Et problem med akademisk formidling er at ulike fagdisipliner har blitt så dyptgående og kompliserte at formidling og tverrfaglighet visstnok er blitt mye vanskeligere. Vi savner de gamle generalistene.
Hilde Vinje viser at det motsatte fortsatt er mulig. Hun beviser en gammel sannhet: fagfolk som virkelig har forstått noe, evner å forfatte seg i korthet. «En svale gjør ingen sommer. Filosofi om lykke» er en kort og meget fin bok som forklarer komplekse og gamle tanker om lykke.
Vinje evner å formidle og mene noe, hun filosoferer seg ikke bort i lange og dype nyanser. Ved å henvise til Aristoteles sine dygder får hun frem hvor viktig den gylne middelvei er. For eksempel egenskapen overbærenhet – som står mellom det å være oppfarende og steil, og det å være underdanig. Slike dygder, eller moralske karakteregenskaper, er viktige for å mestre det å leve et godt og lykkelig liv. Overbærenhet kan også sies å være noe vi trenger mer av i et tidvis polarisert ordskifte.
Les også: Røe Isaksen er en formidabel formidler, men byr på et problem
Betydningen av erfaring
Ifølge Vinje mente Aristoteles at unge ikke kan ha talent i visdom. Til det trengs erfaring, og det kan bare oppnås over lang tid. Dette poenget burde Vinje dvelt litt mer ved. Erfaring er nemlig noe flere mener er undervurdert i vår tid. Spesielt blir unge i politikken kritisert for å mangle erfaring.
Kritikken kan selvsagt være berettiget, men erfaring som ikke kobles til andre karaktertrekk, eller dygder for å si det med Aristoteles, blir fort en tom erfaring. Det gjelder spesielt i politisk sammenheng. Man har kanskje erfart hva som skal til for å mestre spillet eller erobre makten, men man har glemt hva man gikk inn i politikken for å kjempe for. Slike politikere fortjener ikke å bli gjenvalgt – til tross sin erfaring.
En slik mer karakterløs tilnærming til erfaring kan også gjelde på andre områder i livet. Hvem har ikke møtt en som er eldre, og som sier han har erfart at det ikke nytter, eller at man først og fremst bør passe seg og sitt. Slik erfaringsbasert livsvisdom strider mot det synet på lykke som Vinje ellers legger frem.
Vilje og evne til å leve et sammenhengende og godt liv med nære vennskap og gode gjerninger for andre i fellesskap, er det som bidrar til lykke – ikke søken etter umiddelbar og rent individualistisk nytelse. De Aristoteliske poengene peker fremover mot Viktor Frankl og hans gode poeng om at meningen med livet er å bety noe for andre. Det er det som gjør oss lykkelige. Men Vinje nevner ikke Frankl. Hun har ikke behov for å drive med namedropping. Hun skriver poengtert og kort.
Lykken påvirkes forfra i tid
Intuitivt er det vanskelig å forstå hvorfor noe etter døden skal ha innvirkning på ens lykke, men tenk bare på store kunstverk etter en kunstners død.
Her savner jeg likevel en ganske enkel forklaring, som kunne illustrert poenget til Vinje enda mer. Arv er noe konservative er opptatt av. En bonde er opptatt av å sette gården i bedre stand til sine etterkommere. Sosialister som ofte setter et for sterkt likhetstegn mellom offentlige utgifter og fellesskap, eller liberalister som vektlegger individet, klarer ikke alltid fange opp beveggrunnene for motstand mot arveavgift.
Det som skjer etter vi dør, er av betydning for vår lykke, derfor er vi opptatt av å forvalte og gi noe i arv. Men også at arven forvaltes klokt, er viktig for menneskers lykkefølelse.
En gang snakket jeg med en far som hadde et nydelig gammelt hus ved sjøen i ei vakker bygd. Han var svært glad for at barna gjorde det godt, men la tørt til at han skulle selge det vakre huset før han døde. Han orket ikke tanken på barnas krangel om arv av huset. Mannes tankegang viser tydelig at vår lykke er forbundet med livet til dem står oss nær, etter vi dør. Dette poenget var også sentralt for Aristoteles, ifølge Vinje.
Les også: Når Forsvaret blir woke
Vinje vil høste mer anseelse
Vinje er en god kjenner av Aristoteles og hans filosofi om at lykke snarere handler om hvordan vi lever og det å ta gode valg – ikke umiddelbare følelser. Også tankene om vennskap er svært interessante, spesielt tanken om at vi speiler oss i vennskap. Dine nære venner kan vise deg hvem du er. Disse aristoteliske poengene peker fremover mot en annen og mer utilgjengelig filosof, som har blitt kalt et tysk svar på Aristoteles: Hegel. Sentralt i Hegels filosofi om selvbevissthet, eller det å virkeliggjøre sin frihet, er nettopp noe sosialt: gjensidig anerkjennelse med andre.
Tiden er også viktig for å bygge opp den tilliten som vennskap kan føre til, men vi kan legge til den avdøde norske filosofen Harald Grimens poeng om at tillit handler om «å senke guarden». Og det er kanskje det fineste med vennskap – og skiller det litt fra forelskelsens kjærlighet – man risikerer mindre og tolererer mer av venner. Toleransen og rommet for ulikhet gjør vennskapene tryggere.
Her tror jeg forklaringen på hvorfor mange single ikke er ensomme ligger. Mange finner lykken i gode vennskap. Her har kjærligheten noe å lære av vennskapet: Man bør senke guarden og trygge hverandre – ikke spille et spill.
Hilde Vinjes drøftelse av anseelse er interessant. Det er et gode som inngår i et fullstendig og lykkelig liv. Og det tar tid å oppnå. Vinje selv har oppnådd anseelse som forfatter allerede med sin første bok. Mye av grunnen handler om at hun – til tross for (eller på grunn av) at hun er filosof – våger å kutte hjørner og komme til poenget. Derfor burde det komme flere bøker fra Vinje.
