Kunstnere og kunsten havner ofte i sentrum for de store diskusjonene om ytringsfrihet og dens grenser. Jeg tror det er bra. Det er i alle fall riktig.
Det er på et vis kunstens vesen å havne midt i de store diskusjonene og drakampene i offentligheten. Hva tåler dere? Hva ser dere her? Hva gjør dette med deg? Hører du et ekko her, et fortvilet skrik eller tårevåt stillhet? Dette er ikke en pipe.
Da Hans Jæger ga ut «Fra Kristiania-Bohemen» i 1885, ble den beslaglagt samme dag. Han ble senere dømt til fengsel.
Saksdokumentene i rettssaken er nylig tatt opp som del av Norges dokumentarv. Og her kommer vi til noe av det jeg mener vi faktisk er verre til i dag, enn i 1885.
I saken mot Jæger åpner byretten med en gjennomgang av hvordan Jæger har levd sitt liv og hva han har sagt han tror på. Det er dette som leder opp til at boken er så fæl at den må sensureres.
Det samme ser jeg i de heftige debattene i dag.
Vi så det i «Ways of seeing» (2019), hvor de som ville ha stykket fjernet saumfar alt de kunne finne om aktørene i stykket for å finne «bevis på at dette må fjernes.»
Og vi ser det også i debatten rundt «Sløserikommisjonen» (2021) hvor den sentrale aktøren Sløseriombudsmannen har stått på liste for partiet Liberalistene, og dermed anses som ekstra ille.
De gode og de dårlige, de som kjemper for og de som kjemper mot. De ser ikke ut til å være de samme hele tiden, for de bytter standpunkt og argumentasjon ganske ofte.
Tidligere i år mottok jeg svært alvorlige trusler for å forsvare et kunstverk og ytringsfriheten. En minoritet i Oslo ville ha offentlig kunst fjernet. Et tverrpolitisk Oslo bystyre sa nei. Ytringsfriheten er grunnlovsfestet.
For en uke siden ble jeg bedt om å gå ut mot «Sløserikommisjonen». Det kan jeg ikke gjøre.
Stykket er like lovlig som de andre kunstneriske verkene jeg har nevnt.
Jeg synes stykket er latterlig dårlig, og at Sløseriombudsmannen er en nisse hvor eneste agenda er å latterliggjøre folk. Men å stoppe, eller i alle fall forsøke å stoppe Rødts Mímir Kristjánsson fra å delta i stykket, dét ville vært totalt skivebom.
Kall meg gjerne for en ytringsfrihetsfundamentalist, slik Kristin Clemet gjorde i Civita. Men problemet er ikke at noen mener «alt skal være lov».
Problemet ser heller ut til å være at vi har beveget oss langt bort fra kjernen i prinsippet om ytringsfrihet.
Du skal kunne mene og ytre deg uten å være redd for inngripen og reaksjoner fra statlig og politisk hold.
Der har vi jo gått oss helt vill i det siste, og lengst inn i villfare gikk Erna Solberg da hun kom med sterke beskyldninger mot «Ways of seeing».
Så igjen, nei, jeg vil ikke ta til orde for å verken stoppe kunst eller stenge en side på Facebook. Det som er utenfor grensene av lovlighet, må anmeldes – ikke få politiske reaksjoner.
