Stoltenberg er antageligvis så profesjonell at han ikke vil la personlig skjønn eller politiske hensyn påvirke hans beslutninger i sjefsposisjonen i Norges bank. Tildelingen av stillingen er likevel problematisk.
I sluttrapportene for de to store maktutredningene fra Gudmund Hernes (1983) og Øyvind Østerud (2003) pekes det på samme tendens: Det er stadig lettere for kontaktrike, velutdannede nordmenn i eliteposisjoner, fortrinnsvis menn, å hoppe fra toppstilling til toppstilling i norsk embetsverk og næringsliv. Dette medfører et stadig mer velflettet nettverk mellom individene i samfunnets toppsjikte som over tid institusjonaliseres.
Det vil si at miljøet blir preget av sine egne normer, sosiale konvensjoner og regler. Dette skaper til slutt en sosial sfære som skiller seg betydelig fra brorparten av befolkningen. Dette er en stillegående prosess som ikke gir seg til kjenne annet enn i en kollektiv ryggmargsrefleks som forteller oss at noe er galt. Denne refleksen tror jeg flere har kjent etter regjeringens beslutning i dag.
Les også: Det finnes over 1.000 ledige stillinger bedre egnet for Jens Stoltenberg
Stolleken
Kanskje representerer utdelingen av posisjonen til Stoltenberg et generasjonsskifte i Arbeiderpartiet. At velutdannede og kontaktrike menn leker stolleken med maktposisjoner i norsk samfunnsliv, er langt fra Gerhardsens drømmer om et likeverdig og klasseløst Norge.
Partiet står fortsatt for disse verdiene, i hvert fall på papiret. Mon tro om det gir utslag på meningsmålingene? Kanskje ikke, kanskje de bare sitter igjen med en følelse om at Arbeiderpartiet har sklidd et lite hakk lenger fra de verdiene de er ment å representere: Like muligheter for alle, uavhengig av sosial bakgrunn og kjønn.
Utnevnelsen av Stoltenberg handler om nokså klare prioriteringer. Enten valgte man den faglig sett best kvalifiserte kandidaten, som var Ida Wolden Bache, eller så valgte man Stoltenberg, fordi han var Stoltenberg. Man valgte Stoltenberg selv om man visste dette vil skape polarisering, svekket tillit, og regelmessige spørsmål om inhabilitet rundt hvert eneste møte der Støre og Stoltenberg kommer til å være uenige.
Slike møter kan det tenkes det blir mange av i kommende år, der det ventes høyere renter, høyere olje- og energipriser og konsumprisvekst, samt lavere avkastning fra oljefondets aksjeandel. Alt dette fordrer mulige interessekonflikter i det som blir harde pengepolitiske beslutningsprosesser. Gulvet kunne like gjerne blir forvandlet til eggeskall. Her er det bare å håpe at mediene gjør sin jobb, og holder Stoltenberg og hans politiske kolleger og kontakter på tå hev i årene som kommer.
Les også: Munch-salen på Nasjonalgalleriet bør byttes ut med samisk kunst
Merkelig
Det ser ufint ut at lederposisjonen i Norges bank ble tildelt til det som i norsk kontekst er politikeren over alle politikere. En mann med et nettverk som matcher få andre. I en tid der ulikhetene vokser, og sosialdemokratiske partier burde bygge etterspurte broer mellom samfunnslagene. Ikke minst ser det merkelig ut fordi vi hadde en annen kandidat med større økonomifaglig tyngde.
Hensynet til det som fra sidelinjen ser ut som kameraderi og tydelig inhabilitet ser ut til å ha måttet vike for en AP-elite som over tid er sklidd inn i et stadig mer velflettet norsk elitenettverk. Der er kanskje ikke menighetens dempede kvaler så viktige.
Les også: Et argument for radikal ytringsfrihet
Peder Nyeggen er student og redaktør i studentavisen Lanx Satura
