«Rolness har tydeligvis problemer med å skille snørr og barter. Det vil jeg borre litt mer i», skriver FRPs Christian Tybring-Gjedde i et debattinnlegg i Subjekt.
Det høres unektelig litt grisete ut. Men stortingsrepresentanten vil med dette forklare ytringsfrihet for meg.
Jeg har nemlig vært frekk nok til å hevde at «det partiet som skryter av å ha et kompromissløst forhold til ytringsfriheten, har et fullstendig prinsippløst forhold til ytringsfriheten». Og jeg viste til historikken – fra en serie boikotter av regionsaviser som ikke dekket FRP slik partiet ønsket, til Listhaugs krav i fjor om at Netflix skulle fjerne en film hun ikke hadde sett.
Men Tybring-Gjedde opererer med et høyst privat og sterkt utvidet ytringsbegrep. Han mener nemlig at brenning av aviser (utført av en sittende justisminister!), krav om advarsel fra arbeidsgiver, eller fjerning av Sas-magasiner, skal defineres som «motytringer».
Til og med hans partifelle Jon Helgheims forslag om at TV 2 skulle fjerne Fredrik Græsvik som USA-korrespondent, er ifølge Tybring-Gjedde et bidrag til demokratiet:
«Men kjære Rolness; det jo nettopp slike aksjoner og oppfordringer ytringsfrihet handler om. Ytringsfriheten gir rom for motytringer. Dette er jo akkurat det som skaper det «uenighetsfellesskapet» Rolness etterlyser.»
Veiene til uenighetsfelleskapet er altså brolagt med sanksjoner og konsekvenser for dem som har brukt sin ytringsfrihet til å kritisere FRP.
Les også: Det er Rolness som bommer på hva ytringsfrihet handler om
Foreslår sanksjoner som motytringer
Ellers skriver Tybring-Gjedde mye som ingen kan være uenig i: «Man stanser ikke en ytring fordi enkelte føler seg krenket.»
Nettopp, men det var akkurat det FRP gjorde – og utrolig nok fikk gjennomslag for – i Sas-saken. Partiet krevde ikke magasinet «skulle rette opp sine feil», slik Tybring-Gjedde hevder, men at magasinet skulle fjernes.
Og i dag er artikkelen om Skandinavias ytrehøyrepartier, skrevet av en anerkjent historiker, fjernet fra internett. Selv om den ikke inneholdt faktafeil.
Så mye for informasjonsfriheten.
Og hvordan er praksisen til partiet som nylig laget en resolusjon mot «krenkelseshysteriet»?
Da professor Frank Aarebrot uttalte at Tybring-Gjedde var fremmedfiendtlig, erklærte FRP-eren at «det både injurierende og svært krenkende for meg». Og at «hans arbeidsgiver burde kalt ham inn, og sagt at den typen udokumenterte utsagn ikke hører hjemme i et åpent og liberalt demokrati.»
Så mye for akademisk frihet.
I 2018 ville erklærte han boikott av Aftenposten, og mente avisen «og andre MSM burde dø i fred».
Så mye for pressemangfoldet.
Les også: Opptatt av ytringsfrihet, men forstår ikke hva den handler om
Minner om en radikal scenekunstner
Trolig er Tybring-Gjedde den mest krenkede representanten for landet mest krenkede parti.
I fjor forlot han stortingssalen nærmest i tårer etter at utenriksminister Ine Eriksen Søreide hadde rettet «sårende, stigmatiserende og belastende beskyldninger» mot ham.
Partiet lar seg også lett krenke på andres vegne.
I desember i fjor sa MDG-leder Une Bastholm at regjeringen brukte penger som «fulle sjømenn». Dette syntes Sylvi Listhaug var provoserende mot «en yrkesgruppe som fortjener stor honnør og som er en viktig faktor for at Norge er en sjøfartsnasjon». Det endte med at Bastheim måtte legge seg flat og be om unnskyldning.
Hva skal man med snøfnuggaktivister på venstresiden, når man har slike ytringsfrihetsriddere på høyresiden?
Tilbake til Tybring-Gjeddes innlegg.
Jeg finner ingenting i hans tekst som ikke enten er selvfølgeligheter eller iøynefallende selvmotsigelser. Det er fristende å sitere C. J. Hambro, som var en legende både som politiker og pressemann:
«I demokratiets navn må det være tillatt for alle til enhver tid å gi uttrykk for den forvirring som hersker i ens hode.»