Da koronakrisen brøt ut skrev Michel Houellebecq at gjenåpningen ikke ville kjennetegnes ved en lykkerus. Den ville heller oppleves som det samme gamle, bare litt verre. Et tilfelle hvor dette kan synes å være sannsynlig angår sex og romanse i samfunnet i dag. For dem som er single og lovlydige borgere har koronakrisen sannsynligvis stått i veien for at ens seksuelle lyster skal kunne komme til uttrykk. Alene kan vi onanere, ta på oss selv og nyte, men det er ikke nytelse vi ser etter i møte med sex. Vi vil først og fremst føle at våre lyster er ekte og relevante.
For å føle oss slik er vi tildelt datingtjenester som Grindr og Tinder, apper som skal gjøre det tydelig at vi er klare for et intimt møte. Samtidsfilosofen Srećko Horvat skriver i «The Radicality of Love» (2016) at datingappene, heller enn å fungere som måter å gjenoppdage kjærlighet på, tar del i et marked hvor forbrukere velger ulike sexpartnere. Romansen, heller enn å styrkes, trues av en kultur som i altfor stor grad legger vekt på å gjøre hvert begjær og hver lyst til noe eksplisitt uttrykt. Romansen og muligheten for å anerkjennes finner ikke sted i et slikt klima, men heller i sammenhenger hvor usikkerheter, venting (datingapper gir muligheten for å betale seg til flere swipes) og skilleveggers nedbrytning finner sted.
Les også: Tindringen når nye høyder tross covid-19
Romansens krise
Men med Tinder blir usikkerhetsmomentene ikke til en romantisk og produktiv prosess mellom individer, men innebærer heller et kaldt valg om hvem vi vil se. Når begge parter har foretatt valget foreligger intensjonen tydelig for dagen. Velges vi ikke, så fortsetter vi å lete og blir ofre for store selskaper som kapitaliserer på vår ensomhet. En bevissthet over romansens krise skaper en kynisme i oss, og vi hører stadig ekko av den gemene mann og kvinne som ikke ser etter noe utover et ligg. Et ligg har konnotasjoner til nytelse. Men å tenke at sex handler om nytelse motsies enkelt ved at man like godt kunne onanert hvis nytelsen alene var målet.
Den slovenske filosofen Slavoj Žižek bemerker måten mange nytelsesmidler ikke er nytelsesfulle når vi først møter dem. Sigaretter var ekle, sex var horribelt og alkohol bittert og motbydelig. Vi søkte ikke etter disse for å nyte dem, men siden det ikke var nok at vi alene visste om vårt begjær. Andre mennesker måtte også vite at vi var begjærende vesener, og vårt stadige behov for sex og leting etter nærhet er et godt eksempel på behovet for å gjøre våre begjær anerkjent.
En analogi kan her trekkes til en kjent tanke om ensomheten: Å være ensom er ikke verst når du ikke omgås med mennesker, men når du er blant mange og fremdeles føler deg alene. Samfunnets seksuelle klima passer godt inn i dette bildet, der de fleste ser etter å bli sett. Likevel opplever vi at muligheten for dette er flyktig, stadig forsvinnende og har konnotasjoner til en slags idealisme. Flere har også sluttet å tro på kjærligheten, og vi ser med skepsis på måten romanse fremstilles i eldre filmer og fortellinger.
Tilfeldighetene forsvinner
«I ‘knullekroppenes’ tid er alle mennesker blitt potensielle ‘knullekropper’. Men hva om det vi heller trenger», skriver Horvat, «er en sann gjendefinering av kjærlighet?». Å omdefinere kjærlighet passer i tillegg svært godt med tanke på at det seksuelle markedet har vært på pause gjennom pandemien. Dem som igjen skal engasjere seg i det, vil se det med et nytt blikk, og blikket vil være det samme som før, bare litt verre. Hvis vi skulle definert dagens gjeldende ideologi, ville den vært transparensens ideologi. Tenker vi oss til hva kjærligheten mangler i en tid preget av seksuell gjennomsiktighet, er det tilfeldigheten ved kjærlighet som har forsvunnet.
Alle har vi blitt sultne barn som ser etter et endelig møte med noen vi liker. Vår overdrevne bevissthet om dette, vår eksplisitte leting etter dette gjennom datingplattformer, sørger for at tilfeldighetene ved møtet forsvinner. Vi møter noen som vil ha oss og som vi vil ha. Den franske filosofen Alain Badiou sier at dagens datingkultur ligner mer på forgangne tiders arrangerte ekteskap, heller enn noe som innebærer et fall, et radikalt møte med en skikkelse. Muligheten for at det skal gå dårlig dempes ved at vi på forhånd vurderer hverandre utfra evner, utseende og andre egenskaper, heller enn at disse egenskapene får en verdi i kraft av måten en bestemt person iakttar dem. Sårbarhet, risiko og nakenhet har i så måte blitt erstattet med sikkerhet, transparens og kynisme.
Hvis samfunnet vårt skal kunne se noen som helst mulighet for å gjenfinne kjærligheten, kreves det at man i mindre grad ser etter å kontrollere begjæret vårt. Mange tenker på partnere i forhold til «liga», altså om de befinner seg i det samme nivået som dem selv. Arrangert ekteskap har den likheten med dette i at risikofaktorer blir forsøkt utslettet, slik at det eneste som er igjen er et praktisk møte mellom to interessegrupper.
Infantil kjærlighet
«Infantil kjærlighet følger dette prinsipp: ‘Jeg elsker fordi jeg blir elsket.’ Moden kjærlighet følger dette prinsipp: ‘Jeg blir elsket fordi jeg elsker.’ Umoden kjærlighet sier: ‘Jeg elsker deg fordi jeg trenger deg.’ Moden kjærlighet sier: ‘Jeg trenger deg fordi jeg elsker deg.’», skriver Erich Fromm i «Om kjærlighet» (1956). Vår kyniske datingkultur synes å være fiksert i den første, infantile kjærligheten. Vi vil ha kjærlighet like mye som vi ikke vil risikere å knuses, og forutsigbarheten som apper og overveielser gir oss, bidrar til dette.
«Først i kjærligheten til dem som ikke tjener et formål, begynner kjærligheten å utfolde seg. Betegnende nok er det sentrale objektet for menneskekjærlighet i Det gamle testamente de fattige, den fremmede, enker og faderløse og i siste instans arvefienden, egypterne og edomittene. Gjennom å ha medlidenhet med den hjelpeløse, begynner mennesket å utvikle nestekjærlighet. I sin kjærlighet til seg selv elsker det også den som trenger hjelp, det forsvarsløse og hjelpeløse mennesket.» (Ibid.) Og det er det forsvarsløse mennesket som glemmes midt i den praktiske kjærlighets kalkyle.
En redning vil ikke kunne vise seg før vi er villige til å overvinne vårt behov for å kontrollere fremtiden. For kjærlighet innebærer en risiko mellom to individer. Vi må innse at kjærlighet ikke handler om nytelse, men om noe mye dypere, om å bli anerkjent av en annen. Det er ikke kun våre gode sider som vi vil ha anerkjent, men vårt barnslige og krevende indre. En gjenåpning er en mulighet for å overkomme den kyniske datingtrenden som har pågått de siste årene, hvilket krever at vi er åpne for å leve oss inn i og bli såret av vår potensielle medsammensvorne.
