner for at høyresiden vil svare med samme mynt. La oss holde oss til norske flagg i Norge.
Palestinaflaggets status som markør for antivestlige aktivister har neppe motivert flertallet av politikerne i Oslo bystyre. Muligens er de ikke en gang klar over sammenhengen.
Solidaritet er en dyd. Å flagge for Palestina kan altså være en god idé, på papiret. Helt til man tenker seg om.
Les også: Dette handler ikke bare om Palestina
