fbpx
I juni ble billedkunstner Ina Bache-Wiig kastet ut av en utstilling for å ha trykket «like» på kjærestens kontroversielle Facebook-harselas mot Pride. Det er utålelig, skriver Martin Ellingsen. Han er miljøarbeider på musikk-, dans- og drama-skolen Kristen videregående skole på Vennesla. (Foto: Håkon Borg.)
Utålelig trangt i kunstsektoren

Kunstnerne skal ikke måtte strippe av seg sin identitet og sitt verdensbilde

Det skulle finnes en slags #metoo for dem som har blitt utestengt i arbeidslivet på grunn av indre politikk og utfrysning. Det burde skape et salig leven i kultursektoren, skriver Martin Ellingsen.
Saken er Scenenekt og utestengingskultur brer om seg på kunstfeltet.

Det sies at man ikke skal blande jobb og politikk, men debatten vi nylig har sett om utfrysing, trangsyn og politisk vinkling i det  organiserte kulturlivet tvinger meg til å gjøre nettopp det.

Det er fristende å fokusere på enkeltpersonene som har stått fram om utfrysing i kunst-Norge det siste året, samt å lese dagens kunstdebatt som en rekke individuelle personkonflikter og ideologiske uenigheter, men vi må minne oss på at det ikke er enkeltpersonene som står frem som må betale prisen for de strukturelle problemene og den politiske ensrettingen som vi nå har sett i kunst-sektoren.

Den sanne prisen betales av våre barn og ungdommer, og til sist av samfunnet som helhet.

Les også: Blitz mobiliserer til kamp mot «rasistisk» kunstutstilling

Går utover ungdommen

Jeg jobber på en liten videregående skole der musikk, dans og drama har hovedfokus. Skolen er drevet på et kristent verdigrunnlag, og min rolle der som miljøarbeider på skolens internat gir meg muligheten til å se og bli kjent med hver enkelt elev.

Hver ukedag diskuteres og prates det livlig rundt middagsbordet, slik ungdommer og kunstutøvere gjør. Hver kveld er det samtaler om livet og visvas. Det slutter aldri å slå meg hvilken intellektuell kreativitet, hvilke kritiske evner og hvilket mot disse elevene har. De sitter på budskap som verden trenger.

Det har nylig slått meg at det er disse elevene og unge kunstnerne som betaler prisen for den politiske ensrettingen i dagens kunst-Norge. Mine elever. De guttene og jentene som jeg har sett komme til skolen som barn og forlate den som voksne mennesker, som skal ut i dette miljøet og være profesjonelle skuespillere, dansere og musikere.

Det er en variert gruppe som favner hele det politiske og ideologiske spekteret. Noen er hobby-utøvere, andre er allerede profesjonelle. Viktigst av alt er de mennesker; individer i Guds bilde, med erfaringer, opparbeidet visdom og håp.

Det er altså mine elever, og mange av mine leseres egne barn, som skal finne seg mentorer og nettverk i et sterkt politisk og sterkt ekskluderende kunst-Norge. Det er mine elever, deres ungdommer på 15 til 18 år, som skal ut i dette miljøet og bygge seg en fremtid og en karriere i en yrkessektor som har et faglig og politisk nåløye så hårreisende trangt at det hadde utløst offentlige utredninger om det befant seg innenfor en hvilken som helst annen samfunnssektor.

Det er mine elever og våre talentfulle ungdommer som nå skal måtte strippe av seg sin identitet, sitt verdensbilde og sine meninger for å ikle seg et trangt sett ekskluderende og politisk radikale språklige vendinger på ytre venstreside.

Les også: «Safe space» for meg? Ellers takk

Dette kan vi ikke tillate

Gjør de ikke det, har det vist seg å være nesten praktisk umulig for dem å skape seg en karriere i dagens organiserte kunst-Norge. Det har vi sett mange eksempler på.

Slikt vil jeg selvsagt ikke tillate, og det burde ikke resten av Norge tillate heller.

Våre ungdommer skal få lov til å utdanne seg, få jobber, utvikle nettverk, finne mentorer og kunne påvirke samfunnet som alle andre, uavhengig av om de er politisk radikale på venstresiden eller ikke.

De skal ikke være taperne i ytre venstres kulturkamp, som de blir, når Ina Bache-Wiig mister galleriplass for å ha likt sin kjærestes høyst ufarlige Facebook-post.

De skal kjenne seg trygge på at utdanningsinstitusjonene deres kan forsikre at grunnleggende fagutdanning og studentmiljøet blir fulgt opp og har et minimum av kvalitetssikring.

Men dette kan virke for mye å be om fra det norske kunstfeltet.

Nokut konkluderte nylig med at kvalitetssikring ikke er tilfelle for Khio, en av de mest sentrale kunsthøyskolene i landet. Det er kvaliteten fem tapre kunststudenter har etterlyst siden debatten om avkolonisering av Khio begynte for et år siden. For dette har også de blitt brunbeiset.

Kunst-Norges påstand om at «kritikk» (les; fornuftig politisk og kunstfaglig uenighet) skaper et trangt ytringsrom, er åpenbart feil.

Les også: Kunstner kastet ut av utstilling etter «like»

Om å takle uenighet

Vår skole har et aktivt og levende meningsmangfold, og mange av elevene har sterke ideologiske uenigheter.

Like fullt spiser vi sammen hver dag, vi drar på turer sammen, deler leiligheter og internat.

Ikke bare skaper dette trygghet og en evne til å stå for og forsvare egne meninger, men det hjelper også med å forstå hverandre bedre som mennesker, og samfunnet som helhet. Resultatene vises det i de årlige skolemiljøundersøkelsene; vi er blant de beste skolene i landet hva gjelder mobbing og utestenging. I skolens elleve år har disse tingene vært nærmest ikke-eksisterende.

Det kunst-organisasjonene kaller et farlig arbeidsmiljø er med på å skape et av Norges beste skolemiljø, og det er knapt en eneste uteksaminert elev jeg har snakket med som ikke har listet nettopp elevfelleskapet som det de savner mest fra skolen.

Jeg kan si det høyt; vi har knekt en kode, og jeg utfordrer alle sosionomer til å finne en sunnere modell for å skape «gangs mennesker».

Men det er dette meningsmangfoldet, et meningsmangfold som tør ytres, og leves med, som dagens kunst-Norge nå vil ødelegge.

Politisk og ideologisk ensretting dreper elevenes individualitet, og hva mer er: deres kreativitet. Evnen til å sprenge grenser og gå opp nytt land er kunstens makt og verdi.

Må få slippe å tilpasse sine verdier

Det må være lov for en norsk kunstner å mene noe annet enn den knøttlille meningsmafiaen i sentrum av disse nettverkene.

Det må være lov for norsk ungdom å arbeide innenfor kunstsektoren og å uttrykke seg kreativt uten å bli politisk og ideologisk høns.

Min venn Mads Alexander Haneborg sa det godt nylig:

«Det finnes ingenting mer nedbrytende for sjelen enn å være tvunget til å uttrykke ting en ikke tror på».

Jeg kunne ikke vært mer enig.

Våre ungdommer skal få lov til å være den de er, og like fullt kunne arbeide som kunstnere og utøvere. De skal slippe å måtte tilpasse sine verdier, og sine politiske og ideologiske meninger for å unngå å bli utfryst.

Vi, som samfunn, trenger ungdommens idéer, fandenivoldske vilje og enda-ikke-opparbeidede gangsyn for å bryte nytt land. Vi trenger deres energi, kreativitet og livskraft. Vi trenger ikke atter en generasjon med gamle idéer, nedarvet fra 68-erne, insulert i et trangt og kaldt kunstfelt siden, for så å bli hermet etter av atter en ny generasjon i ett forsøk på å tilfredsstille de med makt til å åpne og lukke dører i dagens kultur-Norge.

Rett lyset på trollene

Det skulle finnes en slags #metoo for de som har blitt utestengt i arbeidslivet på grunn av indre politikk og utfrysning. Det burde skape et salig leven i kunst- og kultursektoren.

Heldigvis er det ingen kunst å sprenge den politiske og ideologiske jernhånden som har tatt over kunst- og kultursektoren.

Måtte vi rette lyset på trollene så de sprekker også i den brede offentlighetens øyne.