Tidligere denne uken publiserte Subjekt et debattinnlegg av Ragnar Hertzberg Næss. Siden har debatten gått friskt på sosiale medier, men den handler skuffende lite om innholdet i saken.
Næss’ innlegg handler om at enkelte stempler kritikere av jødedommen som antisemitter for å stilne dem. Anklager om antisemittisme kan dermed brukes politisk, mener Næss.
Problemstillingen kjenner vi igjen fra andre følsomme debatter, der enkelte tyr til å stemple sine meningsmotstandere som «rasist», «transfob» og så videre, i stedet for å imøtegå de faktiske argumentene. Næss mener dette resulterer i en offentlighet som ikke er interessert i konstruktive samtaler.
Moralsk fortreffelighet
Det kan selvfølgelig hende at innlegget inneholder en og annen punktlig feil. Disse kunne man i så fall imøtegått og irettesatt. Men innlegget er ifølge flere kritikere på sosiale medier noe som ikke burde vært publisert i det hele tatt. Enkelte temaer i samfunnsdebatten skal liksom bare heves over kritikk.
En av de som mener dette, er Bård Larsen. Han er historiker, tidligere ansatt på HL-senteret og rådgiver i den liberale tankesmien Civita. På sin Facebook-profil hevder han at «Subjekt er i ferd med å tippe over i ugreit terreng», men han argumenterer ikke stort utover dette. Siden har Civita bestemt seg for å ikke lenger sende inn faste, månedlige innlegg til Subjekt.
Det er selvfølgelig ikke et brudd på noen lov, det er bare litt smålig fra noen som selv lever av å mene ting i det offentlige ordskiftet. Ikke minst så er det uprinsipielt fordi det ikke ser ut til at Larsen forstår at frie medier med stor takhøyde for hvem som får komme til orde vil innebære at man ikke alltid er enig med ytringene som publiseres.
Sannsynligvis vil man støte på utsagn og holdninger man rett og slett ikke liker, og det burde jo være greit? Det vet Larsen og hans selvuttalt liberale venner godt.
Men de virker kun å være liberale når det gavner dem selv. Larsen tyr selv til antisemittstempelet når det gjelder Ragnar Hertzberg Næss og Hans Olav Brendberg, som forsvarte seg mot lignende anklager tidligere i år. Den liberale høyborgen tar seg ikke engang tid til å underbygge slike alvorlige anklager mot sine meningsmotstandere, ikke med annet enn sin egen autoritet og moralske fortreffelighet.
Guilt by association
Larsen kunne eksempelvis valgt å imøtegå Næss’ tekst på en saklig måte. Han er av Subjekt blitt invitert til å bidra til debatten med et svar. Der kunne han plukket argumentene fra hverandre, presentert andre kilder, kommet med mer overbevisende poenger og forfektet «bedre» holdninger. Det vil han ikke.
Det eneste Larsen gjør er å bruke guilt by association mot frie medier som publiserer noe han selv ikke liker, i tillegg til å implisere lugubre motiver hos skribentene. Han går med andre ord etter budbringeren, rett og slett fordi at han ikke orker å argumentere mot sin meningsmotstander.
Hersketeknikker skal ikke definere debatten
At Næss får ytre seg er et eksempel på en fri presse med takhøyde for ulike meninger, og et levende meningsmangfold burde anses som tillitsvekkende. I Larsens verden blir dette absurd nok til det stikk motsatte: et utgangspunkt for å svekke tilliten til mediene – skyte budbringeren, med andre ord.
Det kan også hende at Næss tar fullstendig feil, og jeg vet at mange i Subjekt er kritiske til hans ståsted. Det endrer imidlertid ikke det faktum at hans debattinnlegg, i seg selv, har en saklig tone og enkelte poenger. Hvis ikke er man som kjent også velkommen til å kritisere dette i samme avis. Det er nettopp denne meningsbrytningen Subjekts prosjekt er forankret i.
Men at Larsen og mobben på Twitter ikke liker det de leser er hverken et argument mot Næss’ tekst eller mot at pressen skal utøve samfunnsoppdraget sitt. Et samfunnsoppdrag som er mye viktigere enn personlige følelser. Slik gjør de seg selv til eklatante eksempler på akkurat den ukulturen Næss beskriver. En ukultur hvor hersketeknikker får definere debatten.
Denne formen for demokratisk latskap er nedlatende overfor Næss, leserne og overfor liberale prinsipper de burde være prinsipielle forsvarere av.
Den liberale høyborgen slår sprekker
Hvis temaer generelt og personer spesielt skal holdes utenfor den offentlige debatten på bakgrunn av at noe bare «er» hevet over kritikk, går vi et usunt og uinteressant ordskifte i møte.
Man kan spørre seg hva som skjer når garvede liberalere så enkelt og så ukritisk kaster prinsippene sine under bussen. På et blunk blir man autoritær mot «uakseptable» minoritetsperspektiver. Perspektiver som i Næss’ tilfelle er underbygget med argumenter, som refererer til kilder og som ikke minst er helt lovlige.
At folk som lever både av fri tanke og frie ord gjør seg selv til medløpere for en slik tendens er like merkelig som det er uklokt. Når dette også kommer fra liberalt hold, tyder det på at den liberale høyborgen har begynt å slå alvorlige sprekker. Kanskje er det det man ser, at den er i ferd med å bli byttet ut. For der selv de liberale rådgiverne ikke strekker til, finnes det heldigvis prinsipielt liberale redaktører. Helt sikkert også offentlige stemmer som orker å gjøre jobben sin.
