I 1987 var jeg delaktig i et lite studentpolitisk opprør ved Universitetet i Oslo.
På det tidspunkt fantes det fire partier av betydning i studentpolitikken. Sosialistisk front var størst. De var de snille sosialistene, og de hadde sittet ved makten siden 70-tallet. Sosialdemokratene og det etablerte høyreparti var der, selvfølgelig. Og sist, men ikke minst var det Rød front – de onde, tøffe, hardcore kommunistene.
Selv sklei jeg inn i denne jungelen på et bananskall; jeg ville bare engasjere meg litt, men før jeg visste ordet av det, var jeg NSU-ansvarlig for hele Oslo.
Les også: Ikke noe tankesystem ser ondt ut fra innsiden
De rødes dogmatikk
Politisk var jeg selvfølgelig motstander av høyresidens reaksjonære, selvforherligende grunnmodus. Ikke bare fordi høyresiden bød meg imot, basert på intellektuell og politisk analyse – jeg var tross alt 20 og visste alt som var å vite om verden. Ikke bare fordi jeg hadde «grundige» og uantastelige betraktninger, men fordi det var det man var den gang hvis man ikke ville være et undertrykkende imperialistsvin.
Like selvfølgelig var jeg mot de maktkåte sosialdemokratene, alltid kompromissvillige til feil side hvis det kunne tjene deres politiske karriere. De sitter i dag som sjefredaktører og utenriksministre, så noe må de ha gjort rett.
Da var det bare Sosialistisk front og Rød front igjen.
Sos-front var verken onde kapitalister eller ryggradsløse karrierister. De ville det beste for menneskeheten og de undertrykte, men de ville også beholde sin maktposisjon. Det klang ikke helt rent. Jeg fikk meg aldri til å støtte dem.
Rød front var best. De var de kuleste, kompromissløse, de var nerdete på en fullstendig ikke-sexy måte, som var meget attraktiv. De ville det beste for samfunnet, koste hva det koste ville. Og de ville det uten egen personlig fordel som drivkraft, og det, om noe, taler for evig til deres fordel.
Så hvorfor ble jeg aldri RF-er?
Jo: De var for sikre i sin sak. De hadde enkle svar på store spørsmål: Hvordan kommer vi fram til hva som er det beste for samfunnet, hvem som er samfunnet, hvem som bestemmer hva som er best for det? Hvordan bestemmer vi hvem som skal ofre hva til hvilken sak, og hvorfor? Det var noe med de rødes dogmatikk (de ville selv, uten skam, kalle det «ideologi»), som var utiltalende, for ikke å overdrive.
Les også: Blitz mobiliserer til demonstrasjon mot kunstutstilling
Fredriksen blir født
Derfor kom Fredriksen på banen.
Fredriksen ble til i forbindelse med et valg i februar 1988. Vi var en gruppe studentpolitikere som alle befant oss i samme situasjon: begge de to frontene – sosialistene og kommunistene – var på frierføtter og ventet på beskjed. Hvem skal vi støtte?
Resultatet ble at vi kollektivt sa nei til begge friere. I stedet ville vi stille opp som gruppe. Ikke som et nytt parti, men som en paraply for en samling av individuelle, engasjerte mennesker med en ikke nærmere definert posisjon et eller annet sted på venstrefløyen.
Vi trengte et navn, og det ble Fredriksen. Jeg syntes det var genialt: det var en person, en eller annen Fredriksen, men samtidig en hvilken som helst «-sen»-navn-person. Individuelt, men kollektivt – anonymt, men personlig.
Fredriksen fikk en del oppmerksomhet, ikke minst blant de andre studentpolitiske partiene, som jo fortsatt gjerne ville vite hvor mange stoler de kunne regne med i studentorganene. Universitas hadde overskrifter som: «Hvem er Fredriksen?» og «Er Fredriksen stalinist?» (det var han selvfølgelig ikke, men vi ga aldri noe klart svar).
Les også: Denne Blitz-plakaten kan være ulovlig
Ideologi eller ikke?
Jeg var ikke klar over det da, men Fredriksen var – som individ uten annen eksistens enn gjennom det kollektiv han representerte – en symbolsk representasjon av en grunnleggende individualistisk-liberalistisk ideologi om forholdet mellom kollektiv og individ.
På den ene side er det vanskelig å legitimere et samfunn som ikke er basert på forestillingen om det enkelte individs rettigheter. Men på den annen side har individets rettigheter ingen betydning annet enn i møtet med – og særlig: når det kommer i konflikt med – andre individer, altså i kollektivet. Samfunnsfunksjonene er blant annet til for å formidle, formildne eller forhandle i denne konflikten.
Og så er vi tilbake ved spørsmålet om ideologi, og fremme ved det egentlige poenget med denne beretning: Hva er egentlig i veien med ideologier?
«Ingenting!» burde svaret være, hvis man med ideologi mente: «en grundig gjennomtenkt forestilling om verden, med et visst poetisk-kreativt element, så potensialet for å si mer om verden enn hva den direkte empirien tilsier; fremme snarere enn å begrense, men med det konstante forbehold at det nettopp er en poetisk-kreativ forestilling. I praksis betyr det at alt som sies med utgangspunkt i ideologien er et eksperimentelt blikk på verden.»
Les også: «Rasistisk» kunstutstilling utsolgt
Poetisk ideologi
Med andre ord: ideologien finner alltid på ting. Ideologien sier mye mer enn det som kan påvises empirisk. Den sier også mye mindre om den konkrete virkeligheten, fordi den er en kreativ fiksjon, uansett hvor virkelighetsbasert den måtte være. Den skaper en verden eller et idealbilde av den.
En ideologi kommer altså med påstander som er større enn virkeligheten. Det er det ikke noe galt i – det er det ideologier skal gjøre: De er snarveier, ting andre enn en selv har tenkt gjennom, så man midlertidig kan slippe å skulle tenke alt fra grunnen selv. De er utvidelser av erfaringens rekkevidde.
Forskjellen mellom en konstruktiv og en begrensende bruk av ideologier ligger i hvor man henter legitimeringen for dem. Dogmatiske ideologier vil hevde at noen (Karl Marx, Milton Friedman, Jesus, Muhammed) har sett lenger enn oss andre; at ideologien avdekker hvordan det egentlig er.
Poetiske ideologer vil i stedet si: «her er et utkast til hvordan det eventuelt kan være, hvordan det kanskje kan bli, med utgangspunkt i et poetisk, dvs. skapende, blikk på tilværelsen» – og bak dette ligger en bevissthet om at det hele «bare» er dikt og forbannet løgn. Men også om at en diktet tilværelse – det vil si en gjennom drøm beriket visjon om hvordan vi tar oss fra der vi var og dit vi vil, for å parafrasere «Til ungdommens» sjelden hørte vers – er bedre enn en drømmeløs søvn.
Les også: Med disse herlige brillene på nesen vil du forstå kulturkrigen
Forståelig motstand
Den nesten paranoide motstand mot «ideologiene» som har gjort seg gjeldende siden 80-tallet og murens fall, er forståelig; helt siden termen ble oppfunnet under den franske revolusjon, har den svingt mellom å representere noe grunnleggende positivt (basert på troen på det gode i mennesket) og noe grunnleggende negativt (basert på ideologienes hang til ensretting og dogmatisme).
Og her er vi ved kjernen av problemet med ideologibegrepet, som Fredriksen prøvde å råde bot på så godt han kunne, og som det er verd å minne om også i dag, for eksempel når det diskuteres begrensninger i ytringsfriheten:
Man kan ikke støtte seg på en ideologi. Hvis man tror at man gjennom en ideologi får bedre grep om sannheten, at det egentlig bare er én måte å være fornuftig på, så havner man fort i den ene grøften, den som består av dogmatisme og en nærmest religiøs tro, som fritar en fra behovet for å tenke selv, fra behovet for å oppfinne hjulet og den dype tallerkenen igjen og igjen, eller i hvert fall fra å reflektere over hvorfor hjulet egentlig er rundt.
Omvendt løper en ukritisk ideologikritikk noe av den samme risikoen, bare til den andre grøften, gjennom å frasi seg retten til å kikke tidligere tiders hjulkonstruktører over skulderen og kopiere deres arbeidstegninger – og rette i dem der det trengs.
Så vel som for forsvaret og som angrepet på ideologiene medfører det med andre ord risiko. Fredriksen prøvde å gå midt i veien. Det er sikkert også farlig, og jeg vet ikke om han hadde rett, men jeg likte ham ganske godt.
