Det var en gang en tidsånd i kunstverden, som var så rund i ett og alt at den aldri ble provosert av noe.
Derfor ville mange kunstnere prøve, må vite, men hvor mye de enn prøvde, fikk de ikke annet enn stipender, priser, utsmykningsoppdrag og godord slengt etter seg.
Så var det at Per og Pål og Espen Askeladd også ville ut å friste lykken.
Per og Pål hadde gått på Kunsthøgskolen i Oslo, mens Askeladden bare var en Askeladd.
Da de omsider kom fram til Tidsånden i kunstverdenen, var det Per som først ville prøve å provosere. Han var billedkunstner og bæsjet maling ut gjennom rumpa.
– Interessant, sa Tidsånden, og ga seg til å ramse opp Julia Kristevas psykoanalytiske teorier om abjekter.
– Kyss meg i ræva!, svarte Per.
– Gjerne, svarte Tidsånden, som skrøt av hans institusjonskritikk og ga ham et treårig arbeidsstipend og noen kunstpriser.
– Nei, nå er det sannelig nok!, svarte Per, og slaktet en høne og to grevlinger, mens han onanerte til musikk av ti unge New York-baserte samtidskomponister med femti prosent kvinneandel og sør-samisk bakgrunn.
– For en spennende referanse til Wiener-aksjonistene og nydadaistene!, svarte Tidsånden, og skjenket ham et femårig arbeidsstipend og enda flere priser.
– Ble du ikke provosert nå heller, så gidder jeg aldri å lage noe mer!, svarte Per.
–For en idé!, svarte Tidsånden, og fortsatte:
– Å lage ingenting, det er en negasjonsestetisk handling som nesten aldri har vært gjort før. Det krever så mye filosofisk teori, at du skal få tilbud om et professorat på Kunsthøgskolen!
Bedre gikk det ikke med Pål, må vite. For hvor mye han enn provoserte, lot ikke Tidsånden seg provosere.
Selv ikke da han lagde et teaterstykke med veldig provoserende virkemidler, som forklarte at alle som ikke er anti-rasister egentlig er noen ekle, purketryner av rasister, vanket det noe annet enn stipendier og tilbud om å få sitte i utvalg og komiteer. Og da en gal dame med dårlig smak som ingen i kunstverdenen tok seriøst til slutt klikka, fikk Pål til og med høre hvor modig han var.
Til slutt var det Askeladden sin tur.
– Og hva vil du provosere med da?, spurte Tidsånden i kunstverdenen.
– Dette, svarte Askeladden, og ga seg til å holde narr av hvor umulig det var å provosere Tidsånden i kunstverdenen uten å få noe annet enn priser, godord og stipendier tilbake.
– Nei, nå ble jeg provosert!, svarte Tidsånden i kunstverdenen.
– Ja, og nå er du min!, sa Askeladden.
Men da Per og Pål hørte det, følte de seg så krenket og mobbet og trakassert, at de fikk Tidsånden til å sparke Askeladden ut av kunstverdenen igjen. Og har han ikke kommet tilbake ennå, ja, så går han vel der ute blant folk flest ennå.
