De rødes dogmatikk

Ideologi er kreativ fiksjon, uavhengig av hvor virkelighetsbasert den er

På slutten av 1980-tallet var artikkelforfatteren, Eyolf Østrem, aktiv i studentpolitikken ved Universitetet i Oslo. Der var han en av dem som stod bak den mystiske skikkelsen Fredriksen, som snudde det studentpolitiske miljøet på hodet – inspirert av de hardbarkede kommunistene i Rød front. (Foto: Privat.)
På slutten av 1980-tallet var artikkelforfatteren, Eyolf Østrem, aktiv i studentpolitikken ved Universitetet i Oslo. Der var han en av dem som stod bak den mystiske skikkelsen Fredriksen, som snudde det studentpolitiske miljøet på hodet – inspirert av de hardbarkede kommunistene i Rød front. (Foto: Privat.)
Ideologien finner alltid på ting, skriver Eyolf Østrem.
Sjanger Dette er et essay. Et essay er en tekst som stiller spørsmål ved kjente forestillinger eller aktuelle saker, og bygger på essayistens personlige erfaringer og refleksjoner.
Saken er I 1987 var den mystiske karakteren Fredriksen i sentrum for et studentparlementarisk opprør ved Universitetet i Oslo.

I 1987 var jeg delaktig i et lite studentpolitisk opprør ved Universitetet i Oslo.

På det tidspunkt fantes det fire partier av betydning i studentpolitikken. Sosialistisk front var størst. De var de snille sosialistene, og de hadde sittet ved makten siden 70-tallet. Sosialdemokratene og det etablerte høyreparti var der, selvfølgelig. Og sist, men ikke minst var det Rød front – de onde, tøffe, hardcore kommunistene.

Selv sklei jeg inn i denne jungelen på et bananskall; jeg ville bare engasjere meg litt, men før jeg visste ordet av det, var jeg NSU-ansvarlig for hele Oslo.

Les også: Ikke noe tankesystem ser ondt ut fra innsiden

Annonse

De rødes dogmatikk

Politisk var jeg selvfølgelig motstander av høyresidens reaksjonære, selvforherligende grunnmodus. Ikke bare fordi høyresiden bød meg imot, basert på intellektuell og politisk analyse – jeg var tross alt 20 og visste alt som var å vite om verden. Ikke bare fordi jeg hadde «grundige» og uantastelige betraktninger, men fordi det var det man var den gang hvis man ikke ville være et undertrykkende imperialistsvin.

Like selvfølgelig var jeg mot de maktkåte sosialdemokratene, alltid kompromissvillige til feil side hvis det kunne tjene deres politiske karriere. De sitter i dag som sjefredaktører og utenriksministre, så noe må de ha gjort rett.

Da var det bare Sosialistisk front og Rød front igjen.

Sos-front var verken onde kapitalister eller ryggradsløse karrierister. De ville det beste for menneskeheten og de undertrykte, men de ville også beholde sin maktposisjon. Det klang ikke helt rent. Jeg fikk meg aldri til å støtte dem.

Rød front var best. De var de kuleste, kompromiss­løse, de var nerdete på en fullstendig ikke-sexy måte, som var meget attraktiv. De ville det beste for samfunnet, koste hva det koste ville. Og de ville det uten egen personlig fordel som drivkraft, og det, om noe, taler for evig til deres fordel.

Så hvorfor ble jeg aldri RF-er?

Jo: De var for sikre i sin sak. De hadde enkle svar på store spørsmål: Hvordan kommer vi fram til hva som er det beste for samfunnet, hvem som er samfunnet, hvem som bestemmer hva som er best for det? Hvordan bestemmer vi hvem som skal ofre hva til hvilken sak, og hvorfor? Det var noe med de rødes dogmatikk (de ville selv, uten skam, kalle det «ideologi»), som var utiltalende, for ikke å overdrive.

Les også: Blitz mobiliserer til demonstrasjon mot kunstutstilling

Fredriksen blir født

Derfor kom Fredriksen på banen.

Fredriksen ble til i forbindelse med et valg i februar 1988. Vi var en gruppe studentpolitikere som alle befant oss i samme situasjon: begge de to frontene – sosialistene og kommunistene – var på frierføtter og ventet på beskjed. Hvem skal vi støtte?

Resultatet ble at vi kollektivt sa nei til begge friere. I stedet ville vi stille opp som gruppe. Ikke som et nytt parti, men som en para­ply for en samling av individuelle, engasjerte mennesker med en ikke nærmere definert posisjon et eller annet sted på venstrefløyen.

Vi trengte et navn, og det ble Fredriksen. Jeg syntes det var genialt: det var en person, en eller annen Fredriksen, men samtidig en hvilken som helst «-sen»-navn-person. Individuelt, men kollektivt – anonymt, men personlig.

Fredriksen fikk en del oppmerksomhet, ikke minst blant de andre studentpolitiske partiene, som jo fortsatt gjerne ville vite hvor mange stoler de kunne regne med i studentorganene. Universitas hadde overskrifter som: «Hvem er Fredriksen?» og «Er Fredriksen stalinist?» (det var han selvfølgelig ikke, men vi ga aldri noe klart svar).

Les også: Denne Blitz-plakaten kan være ulovlig

Ideologi eller ikke?

Jeg var ikke klar over det da, men Fredriksen var – som individ uten annen eksistens enn gjennom det kollektiv han representerte – en symbolsk representasjon av en grunnleggende individualistisk-liberalistisk ideologi om forholdet mellom kollektiv og individ.

På den ene side er det vanskelig å legitimere et samfunn som ikke er basert på forestillingen om det enkelte individs rettigheter. Men på den annen side har individets rettigheter ingen betydning annet enn i møtet med – og særlig: når det kommer i konflikt med – andre individer, altså i kollektivet. Samfunnsfunksjonene er blant annet til for å formidle, formildne eller forhandle i denne konflikten.

Og så er vi tilbake ved spørsmålet om ideologi, og fremme ved det egentlige poenget med denne beretning: Hva er egentlig i veien med ideologier?

«Ingenting!» burde svaret være, hvis man med ideologi mente: «en grundig gjennomtenkt forestilling om verden, med et visst poetisk-kreativt element, så potensialet for å si mer om verden enn hva den direkte empirien tilsier; fremme snarere enn å begrense, men med det konstante forbehold at det nettopp er en poetisk-kreativ forestilling. I praksis betyr det at alt som sies med utgangspunkt i ideologien er et eksperimentelt blikk på verden.»

Les også: «Rasistisk» kunstutstilling utsolgt

Poetisk ideologi

Med andre ord: ideologien finner alltid på ting. Ideologien sier mye mer enn det som kan påvises empirisk. Den sier også mye mindre om den konkrete virkeligheten, fordi den er en kreativ fiksjon, uansett hvor virkelighetsbasert den måtte være. Den skaper en verden eller et idealbilde av den.

En ideologi kommer altså med påstander som er større enn virkeligheten. Det er det ikke noe galt i – det er det ideologier skal gjøre: De er snarveier, ting andre enn en selv har tenkt gjennom, så man midlertidig kan slippe å skulle tenke alt fra grunnen selv. De er utvidelser av erfaringens rekkevidde.

Forskjellen mellom en konstruktiv og en begrensende bruk av ideologier ligger i hvor man henter legitimeringen for dem. Dogmatiske ideologier vil hevde at noen (Karl Marx, Milton Friedman, Jesus, Muhammed) har sett lenger enn oss andre; at ideologien avdekker hvordan det egentlig er.

Poetiske ideologer vil i stedet si: «her er et utkast til hvordan det eventuelt kan være, hvordan det kanskje kan bli, med utgangspunkt i et poetisk, dvs. skapende, blikk på tilværelsen» – og bak dette ligger en bevissthet om at det hele «bare» er dikt og forbannet løgn. Men også om at en diktet tilværelse – det vil si en gjennom drøm beriket visjon om hvordan vi tar oss fra der vi var og dit vi vil, for å parafrasere «Til ungdommens» sjelden hørte vers – er bedre enn en drømmeløs søvn.

Les også: Med disse herlige brillene på nesen vil du forstå kulturkrigen

Forståelig motstand

Den nesten paranoide motstand mot «ideologiene» som har gjort seg gjeldende siden 80-tallet og murens fall, er forståelig; helt siden termen ble oppfunnet under den franske revolusjon, har den svingt mellom å representere noe grunnleggende positivt (basert på troen på det gode i mennesket) og noe grunnleggende negativt (basert på ideologienes hang til ensretting og dogmatisme).

Og her er vi ved kjernen av problemet med ideologibegrepet, som Fredriksen prøvde å råde bot på så godt han kunne, og som det er verd å minne om også i dag, for eksempel når det diskuteres begrensninger i ytringsfriheten:

Man kan ikke støtte seg på en ideologi. Hvis man tror at man gjennom en ideologi får bedre grep om sannheten, at det egentlig bare er én måte å være fornuftig på, så havner man fort i den ene grøften, den som består av dogmatisme og en nærmest religiøs tro, som fritar en fra behovet for å tenke selv, fra behovet for å oppfinne hjulet og den dype tallerkenen igjen og igjen, eller i hvert fall fra å reflektere over hvorfor hjulet egentlig er rundt.

Omvendt løper en ukritisk ideologikritikk noe av den samme risikoen, bare til den andre grøften, gjennom å frasi seg retten til å kikke tidligere tiders hjulkonstruktører over skulderen og kopiere deres arbeids­tegninger – og rette i dem der det trengs.

Så vel som for forsvaret og som angrepet på ideologiene medfører det med andre ord risiko. Fredriksen prøvde å gå midt i veien. Det er sikkert også farlig, og jeg vet ikke om han hadde rett, men jeg likte ham ganske godt.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar