I min forrige spalte kommenterte jeg dårlige og gode nyheter om dagens covid-19-situasjon, og ga et overblikk på tiltakene generelt. De dårlige nyhetene er at smitte, innleggelser og dødsfall har vært høyere de siste ukene enn noen gang hittil i pandemien.
De gode nyhetene er at dødsfall fra covid-19 har en medianalder på 85 år, som er høyere enn forventet levealder. Den generelle dødeligheten er omtrent som i normalår. Innleggelser for alle under 65 år er minimal for både vaksinerte og konspirasjonsteoretikere. Trykket på helsevesenet har vært like høyt eller høyere tidligere år, i en nær, men dog så fjern fortid da et forslag om å stenge samfunnet på grunn av potensielt høyt sykefravær ville bli ansett som vanvidd.
Når obskur vitenskap skal gjøres om til politikk
Pandemien lever altså i beste velgående, den er bare fjernet fra nyhetsbildet. Detaljene om SARS-CoV2 er henvist dit de hørte hjemme hele tiden, nemlig skrivebordet til forskere, byråkrater og nerder som fryder seg på fritiden med å følge gjennomsnittlig insidens for nye dødsfall og prediksjoner om fremtidig utbredelse av luftveisinfeksjoner.
Ingen normale mennesker er ment å lese ukerapporter fra FHI om status for covid-19. Jeg teller meg selv som delvis normal, og idet jeg forsøkte å fatte hva «de patogenspesifikke diagnosekodene for respiratorisk syncitialvirus» kan være, innså jeg at dette er jo ikke relevant for allmenheten i det hele tatt, så lenge disse hieroglyfiske dataene ikke skal brukes til å rettferdiggjøre avskaffelse av grunnleggende rettigheter. Altså når obskur og uferdig vitenskap ikke lenger skal gjøres om til politikk, og brukes som begrunnelse for en autoritær samfunnsform.
Tall har ikke taleevne, uansett hva folk sier. 500 innlagte pasienter kan virke objektivt nok, men tallet bærer tvetydighet og leder til spørsmål – var de nødvendige, var innleggelsene ressurskrevende, var de langvarige, ble de registrert riktig, og så videre.